En dag med alt for mye å gjøre. Vi satt oppe hele kvelden for å planlegge hvordan vi skulle få tid til alt. De andre dagene har vi kunnet komme frem når det passet oss, men i dag måtte vi være tilbake i Reykjavik klokken 4 eller før. Planleggingen tok sin tid, så vi fikk ikke lagt oss før 3 på natten, og alarmen ringte klokken halv 6. Til tross for den avanserte planen, startet ikke ting som det skulle og vi mistet 30 minutter, siden vi aldri kom oss opp. Heldigvis viste vi at vi kunne kutte tiden vi hadde ved de to første fossene og dermed ta igjen slumre tiden.

Campingen vår var rett ved siden av Seljalandsfoss, så vi flyttet bilen og spurtet bort til fossen. Det spesielle med denne er at du faktisk kan gå bak den! Hvor kult er ikke det? Vi gikk det lille stykket, tok noen få bilder og spurtet igjen tilbake til bilen. Vi brukte ikke mer en 10 minutter på alt, noe som er helt utrolig for oss som liker å ta bilder. Jeg må ærlig si at vi hadde egentlig ikke trengt så mye mer tid heller. Siden vi våknet så utrolig tidlig hadde vi fossen helt til oss selv og trengte ikke tenke på noen andre. 

Videre kjørte vi til Skogafoss, Vi hadde vært der i går kveld på leting etter camping, og det hadde vært stappet med mennesker.  Her også var det ikke noen andre sjeler som var våkne og vi fikk nyte fossen for oss selv. Dette er vell en av de mest kjente i Island og jeg skjønner godt hvorfor, den er gigantisk og utrolig kul. Den endrer totalt utseende etter hvor du står! Jeg fikk Frida til å gå mot fossen så jeg kunne ta noen bilder av henne, og skrek for hardet livet at hun måtte gå nærmere. Hun kom løpende tilbake helt dryppende våt og lurte på hvordan hun skulle klare det når hele fossen regnet ned på henne. Nærmere kom hun seg ikke, men bildene ble fremdeles utrolig kule! 

Videre gikk turen til stedet vi var mest spente på: Djupivogur! Ikke fordi det stedet i seg selv skulle være så utrolig, men det er der det er mest vanlig å se Puffins. Vi kom så tidlig at stedet ikke en gang var åpent. Siden det er baby sesongen og Puffins er utrydningstruet er stedet fredet når de sover. Vi var dermed de første som fikk kjøre inn, og oddsene var enda mer på vår side! Men kan vell dele med en gang at de fikk vi ikke se. Bare måker og flere måker hele veien. Og veien opp dit var heller ikke særlig å skryte over! Det er den mest falleferdige veien jeg noen gang har kjørt på, og selv med 4 hjulstrekk slet bilen heftig med turen. Kan ikke forstå hvordan de andre bildene kommer seg opp. Med eller uten Puffins var stedet fint nok i seg selv, vi tok oss faktisk litt tid og vandret rundt for å se på alt det kunne by på. 

Etter den lille turen dro vi videre. Jeg hadde selvfølgelig begynt å stresse litt, fordi jeg viste dette stedet kom til å ta lengst tid (vi hadde lest at det var en 40minutters gåtur). Jeg var også redd for at det ville være for mange mennesker innen vi kom frem. Frykten min forsvant ikke da vi kom frem 10 minutter senere og fikk lest på skiltet. Der stod det svart på hvitt at det ville ta rundt 3 timer å gå til Sólheimasandur Plane Crash. Jeg satte på en timer og sa at hadde vi ikke kommet oss dit innen en time måtte vi rett og slett bare snu, Frida stakkars ble helt urolig og for hun hadde gledet seg så mye, men skjønte at om det skulle ta en time å gå ville vi heller ikke hatt mer enn noen minutter ved flyet. 

