Så siste dag her i Israel, noe som er litt trist. Elsker å være her, er så mye vakkert, er varmt og herlig. Ser til og med at det hjelper huden min utrolig mye. Men hjem må vi, og jeg må sette i gang med pakkingen. Kan ikke si jeg gleder meg, for husker at rommet mitt var totalt kaos før jeg dro. Får se hvordan dette går. Litt sykt å tenke på at jeg snart starter livet mitt i Sydney!!

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive denne dagen. Jeg har gått igjennom så mange følelser på så kort tid, og gjort noe av det sykeste jeg torr jeg noen gang vil gjøre. Hvis dere leser oversikten er det vell tydelig hva jeg snakker om, så tenker det går bra om jeg starter helt på starten av historien. Så hvis du bare vil lese om hvordan det var å faktisk hoppe, så les slutten av innlegget.

Where to begin… Pappa og Ruben har lenge sagt at de vil hoppe i fallskjerm (igjen), men siden jeg er så ekstremt redd for høyder, har jeg bare sagt at det er uaktuelt, og derfor hadde vi ikke planer om å gjøre det. For noen uker siden gikk jeg inn på bucketlisten min for å se hva det var jeg mangler å gjøre i løpet av livet mitt, og tro det eller ei, på toppen av listen var “hoppe i fallskjerm”. Så måtte jeg ta en tur til pappa for å si at jeg ville hoppe og planene ble satt i gang.

Helt ærlig hadde jeg egentlig glemt alt dette både før jeg dro til Israel og mens jeg var her. Det slo meg ikke før vi møtte Heidi og Ken at vi skulle gjøre det. Siden jeg sa jeg var villig til å gjøre det har pappa rekruttert en haug med mennesker som skulle hoppe med oss. Han hadde klart å overtale søsteren min, Heidi, Kent, Daniel som er venn av dem, Simon og Daniel som er familievenner og hans egen fetter Amir. Så her dukket problemet opp, det var ingen vei tilbake! Alle viste at jeg skulle hoppe, og jeg hadde ikke tenkt til å være den eneste som trakk meg. Så jeg har slik som jeg alltid gjør fortrengt tanken så lenge som mulig, og sov godt i natt uten å tenke på fallet fra himmelen.

Så kom dagen, vi stod opp, gjorde oss klare, og kom oss til dit vi skulle hoppe. Vi skrev under en haug med papirer hvor vi sier fra oss alle rettigheter, og at hvis vi dør er det vår egen feil. Jaja, til og med det klarte ikke få meg til å innse at vi skulle gjøre det. Så viste de oss en film med hva vi skulle gjøre, og jeg satt og leste i papirene, så fikk ikke med meg et ord. DA begynte stresset, jeg innså at jeg hadde gått glipp av alt av informasjon, noe som sikkert kunne være lurt når man stuper ut i luften. Etter filmen jeg gikk glipp av måtte vi sitte å vente i evigheter. Jeg sier ikke evigheter fordi kroppen var fylt med nerver, men på grunn av at vi satt der i 2 timer og var fulle av nerver. Du vet når du er så spent går tiden så sakte, og da hjelper det ikke å kjede seg.

Men så ble det vår tur, og vi ble vist bort til et område hvor vi skulle få på oss utstyr og HELDIGVIS få en gjennomgang av hva vi skulle gjøre i luften. Jeg er så glad for at jeg fikk hoppe med han jeg gjorde. Han kunne sikkert se at jeg begynte å stresse litt, og bare tullet og snakket med meg. Vi ble også enige om at uansett hva jeg sa, måtte jeg hoppe. Jeg kunne gråte og skrike, men ned i luften skulle jeg. Så vi hadde allerede en veldig god tone. For å være ærlig var jeg ikke særlig redd heller. Vet mange jeg kjenner var redde for at jeg skulle dø, men den tanken slo meg aldri. Jeg trodde ikke jeg skulle dø, rett og slett fordi verken firmaet jeg hoppet med, eller han jeg hoppet med har planer om at det skulle gå galt, så i min hjerne var ikke det engang en mulighet.

