FULLT AV FOLK SOM TAR VARE PÅ MEG

Det er litt vanskelig å beskrive hvordan det er å være helt alene i et nytt land. Ikke bare alene, men uten noen slags støtte system. Når du drar på utveksling er det lett og få seg venner, og du er konstant rundt andre mennesker. Men denne gangen er det bare opp til meg selv. Jeg og Thea lo litt da vi innså hvor få venner vi har. Vi kan dem opp og fremdeles telle dem med en hånd. Er rart å tenke på hvor annerledes der er fra Norge. Men så er det de få vennene du har her. Selv om det er 1 og en halv eller 2, er du utrolig knyttet til dem. Det er som om vennskapet blir satt i full sving, og du går fra å ikke kjenne hverandre, til å neste dag være beste venner som vet ALT. Det verste er at jeg faktisk ikke overdriver heller.

Jeg er så utrolig takknemlig for de vennene jeg har i Norge, men ikke minst de jeg har her. De som har støttet meg, tatt meg med ut for å distrahere meg, lagd mat når jeg ikke ville spise, og som hører på sytingen min. Venner vokser ikke på trær, så ta vare på dem.