Helt ærlig kan jeg nå skjønne meg på noen filmscener nå! Du vet der hvor mennesker går i ørkenen i flere timer men kommer seg ingen vei. Det var oss, vi kunne se havet da vi startet og det virket som en lett 5 minutter gåtur på den svarte stranden. 10 minutter gikk, 20 minutter gikk og vi kom aldri nærmere, det var helt ubegripelig. Det virket som om vi ikke bevegde oss. Men 50 minutter senere dukket flyet opp bak en sandpute og vi løp lykkelige bort for å starte å knipse. Tror aldri jeg kunne funnet en bedre reise partner enn Anna, men jeg og Frida ville nøyaktig det samme. Hele ferien dreide seg om å ha det gøy og mye av det gikk ut på å utforske kamera, vinkler og innstillinger. Til tross for vår fotoglede måtte vi sette oss ned og bare beundre synet. På 70 tallet krasjet faktisk flyet nøyaktig der og alle overlevde. De gikk turen vi gikk og kom seg i sikkerhet. Det er bare helt utrolig å tenke på og ikke minst og se med egne øyne! 

Turen tilbake var enda tøffere, fordi vi hadde ikke pakket med oss vann. Så den lange strekningen ble enda lengre siden vi var dehydrerte. Men vi kom oss til bilen til slutt og  heiv i oss både vann og redbull. Redbull var mest fordi det var en 4 timers kjøretur til Geysir, og vi var allerede utmattet. Ett par redbull til og vi var endelig fremme. Jeg hadde fått kjørekrampe et par ganger, men vi skulle rekke alt så ikke snakk om å stoppe for annet enn bensin. Problemet var egentlig at vi var blitt så slitne at det å komme seg ut av bilen tok sin tid. Da vi kom oss de 500m til Geysir fra parkeringsplassen knakk bena og vi ble sittende for å se på minst 10 utbrudd før vi klarte å utforske litt mer. Dette var vell ikke ett av mine høydepunkt siden jeg har vært i Yellowstones. Vill vell også si at dette var en mindre versjon som nesten ble litt kjedelig, men Frida koste seg! 

Igjen kom vi oss til bilen, drakk litt koffein og la ut på strekningen tilbake til Reykjavik. 2 og en halv time senere var vi endelig fremme. Jeg var blitt så skjelven av all koffeinen at jeg ikke kunne stå oppreist. Hender, armer, ben og hodet alt var helt på tur. Jeg klarte ingenting. Det må ha vært tragisk å se på oss, der vi satt og ikke var sikre på om vi lo eller gråt. Kroppen var rett og slett mer enn klar for vårt aller siste stopp: Blue Lagoon! Hele dagens tidspress var fordi vi skulle på spa og spise en ordentlig middag. Så vi parkerte bilen, pakket alt vi eide og prøvde å haike oss opp til lagunen. Jepp du leste rett, vi strakk ut tommeltotten og viftet til bilene som kjørte forbi. Den eneste som ville stoppe for oss var en taxi som bestemte seg for å kjøre oss for 1/4 del av prisen (200kr for 5 minutter), takk Gud! 

Vi kom oss trygt frem til Blue Lagoon og spiste det beste måltidet jeg har smakt på år og dag. Det var rett og slett himmelsk, vi fikk også litt champagne som var inkludert i billettprisen vår. Videre fikk vi endelig teste ut den berømte lagunen, og det var bedre enn jeg hadde forventet. Silkevann som varmet oss opp, ansiktsmasker, kald drikke i hånden og varmt vann som om du var i et boblebad, Etter å ha manglet en dusj i noen dager var det virkelig noe vi trengte sårt. Det var så avslappende at vi tilbrakte timer i vannet og bare snakket. Definitivt noe jeg vil gjøre igjen. Men kvelden måtte ta slutt, fordi vi skulle opp for å levere bilen 05:30, så vi ringte taxien som kjørte oss like billig tilbake, satte opp teltet og gråt nesten i fortvilelse. Hele teltet var vått etter kvelden før, så det var ikke mulig å sove der. I desperasjon satte vi oss inn i bilen, dro frem soveposene og sov i bilsetene. Ikke den mest behagelige natten, men heller ikke den verste. 