Mens vi var på bakken gikk alt egentlig veldig greit. Jeg roet meg ned da de sa jeg skulle få en gjennomgang, det var bare latter og moro med han som var festet til meg. Så kom flyet og vi gikk inn. En liten side-note: mens vi ventet i 2 timer sa jeg tydelig at jeg ville være først, nummer to eller helst nummer 3, og etter mye krangling ble vi enige. I realiteten ble jeg dyttet først inn av hoppe partneren min (hva kaller man egentlig den personen man hopper med?), som vil si at jeg måtte hoppe SIST.

Så alt var helt greit, morsomt å rolig, til flyet lettet. Vi snakket og tullet, men så fikk jeg den fantastiske ideen om å se ut av vinduet. Vi bare STIGER OG STIGER, OPP OPP og OPP i det uendelige. DA smalt panikken for fullt. Jeg viste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg ble så redd, jeg fikk helt panikk. Duden min (jepp nytt navn) snakket om diverse og fikk litt kontroll på frykten, men var en helt uvirkelig opplevelse. Du ser flyet stige, og tenker at nå holder det, la meg hoppe fra her, men det går bare oppover. Det er heller ikke sånn litt oppover som når du flyr til vanlig, men rett opp for å spare tid. Du ser ned å tenker at hele den veien skal jeg faktisk falle, og magen krøller seg opp til en knøttliten ball som ikke vet hva den vil. Samtidig sitter du på fanget til fallskjermsinstruktøren (yes, jeg søkte det opp på google), mens han strammer deg helt inntil kroppen hans. 

Så der var vi 12 000 feet over bakken, så høyt som du flyr med norwegian på vei til London, og døren åpnes. Jeg sitter bakerst og får med meg det hele, men hele tiden ønsker jeg at jeg var den første, så jeg bare kunne bli ferdig. Lyset på veggen går fra rødt til grønt, og de første setter seg på kanten av flyet og faller ut. En etter en, faller ned, med noen sekunders mellomrom. Lina skulle hoppe før meg, og jeg ser på ansiktet hennes mens hun sitter der, som er fylt med adrenalin og redsel. Virket som hun satt der i evigheter, mens kameradamen henger på utsiden av flyet. Lina forsvinner ut og det er min tur. Du har ikke noe kontroll, det er ikke du som drar deg fremover, eller som hopper, du må bare gjøre det han sier, og har noen sekunder på å reagere. Pulsen er i 100, hjernen jobber maksimalt, du ser ut og det er ingenting mellom deg, vingen, luften og bakken. Han dytter oss vekk fra flyet og du er i fritt fall.

Det finnes ikke ord som kan beskrive hvordan det var å falle. Det var rett og slett ubeskrivelig. Vinden og alt bare flyr forbi deg, du strekker armene ut og kjenne trykket fra luften, kroppen som senkes av luften og tyngdekraften som drar deg ned. Alt faller, og redselen forsvinner, jeg var ikke redd for at fallskjermen ikke skulle åpne seg, og tror derfor at jeg hadde en litt annerledes opplevelse enn det de som tenker slik gjør. Det var mer en redsel over å ikke ha kontroll, det fire, og farten. Det fikk alt til å pumpe og jeg kunne nok falt noen minutter til før fallskjermen ble åpnet. FOR når den kom opp kom redselen tilbake. Jeg fikk tid til å se ned og høgdeskrekken kom tilbake. Vi bare hang der i luften, så ned på havet, stranden, byene og gårdene rundt. Var grusomt herlig! Skjønner hvorfor det å være fri som fuglen er et ordtak, fordi jeg har aldri vært så fri, lettet og redd.

Vi tok noen luper i luften, svinget hit og dit, han lot meg styre og vi kom oss ned på bakken i god behold. Evig takknemlig for at jeg fikk en så herlig fallskjermsinstruktør. Alle var litt misunnelige siden han snakket i ett sett, tullet og faktisk holdt meg med selskap hele veien. Det er virkelig noe jeg anbefaler alle (og dette kommer fra hun som begynte å gråte i Vatikanstaten, fordi hun ble for redd for høyden).

Så vi er da tilbake i Haifa, og reisen rundt er ferdig for denne gangen. Gjør meg  egentlig ikke noe, siden vi har sett det meste som er å se. Er sånn det blir når man reiser et sted fast hele livet. Uansett litt bitter-sweet, fordi vi bor nå i en leilighet på stranden. Alle barna er her og da er det ikke plass hos bestefar. Han hadde tydeligvis lett etter meg, og tatt alle i hånden for å finne ut hvor jeg var. Har så lyst til å være der, men da må mamma og pappa sove på sofaen, så det blir lite gøy for dem. Men, men får se hvordan dette går.

