LIVET SNUDD PÅ HODET

Så en del som har skjedd i løpet av kort tid. Etter 4 og noe lange år med Erling, har det blitt slutt. Helt ærlig vet jeg ikke hva som skjedde med oss, men tror kanskje vi vokste fra hverandre. Vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal takle dette, er som et sjokk for kroppen. Det å legge seg alene og ikke våkne av at han bråker mye om morgningen er deprimerende. Frem til nå, har jeg bare stengt meg selv inne i leiligheten min. Har ikke tatt kontakt med noen og unngått både familie og venner. Alle har vært støttende og prøvd å få meg ut av døren, men tror hjernen min har prøvd å benekte at det har skjedd og unngå alle blikkene. Selv om de har de beste intensjonene, blir det rett og slett for mye for meg. De få jeg har latt komme inn i hulen min har gjort så godt de kan å late som ingenting, men med en gang vi så vidt kommer inn på temaet kommer det et lite spørsmål som setter meg rett inn i skallet mitt igjen. Vet ikke hva det er, eller hvorfor jeg takler det på denne måten. Men alle har vell sine reaksjoner på ting. Tror jeg bare går igjennom en sjokk fase, hvor alt alle sier og gjør blir feil, men vil heller ikke være alene.

Men har bestemt meg for å prøve å gå tilbake til normalen, blogg, Australia planlegging, gjøre alt selv, jobb og ikke minst eksamen. Går vell ikke helt å late som ingenting, men jeg skal gjøre mitt beste for å ikke la dette påvirke meg akkurat nå som det er så mye viktig som skjer, heller sørge og ta den tiden jeg trenger etter eksamen. Kanskje like greit at jeg skal flytte vekk en stund og starte helt på nytt, men der igjen er det ingenting som holdet meg tilbake i Norge. Eneste grunnen jeg kom hjem fra USA var han. Men jeg må legge dette bak meg, finne meg selv uten han, og forhåpentligvis komme meg videre i livet. Blir vell siste bilde av oss her på bloggen, men vil ha det her, selv om det er over er det sånn jeg vil huske våre år sammen.