Tidlig opp som de andre dagene, men vi sover bedre og bedre på taket. I natt hadde vi derimot parkert skrått så jeg våknet noen få ganger av at jeg hadde rullet på Frida stakkar. Utenom det var det en ganske så behagelig natt innført i 4 lag med ull. Vi hadde for første gang ett kjøkken på campingen og bestemte oss derfor for å lage litt kakao til turen. Namm namm

Dagens første stopp var Svartifoss, som var rundt 20 minutter unna campingen. Dette var første gangen vi faktisk måtte legge ut på en lengre gåtur for å nå det vi ville se. Siden vi var vandt til det kalde været og kledde på oss lag på lag, tok den første bakken totalt knekken på oss. Jeg tror aldri jeg har svettet etter en 10m gåtur, men jeg fikk rett og slett klaustrofobi i alle klærne, og solen som tittet frem og varmet oss opp hjalp heller ikke. Så vi måtte ta en liten pause med en gang for å få kledd av oss alt igjen. Det var heller ikke den lengste gåturen jeg har tatt, men det var bare rett opp. Vi møtte kanskje et par andre morgenfugler, men utenom det var det helt stille rundt oss. Fossen i seg selv er utrolig fascinerende. Mens vi satt og tok bilder søkte vi opp litt informasjon, og det viser seg at trappe trinnene er et resultat av vulkanvarmen. Det lages 5 sekskanter i 90 grader for at varmen skal slippe ut mellom steinene. Noe mer i detalj kan jeg ikke gå, fordi det ble for kompliser å skjønne, men at naturen er underlig var min konklusjon. 

Turen ned fra fossen var langt mer behagelig, siden det gikk rett ned. Jeg var selvfølgelig desperat etter koffein da vi kom på bunnen, men var ingen butikker eller bensinstasjoner i nærheten av oss. Må si at kjøringen tar litt knekken på meg i kombinasjon av alt vi gjør, at vi ikke sover eller spiser. Men det er så utrolig verdt det, og jeg vet at Frida er bare hakket mer opplagt enn meg så kan også hende det ikke er kjøringen som er verst. Anyways, videre på kjøreturen fant vi en mega kul elv! Jeg bare digget fargene og måten elven bevegde seg nedover, kraftig men fredfull på så mange måter. Jeg kunne nok tilbrakt langt mer tid ved den, men vi måtte dessverre videre. 

Inn i marka og på de mest falleferdige veiene jeg noen gang har sett, fant vi Fjarðárgljúfur. Gigantklipper med en liten elv som renner mellom. Igjen var det på tide med en liten oppover tur. To turer på en dag er ikke dårlig! Deilig å kjenne kroppen jobbe litt hardere, men samtidig er det veldig slitsomt. Toppen var også vakrere enn jeg hadde forventet! Dette var en av tingene Frida hadde funnet mens vi kjørte, og jeg ble så utrolig positivt overasket. Som alt på Island var det storslaget og spektakulært. Det er bare naturen på sitt beste, som gang på gang tar pusten ut av meg. Det eneste vi syntes var litt rart var sperringene som var over alt pga gress?Ikke skjønner jeg hvorfor de skal beskytte gresset, men vi respekterte sperringene og holdt oss innenfor. 

Det neste og siste stoppet Reynisfjara var derimot ikke like spektakulært. Det var igjen vulkanske sekskanter, men jeg tror vi hadde mistet litt piffen. Vi har hele tiden reist litt for oss selv, og kun møtt på noen få andre turister. Nå har vi kommet oss nærmere Reykjavik og det flommer av mennesker. Fra å kanskje se 1 til å være omringet av minst 50. Det var utrolig rart og uforventet. Så vi satt inne i en hule i en time og ventet på at de skulle gå, vi klatret i trinnene og alt annet rart, men ingen gikk. Det hadde også startet å regne, noe som vi heller ikke var vandt til, og magene våre hadde begynt å rumle. Så etter en stund fikk vi nok og gav opp håpet om å få se stedet uten andre mennesker. Etter noen timer med leting etter camping og klaging, fant vi endelig et sted hvor vi kunne spise middagen vår, slappe av og legge oss til å sove, mens vi hørte regnet dryppe på teltet. 