Uansett, reisegjengen tok seg en tur opp til Haifa for å utforske, siden noen i gruppen ikke har vært her Nord. Så første stopp var Bahai tempelet. Jeg syntes det er så utrolig vakkert, men tenker også hvor mye betaler medlemmene for å være en del av denne religionen. Tempelet har en kuppel laget av gull, det er flere kilometer med gress, og vann i ørkenen er jo ikke akkurat billig. Uansett er jeg så glad for at de bruker penger på å opprettholde kunstverket. Det er så fredfullt og rolig at alle burde ta seg en tur hit.

Siden det ble en del forsinkelser hadde vi gått glipp av omvisningen på både hebraisk og engelsk, så den eneste som var igjen var om 40 min og på arabisk. Ingen av oss kan et ord arabisk, men siden vi da får gå rundt ble vi enige om at det de sa ikke var så viktig.  Så vi utforsket området i 40 minutter, eller vi viste dem hvor vi bodde før og mer utsikt, før vi gikk tilbake. Så vi kommer vandrende ned til der turen starter og alle jentene får beskjed om at vi ikke er dekket til. Altså vi er 8 jenter og ingen av oss hadde noe som dekket til verken skuldre eller knær. Så da måtte vi improvisere litt, en t-skjorte fra meg, sjal fra mamma, skjorte fra Ruben og pappa. Var vell alle utenom vår familie og en av de andre jentene som kom seg inn (og det så ut som de skulle på karneval).

Så oss jenter måtte da finne på noe annet gøy, mens resten av gruppen klatret de 700 trappetrinnene i stekende sol. Det gjorde meg ingenting å ikke få være med, siden vi er her en gang i året og teknisk sett kan gjøre det når vi vill, men det er ikke så gøy å vente. Men, men, de kom tilbake etter en stund, og turen gikk da til en druser by.

Jeg syntes ikke det er så sendende lengre, siden det har blitt så turistifisert, det er bare en haug med butikker som selger dilldall, og ekstremt varmt. Er ikke helt sikker på hvor de har flyttet sine egen butikker og kulturen, men vi finner den ikke. Det er jo bare min mening, er jo gøy for de som ikke har vært der før å oppleve. De kan jo nå si at de har vært der, og at de har spist baklava. Alle var faktisk ganske negative, siden det var en som utalte at det ikke var godt. Men til slutt fikk alle smakt og elsket det. Er så utrolig søtt, pleier å beskrive det som deig som har ligget i sukkerlake litt for lenge. Siden det ligger igjen masse sukkersirup når du tar en.

Etter det var det tid for litt historie. Tror det er ganske viktig for fedrene at vi barna lærer om historien så de tok oss med til en annen utsikt. Først for å vise oss alt som har blitt plantet. De grønne skogene som nå vokser vilt, var for bare noen år siden ørken. Noen år siden er vell litt å ta i, men det var der ikke før. Det er ganske sykt å tenke på hvor mye bra mennesker også kan gjøre for naturen. Men de viste oss også hvor solbrannen var, som tok livet av veldig mange. Var noen som ikke hadde slukket røyken sin, og det resulterte i en gigantisk, farlig brann.

Etter historietimen var ikke så mye mer å gjøre. Vi tok oss en drink på stranden og koste oss med solnedgangen. Familien vår gikk seg en tur, og vi sa godtatt. Er jo ikke sent, men etter å ha gjort så mye i solen og varmen blir man sliten. Alt i alt var det uansett en veldig vellykket dag. 

Så siste dag i Tel Aviv, men også en fantastisk dag. Vi bodde ved et av de høyeste hotellene her, men det er mega dyrt så vi har aldri vært der inne. Har hørt at de har et svømmebassenget på taket, så du kan bade og se på utsikten av hele byen. Så vi tok oss derfor en tur bort og hørte om vi kunne få lov til å dra opp og ta en titt, noe vi fikk. Utrolig fint var det også: men ett lite problem: det var plast rundt hele for beskyttelse mot vind og hoppere, som gjør det vanskelig å ta bilde. Derfor spurte vi igjen pent om vi kunne gå ned trappen som er på utsiden av bygningen (ikke heisen). Den er egentlig stengt og skal bare brukes som nødutgang, men vi var så heldige at vi fikk gå ned den. Eller vi barna fikk lov.

