HAR HATT DET LITT TØFT

Vi var midt i matserveringen på jobb, da pappa ringte meg tilbake. Han hadde prøvd å ringe meg flere ganger tidligere, men jeg hadde ikke hørt telefonen. Så jeg løper bort til sjefen, han sier det er greit, og jeg svarer på telefonen. Verden stoppet der og da, og har ikke bevegd seg siden. Jeg gikk noen dager og var helt borte, de lot meg jobbe men viste at jeg ikke var godt for noe, og når jeg kom hjem brøyt jeg sammen. Jeg har tidligere snakket med mamma og pappa, om hva som skjer hvis bestefar dør når jeg er i Australia. Det å komme seg hjem på dagen koster nesten 30 000 kr, og som om det ikke er nok, tar det to dager på et fly. Det vil si at jeg måttet sitte alene på flyet å sørge, istedenfor å ha mennesker rundt meg. Jeg setter utrolig pris på hvor støttende alle har vært for meg i denne perioden, men jeg savner familien min veldig. Det er mye tøffere enn jeg trodde det skulle være, og alt jeg vil er å klemme mamma.

Bestefar var vell den eneste jeg hadde igjen. Vi har en stor familie, men det er ingen vi egentlig snakker med. Han passet på oss da vi var mindre, og har alltid kunnet fått meg i godt humør. Jeg kjenner jeg får en klump i halsen av å tenke på at han er borte. Vi har så mange gode minner, men vi får aldri muligheten til å skape flere, og det gjør vondt. Jeg håper virkelig han er et bedre sted, uten sorg og smerter. R.I.P Eli.