Jeg tenker at dagen i dag skal publiseres først og fremst i bilder. Vi fikk sett så utrolig mye, men utenom naturen gjorde vi ikke mye annet enn å sitte i en bil. Derfor tenker jeg at jeg først skriver litt om dagen, så kan bildene få gjøre resten 🙂

Jeg kan vell starte med at 4 lag med kær, holdt oss varme hele natten! Frida våknet av alarmen og måtte dra meg opp av sengen. Som dagen før la vi fort ut på kjøreturen. Vi skulle nemlig kjøre en kystvei som ville ta lengre tid, men som også skulle være utrolig kul. Men ja, Islands fine værforhold førte til at kanskje 80% av turen var fylt med tåke. Allikevel var det egentlig ikke noe problem, vi satte virkelig pris på det vi fikk se når solen tittet frem, og ble kjent med utrolig mange rare mennesker. Fjell, hus, skyer, veier, vann og elever, alt var inkludert i denne dagen. Etter 7 timer ankom vi endelig Hofn (hvor vi hadde planlagt og sove for natten). Viser seg at jeg har fulgt klokken på hånden min, som jeg aldri har stilt til Island-tid. Frida kunne ikke forstå hvorfor jeg stresset med å finne en camping, og jeg kunne ikke skjønne hvorfor hun ville kjøre videre. Det skal sies at det er kun jeg som har lappen og er turens sjåfør, derfor jeg er som regel et hakk mer sliten pga det. Da hun satt i telefonen med en camping, for å forsikre seg om at det ville være åpent hvis vi kjørte videre, klarte jeg å innse at klokken og telefonen ikke stemte, og alt gav mer mening. Vi lo lenge av den lille hendelsen, men endte opp med å kjøre hele veien til Hof. 

Dagens kuleste opplevelse var nok Jökulsárlón (isbre). Det var egentlig mer trist en kult… Isbreen som har stått siden istiden kollapset rett foran øynene på oss! Det var høye brak og smeltende vann i alle kanter, som lagde en knute i magen. Det skal også nevnes at denne knuten skyldes også mangel på ordentlig mat, vi ble sittende og se på isen i flere timer, fordi vi rett og slett ikke klarte å stå på bena. Den dårlige dietten tok virkelig tak i kroppen og skrek at nå var det nok. Vi mannet oss opp i nesten 20 minutter før vi fikk nok energi til å gå de 10m til kafeen på området. Etter mat hadde vi nok energi til å se enda en isbre og tulle litt på campingen. Og det var dagen i ord, her kommer noen av bildene: 

Natten i teltet var lite å skryte av. Vi våknet av kulden og sov utrolig dårlig. Det var så ille at bare noen timer senere gav vi opp og kom oss på bena. Slitne etter nattens hendelser pusset vi tennene og satte oss i bilen, uten å skifte ut av ullundertøy og ull gensere. Til tross for lite søvn var humøret på topp! Endelig skulle vi få utforske alt vi ønsket og ta den tiden vi trengte. Turen i dag skulle gå til Egilsstaðir, som var en mye kortere kjøretur, men sprengfull av utsikter og ting å gjøre. Det gikk ikke mer enn 5 minutter før vi fant noen hester vi ville hilse på og vandret trøtte ut av bilen. 