Btw: I know at dette er et dårlig bilde av meg, men syntes det var så kosleig at jeg bryr meg ikke. Lina og Ruben, kom i natt så da er vi flere. Litt deilig å ikke bare være med mamma og pappa, men nå må jeg dele på alt. Har vært litt bortskjemt, noe som var vært deilig, siden jeg ikke har vært på feire med dem på flere år. Men, der igjen stor familie fører ofte til litt flere problemer, siden det er så mange flere meninger, så vi får se hvordan dette går.

Vi har egentlig ikke gjort så mye mer i dag. Vi var på stranden, men med tanke på hvor brent jeg er satt jeg bare i skyggen og svettet. Fikk lest ferdig en bok, som jeg tenker jeg skal få skrevet om snart. Men så siden vi alle var litt solbrente, eller merket at de kom til å bli det, dro vi tilbake til hotellet fort. Vi alle slappet av lenge på hotellet uten å gjøre særlig. Litt deilig å ikke gjøre noe, siden det er sommer, men litt dårlig samvittighet siden jeg føler vi burde være ute og utforske. Men, men, vet jo at jeg er tilbake her om ikke alt for lenge, så får vell utforske mer neste gang. . Etter avslapningen dro vi ut for å spise, som var koselig nok, men merket at alle var ganske tomme og slitne, så ikke samme stemming som dagen før. Til tross for slapphet dro jeg og noen av jentene ut for å utforske bylivet, vell og merke uten lykke, endte på en irsk bar noen timer, før vi tok kvelden.

Åååhhh herre er det flere enn meg som spiller POKEMON GO? Jeg har så sykt dilla på spillet at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Litt vanskelig siden jeg nå er avhengig av wifi og ikke kan komme meg på overalt. Eller lettere sagt jeg må stå stille over alt for å komme meg på spillet, som igjen vil si at jeg ikke får klekket noen egg. Grr.. men tenker også at det er litt kult, siden jeg nå får fanget en haug med pokemon jeg sikkert ikke finner i Norge!

Hva syntes dere om utsikten og pokemon go? 

Så dro vi fra Dødehavet. Vi rakk heldigvis å bade litt på morgningen, før vi satte oss inn i den svette bilen. Tel Aviv ligger ca (veldig cirka) mellom Dødehavet og Haifa, så tok ikke så lang tid å komme seg dit. Jeg satt skvist mellom Daniel og Simen (to familievenner), og sov så rart at nakken min er helt ødelagt. Men da var vi endelig i Tel Aviv, en av mine favoritt byer i hele verden. Det er ikke mange storbyer som også fungerer like bra som badebyer, noe jeg elsker her. På den ene siden har du NY, store høye bygninger, butikker og museum, mens på den andre har du eviglang strand, is, palmer og sol. Elsker denne byen. 

Siden pappa flyttet til Norge og vekk fra sin egen familie, har jeg utallige med tanter og onkler, jeg i senere tid har funnet ut at bare er venner. Men når du vokser opp med tanken om at de er familie, vil de alltid være det. Så vi møtte noen av mine tanter, onkler, fettere og kusiner, og tok en hel dag på stranden. MEGA DÅRLIG IDE, siden jeg ikke husket å smøre meg med solkrem. Jeg har aldri i hele mitt liv blitt så brent og vet ikke hva jeg skal gjøre. Kjenner ikke igjen følelsen, så jeg tror jeg dør. Jeg hadde klart å legge meg i solen, uten solkrem, uten å snu meg en eneste gang (jeg sovnet), i rundt 5 timer. Problemet med meg er at jeg blir solbrent noen timer senere, så ingen hadde reagert. Da jeg innså at alt var vondt og at jeg var solbrent, lo alle godt, fordi de ikke kunne se det. Men som jeg sa, er jeg nå en rotten tomat.