Med et tørt polarbrød i munnen var neste stopp Goðafoss. Vi kledde på oss tur bukser og flisgensere og vandret ut for å ta noen bilder. Vi var ikke helt sikre på hva det var vi skulle få se, men ble fort overasket og opphengt i den vakre fossen. Det var som en liten, men like kraftig Niagara Falls. Vi tok bilder og koste oss med utsikten i kanskje en time før vi hadde fått nok. Det var mye på dagsplanen og siden vi ikke hadde kjørt så utrolig langt var det på tide å bevege seg. Det triste er at vi trodde vi fikk de fineste bildene, men da vi fikk se dem på en ordentlig skjerm viste det seg at nesten ingen var brukbare. Man lærer mye av å ta bilder, og særlig i Island hvor både vær, lys og terreng endres hvert eneste minutt. 

Et eksempel på lokale værforhold var neste stopp, ikke så lang unna: Hverir. Fra ulltøy og turbukse til varmegrader og shorts. Hverir er en del av den nåværende aktive vulkanen i Island. Det bobler opp gugge og damp som lukter som gammelt egg. Områdene rundt gjørme-boblen sprekker og mugner, så det virker som du har havnet på en annen planet. Dette er kanskje ikke en fristene beskrivelse av stedet, og jeg løp rundt som en idiot for å komme meg vekk fra fluene: MEN det var så utrolig kult å se! Etter en stund bryr du deg ikke om lukten og trekker virkelig til deg hvor mektig naturen kan være. Fluene på den andre siden jagde meg til slutt inn i bilen, fordi jeg rett og slett følte de fløy inn i ører og munn. Frida ble igjen litt ekstra og tok noen bilder mens jeg fant frem noe å spise på. 

Vi trengte ikke kjøre mer en ett minutt eller to før vi kom til dagens høydepunkt: Mývatn Nature Bath. Dette er varmekilder og et spa på lik linje med Blue Lagoon, men fordelen er at det er mer naturlig og få som besøker, fordi det er så langt unna Reykjavik. Bassenget er mye mindre, men jeg kunne telle på en hånd hvor mange vi måtte dele det med. Du kunne kjøpe drikke eller bare svømme rundt og kose deg, mens vannet gjorde den største jobben. Alt av metaller fikk vi ikke ha med inn fordi ved kontakt ville det gjøre alt svart. Så Frida som glemte å ta av seg sølv smykket endte opp med et svart ett. Håret var også viktig å beskytte, siden vannet ville tørket det ut på sekundet. Jeg skjønner egentlig ikke hvordan det er mulig, fordi jeg har aldri hatt så myk hud i hele mitt liv, som etter den svømmeturen. Det er definitivt et sted alle burde ha på bucket listen sin, det er noe av det mest avslappende jeg har gjort. Vi satt på ved kanten og nøt det varme vannet mens vi tittet på utsikten over Mývatn, men ja lukter også litt råttent egg her, men du merker det ikke etter noen minutter. Det var også 1 / 4 av prisen til Blue Lagoon, og virkelig den instagram følelsen hvor alt er rolig, vakkert og fredfullt. 

Nyvasket og avslappet måtte turen dessverre gå videre, vi var ikke kommet oss halvveis til Egilsstaðir og var mye vi fremdeles ville se. Mens vi var i vulkanområdet kunne vi ikke gå glipp av utsikten over helvete: akaKrafla. Vi klarte selvfølgelig å gå på feil gåtur og havnet ved et annet vann som vi ikke engang vet hva heter. Jeg klager ikke, fordi både gåturen og attraksjonen var spektakulær, men med vårt kosthold og mangel på søvn, var ikke energien på topp. Vi satte oss ned ved det lille vannet og lekte med kameraene… Er ikke så mye annet man kan gjøre når man er så sliten. Frida måtte derimot nesten tvinge med til å kjøre de neste 500m for å komme til Krafla. 

Jeg trodde vi måtte gå på tidenes oppover tur for å få utsikten, mens Frida prøvde å overbevise meg om at vi trengte ikke gå mer enn 20 meter fra bilden. Mot min vilje kjørte vi opp, og hun hadde rett. 3 meter fra bilen fant vi helvetes hull. Svarte fjell og blått dypt vann uten ende. Jeg glemte helt hvor sliten jeg var og forsvant opp fjellveggen, mens Frida lo av mitt nye energi nivå. Når jeg først så det, var det ikke vanskelig å be meg om å gjøre noe. Jeg har reist og sett mye, men selv i Yellowstone har jeg aldri sett noe som i det hele tatt ligner på dette stedet. Det var både skummelt og kult og jeg ville bare gå høyere og nærmere! 

Til slutte måtte vi også forlate dette stedet. Det var på tide å gjøre ferdig kjøreturen, og komme oss på en camping for å ikke gjenta gårsdagens problemer. Veien over vulkanområdet var egentlig kjedelig. Det er tydelig hvor kraftige vulkanene er, og alt rundt var dødt, altså ingen hester, sauer eller kule fjell. Så vi kjørte, sang og snakket. Middagen bestod i godteri biler vi hadde kjøpt på Gardemoen. Sakte men sikkert ble naturen grønnere, og etter en stund kunne vi igjen se sauer og hester og et hus i ny og ne. Været ble kaldere og ulltøy kom på igjen. Island er også dårlige på å skilte attraksjoner i området, med hell klarte vi å høre en megafoss og svingte av i siste sekund. Dermed fikk vi sett Dettifoss. Slitne og slappe vandret vi opp langs fossen for så og vandre ned til bunnen igjen. Den tok rett og slett aldri slutt! Etter å ha lest litt om den i senere tid viser den seg og være en av Europas kraftigste fosser, som kan forklare både størrelsen og lyden vi hørte mens vi kjørte. 

Etter det lille stoppet kom vi oss endelig til Egilsstaðir, som ligger nor øst i Island. Der fikk vi forklart at kartet vi holdt ikke bare var campingen, men til vår overraskelse hele byen. Vi innså endelig hvor stort, men lite befolket Island er. Island har rundt 350 000 innbyggere (færre i hele landet enn i Oslo), og at de fleste bodde i Reykjavik. Vi ble også fortalt at over 1 million turister besøker landet årlig. Utrolig rart og tenke på, men forklarte avstandene vi opplevde mellom husene. Etter og ha blitt skolert og lært mye om Island, pakket vi opp teltet, lagde litt mat for første gang, og tok oss litt og drikke. Deretter kledde vi på oss 4 lag med klær og gjemte oss i soveposene. Skulle på ingen måte gjenta det kalde natten før. Som dere sikkert skjønner på lengden av innlegget (til tross for at jeg har prøvd og holde det kort), var det mye og se og gjøre og vi var mer enn klare for å legge oss. Har aldri opplevd så mye på så kort tid! Utrolig gøy og definitivt bedre enn jeg noen gang kunne forventet. 

Dagen var endelig kommet. Vi hadde planlagt mer enn jeg noen gang har gjort (som vil si at vi faktisk så på et kart og kjøpte en guide bok),jeg hadde avlagt eksamen dagen før, og klar for nye opplevelser. Tiden var endelig inne for turen som ble booket uten mål og mening, men som vi allikevel hadde samme ide om. Til tross for at alle fortalt oss at det ville være umulig å kjøre rundt Island på så kort tid, skulle vi klare det, og gledet oss til det vi kom til å oppleve. 