Nok om det, på kvelden skulle vi i 80 års bursdag. Var utrolig koselig og kjempegod mat. Det beste var at vi unge viste at vi var litt bedre: De fylte på vinglassene konstant, som vil si at det ser aldri ut som om du har tatt en eneste slurk. Vi unge klarte og holde oss fine, mens da vi kom ut innså vi at alle de voksne kanskje hadde fått i seg litt for mye. Vi tok turen til en annen bar, men innså at vi måtte få mødrene og fedrene i seng.

Beklager litt rotete blogginnlegg, men litt vondt i hodet, så da blir ting litt kaos. 

Så hele dagen i dag ble brukt i havet hvor ingenting kan leve. Kan vell ikke si hele dagen, siden til og med vi mennesker ikke kan bruke hele dagen her, uten å ta skade av det. Er så utrolig varmt og salt, at du blir utslitt og dehydrert etter ikke så alt for lenge. Vi var ferdig spiste og klare da klokken var 8, så vi skulle slippe å være ute når solen er på sitt sterkeste. Er 42 grader her, men luften er tørr og tung, så alt blir litt verre. Siden vannet er så salt er det som et boblebad uten bobler, eller med andre ord 50 grader i vannet. Det er litt trist, for hver gang vi kommer hit ser vi store forandringer, både menneskeskapte og naturlige. Vannet fordamper og synker sakte men sikkert, der vi en gang ikke kunne se grunnen kan vi nå stå. Det har også blitt blandet ut sand for a lage en strand, noe som også har endret på en del ting. Men sånn er det vell med naturen, særlig når det er så populært bland mennesker.

Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal forklare følelsen av å bade her. Tror det er litt som at en astronaut ikke kan forklare hvordan det er å være i rommet, du kan bruke ord, men før du opplever det, kan du egentlig ikke forstå. Du kan rett og slett ikke synke. Hvis du prøver å sitte litt avslappet på grunnen, altså det er kanskje 20cm med vann, vil rompen din automatisk flyte opp til overflaten av vannet, ikke så mye du kan få gjort med det. Så å sitte å sole seg i kanten av vannet er vanskelig, med mindre det er ryggen du skal sole. Alt bare flyter opp, fett, ben, kropp, alt dras oppover mot vannoverflaten. Det er så salt at det ser ut som om du bader i olje, og det kjennes ut som at huden din smøres inn i olje. Stranden er for det meste laget av salt, og da mener jeg det saltet du strør i maten, er det du tråkker på. Salt over alt.

Jeg stusset litt over det denne gangen, de fleste barna er bare i vannet i noen minutter før de går lei og vil til bassenget. Men så tenkte jeg over hvordan det var for meg da jeg var liten og forså vidt nå også. ALT BRENNER. Alle stedene du har barbert deg, har sår, eller de stedene du ikke engang vet at huden er litt skadet, svir til de grader. Nå som jeg har blitt eldre er det en ganske deilig følelse, fordi jeg vet at det hjelper huden og sårene gro og ble bedre mye raskere, men når du er liten er ikke kombinasjonen av bading og brennende svie det du vil oppleve.

Det er nok ikke bare sårene som helbredes som får barna til å kjede seg, men også at det er litt farlig. Får du salt i øynene, kan du ende opp blind, og er ikke behagelig å få det i munnen heller, siden det er saltere enn noe annet jeg noen gang har smakt. Så med andre ord, er det veldig avslappende for voksne, siden du må bevege deg litt rolig og kan ikke plaske rundt i vannet. Men jeg ELSKER det. Du kan gå ut på det dypeste og stå i vannet. Da jeg var yngre trodde jeg at det var dette vannet Jesus hadde gått på, noe mamma og pappa aldri sa noe i mot. Det var ikke før jeg var i en religionstime på skolen, jeg ble fortalt annet. Læreren min trodde heller ikke på at jeg hadde gått på vannet, før jeg tok med en film, og da skjønte hun også hvorfor jeg hadde tullet til historien.

Uansett, vi koste oss i vannet, men måtte ta mange pauser inne for å ikke bli for varme og dehydrerte. Det var vell hele dagen og kvelden vår. Litt mer behagelig på kvelden, siden vi da kunne sitte i vannet og ta oss et glass vin, mens vi så på stjernene. Skulle ønske jeg kunne tvinge alle jeg kjente til å oppleve dette, for er ett av mine favoritt steder i verden. 

I dag tok vi den lange turen til Dødehavet. Når jeg sier lange, mener jeg det ironisk. Israel er et knøtt lite land, er vell 6 timers kjøring fra grensen til Egypt til grensen til Libanon, så ikke veldig store avstander mellom alt. Derimot er hvert sted pakket med så mye historie at du kan bruke flere år på å komme deg gjennom alt. En annen ting som er litt gøy er at når du reiser fra Haifa (nord) til Dødehavet (sør), kjører du gjennom forskjellige landskap. Alt det grønne du finner i Nord er plantet og menneskeskapt, noe som ikke var like lett å skape i sør. Helt utrolig å kjøre gjennom skogene og landskapet og tenke at vi mennesker har klart å manipulere frem noe så naturlig og bra for kloden.

Yes, yes, videre til saken. Etter en liten stund i det grønne, bevegde vi oss sakte men sikkert mot ørkenen, fra aper til kameler som pappa pleier å si. Merket det skikkelig på luften, gikk fra fuktig varme til knuskene tørr varme som brenner. Men her liker kamelene seg, og derfor også jeg. Kameler er noen fantastiske dyr, og utrolig morsomme å være med. Søsknene mine kommer til å bli så sure for at vi faktisk så ville kameler! Hvor vi i Norge har fare for elg skilt, har de her fare for kamel skilt, men frem til i dag har jeg aldri sett en vill kamel. Plutselig tvang jeg pappa til å bråstoppe, for der stod de ved veien og fetet seg opp.

Jeg tror jeg aldri vil si nei til å ri på en kamel noen gang, det er en herlig opplevelse, og så behagelig. Det beste er at det ikke heller er dyreplageri. De tilhører egentlig bondegårdene, som det er fult av. Men i en av de 4 sesongene må de la jorden slappe av, så da lar kan de få turistene som forvirrer ut på de veiene. Er selvfølgelig noen som driver med oppdrett av kameler for å tjene penger på turister, men ikke det er ikke noe i nærheten av hva de for eksempel driver på med i Thailand. Ikke helt sikker på hvorfor jeg henger meg opp i dette temaet, men er jo ganske viktig, særlig nå som det er sommer at man tenker over hva pengene går til.

Vi brukte ganske lang tid på å komme frem, siden vi konstant stoppet for å slappe av og utforske. På siste stopp (hvor vi kunne se ned til havet og over til Jordan), ble vi angrepet av fluer. Og da MENER jeg at vi ble angrepet, jeg fikk så mange bitt og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Skjønner ikke hvorfor alle fluene flokket seg rundt oss, og inn i bilden, men det var nesten som tatt ut av et mareritt. Fluer over alt! Fikk helt panikk til slutt, satte oss inn i bilden, kjørte i full fart og prøvde å jage dem ut. Var ikke lett, men selv om vi var litt røffe med dem, kan lever de, i motsetning til om de hadde blitt stengt inne i bilen i 40 varmegrader.

Vi gjorde egentlig ikke så mye mer, vi bare slappet av i havet og koste oss, men mer om det i morgen. 

SaveSave

Ikke så mye som har skjedd i dag. Vi drar til Dødehavet i morgen så vi bestemte oss for å bruke tid på bestefar og bestemor. Pappa tok dem på en liten tur før jeg i det hele tatt hadde våknet, så de var utslitte når jeg endelig kom meg ut av drømmeland. Så jeg måtte få bevegd meg litt uten selskap i dag. Tok meg en joggetur rundt nabolaget, noe som kanskje ikke er den beste ideen i denne varmen. Kjente at jeg fort ble ganske dehydrert, og selvfølgelig hadde jeg ikke med meg vannflaske. Så jeg fikk ikke jogget så alt for lenge, før jeg gav helt opp.

Selv om joggeturen ikke ble optimal  er ikke det noe problem her. Syntes det er helt genialt: men alle lekeplasser her er både for voksne og barn. Så ved siden av sklier og husker, er det treningsapparater for voksne. Vet egentlig ikke om jeg skal kalle det treningsapparater, men sitter her og kommer ikke på noe bedre. Er jo på en måte det, men mangler de kule vektene du finner på treningssenter, fordi vekten blir deg selv. Helt ærlig har jeg ikke noe i mot det, selv om det blir litt lettere, men er gratis og alle kan bruke det. Liker skikkelig ideen, hvis du ikke har 500 kr til å dra på et senter kan du allikevel få litt styrketrening inn. + alltid positivt for turister.