Turen startet slik som de fleste turer gjør.. fremvisning av billetter, litt vandring, litt sitting, og vips var vi i Island. Kort flytur som er overkommelig for alle.Ankomsten i Reykjavik var kort og trist, jeg vet ikke hva vi forventet, men Reykjavik virket forlatt og sliten, og vi ville bare komme oss ut av byen. Vi ble hentet på flyplassen av bilutleieren, som med en gang skulle finne ut av hvor komfortabel jeg var med manuelle biler. Som de fleste Europeere foretrekker jeg manuell fremfor automat, særlig når man skal kjøre langt. Fyren lyste opp og vi fikk en gratis oppgradering (Amerikanerne fikk nedgradering), og endte dermed opp med en mye bedre bil. Yaaay. Vi ble kjørt til et ganske så trist og falleferdig område, hvor mannen stresset seg igjennom instruksjonen av både bil og telt. PS: Vi hadde på en eller annen måte bestemt oss for å leie en bil med telt på taket. Frida klarte også på et magisk vis å henge seg i bilen? Et sekund stod hun fint, neste hang hun fra kroken til stigen og måtte løftes ned. Bilutleieren måtte gå vekk for å le, mens jeg tok tak i bena og løftet henne ned. Ganske så sikker på at de ikke trodde vi eller bilden kom til å overleve turen. Med unntak av den lille hendelsen gikk alt som det skulle: inn og ut, kjapt og greit. 

Med bilen og teltet på plass, fylte vi på med mat i både magen og baksetet, før vi la ut på den største strekningen vi kom til å kjøre: fra Reykjavik til Akureyri. Det skulle ta omtrent 5 og en halv time (uten stopp) og vi landet i 5 tiden, så det var bare å sette i gang med kjøringen. Den første strekningen gikk greit nok, vi kjørte og tok oss lite tid til å utforske områdene. Jeg tror kombinasjonen av å ha akkurat gått av et fly, den lange strekningen og de utrolige tingene vi viste vi ville se de andre stedene, gjorde at vi bare ville komme oss frem. Alt vi egentlig så på veien var hester, fjell, gress og et skilt som fortalte oss at det var 120km igjen til Lindex. Utrolig vakkert, men siden vi skulle kjøre så langt hadde vi på forhånd bestemt oss for at den første strekningen skulle ha få stopp og ingen omveier. Var utrolig vanskelig å velge bort en del av Island, men etter å både ha lest og sett på bilder var vi begge enige om at det var det riktige valget. Selv om vi ikke stoppet ved hvert fjell for å ta bilder, sitter jeg igjen med de mentale bildene og minnene.

Jeg har ikke noe særlig mer å dele om selve kjøreturen.. Men dagen var ikke over for det. Som jeg skrev tidligere landet vi sent og la ut på en lang kjøretur. Da vi planla ruta i forkant, hadde vi lest at Akureyri var en av de største byene i Island. Jeg vet ikke hvordan vi klarte å få alt til å stemme i hodene våre, men til vår store overraskelse var alt av butikker og camping stengt da vi ankom 1 på natta. Vi kjørte til camping etter camping og alle var stengt. Vigoogletog ringte, og endte til slutt med å kjøre enda en time, for å nå en camping som skulle være åpen. Det har seg sånn at man kan ikke campe hvor man vil i Island. De har en ny lov, for å stoppe ødeleggelsen av naturen i landet, som da fører til at man må ha spesialtillatelse av bøndene for å parkere på deres vei over natten. Det var uaktuelt og ringe på et privathus for å spørre, så campingplass måtte vi bare finne. Da vi ankom vårt siste håp, innså vi at denne også var stengt for natten. Desperate etter søvn, sultne og irritable gikk vi over våre få valgmuligheter. Vi fortsatte å trykke å trykke på knapper utenfor resepsjonen i håp om at noen ville komme, og klarte å åpne porten inn til campingen. Utmattelsen ble kraftigere og kraftigere og vi satt i bilen og funderte, i over 30 minutter for vi skjønte hva vi hadde klart. Vi hadde åpnet porten, og den stod fremdeles åpen! 

Vi kjørte inn, parkerte, fikk opp teltet og skrev en kjapp lapp, hvor vi unnskyldte at vi snek oss inn på campingen og at vi ville komme og betale for natten med en gang vi våknet. Det skulle ikke mye til, før vi var i soveposene og forsvant i drømmeland. Jeg kan vell også meddele at Akureyri er ikke en stor by i forhold til våre forventinger, vi ble fortalt at det er nesten 20 000 innbyggere spredt over et stort areal, som forklarer feilberegningen vår.