Det er en ting jeg ikke drar fra Israel uten å spise: falafel og shawarma. Sikkert mange som har hørt noe om falafel, siden det har blitt mega populært i Norge de siste årene (vegetarianer kebab kaller mange det). Shawarma høres rart ut, men er det vi i Norge kaller for kebab. Er vell sikkert mange som har vært på ferie og bestilt kebab og gleder deg skikkelig til maten. Men så kommer kelneren med en grillet kjøttpølse, og du skjønner ingenting. Hvorfor vi har endret på navnet vet jeg ikke, kebab er egentlig en tyrkisk kjøttpølse, mens shawarma er det vi i Norge kaller kebab. Haha.. Hvorfor babler jeg om dette egentlig?! Poenget er at hvis du drar til et av landene her i Midtøsten, kan du ikke dra hjem før du har smakt på den! Er så utrolig godt, alle jeg kjenner som er kresne når det kommer til mat har elsket det (og lagt på seg ett parr kilo etter å ha spist for mange). Du har både versjonen for de som elsker kjøtt og vegetarianere, begge like fantastiske.

Tilbake til dag 2, skjedde egentlig ikke så mye mer den dagen. Vi besøkte onkelen vår, så på TV, spilte spill, fikset mat til i morgen, og slappet max av. Er ganske herlig å ikke gjøre en eneste ting. Har veldig lyst til å legge meg, men holder meg våken og nyter kjedsomheten. Har vært så mye stress i Norge, og jeg vet det kommer til å bli en stressfull tid fremover. Blir nok lenge til jeg sitter å kjeder meg på denne måten igjen. Er helt herlig! 

SaveSave

Så vi kom oss til Israel. Vi har tullet mye med at: uansett vil hvert fall 1 eller 2 av de i familien overleve. Pappa dro først, så meg og mamma, og om noen dager kommer Lina og Ruben. Men nå har 3 av 5 kommet seg til Israel, og Gud så varmt det er her. Jeg sov hele veien hit og hele kvelden i går, så regner dette som første dag her i landet. Det teller ikke som en dag, når du bare ligger i drømmeland.

Det var egentlig helt forferdelig å se hvordan bestefaren min har det. Knuser hjertet mitt. For et år siden tullet vi rundt med han og hadde det kjempe bra. Nå har han så vont at vi ikke kan ta på han, han er både blind og døv, så vanskelig å i det hele tatt gjøre noe. Vi har alltid hatt et veldig fysisk forhold, på grunn av språk vanskene, så det eneste vi alle kan gjøre er å holde han i hånden og passe på han. Utrolig tøft og se det med sine egne øyne. Vi har hørt mye, men vanskelig å forestille seg at en mann med så mye glede og energi, nå har det så tungt og vondt.

Vi brukte hele morgendagen på besteforeldrene mine, før vi tok oss en tur til stranden. De har en utrolig vakker strandpromenade her i Haifa, så vi gikk til slutten og satte oss på en kaffe for å slappe av. Grusomt varmt, i følge SnapChat er det 35 grader (vet ikke hvor mye man kan stole på snap). Jeg sier grusomt varmt, men det er bare fordi jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg selv. I virkeligheten elsker jeg varmen, og bare svette ut alle gift stoffene som gjemmer seg i kroppen. Men vanligvis kan man hoppe ut i havet etter en lang gåtur i varmen, men det var for mye bølger og for mange brennmaneter til å bade. Så vi svettet sikkert av oss 5 kilo hver.

Vi gjorde ikke så utrolig mye resten av dagen. Vi klarte og overtale/ tvinge bestefar til å teste akupunktur, noe han var glad for at vi gjorde. Men det tok sin tid. Så etter det dro vi opp til et av de tidligere kriminelle stedene i Hafia, som har blitt ryddet opp.  De har gjort det om tid et sted med masse forskjellig mat, musikk og mye liv. Koste oss der resten av kvelden, men litt russisk øll, og mat. Namm namm 🙂

 

SaveSave