DAG 27: SOS

Den verste dagen i mitt liv. Ikke noe jeg bare sier, men jeg tror nok aldri jeg vil oppleve, eller jeg håper og ber om, at jeg aldri finner meg i denne situasjonen igjen. Livene våre ble reddet av en høne, og ingen skjønner hvordan vi kom ut av det med så få skader.. Dette er de 7 verste timene i mitt liv:

Så det er en ting jeg har hatt utrolig lyst til å se hele turen: Fairy Falls. En liten foss, som ligger midt ute i regnskogen. Det er ikke en lett skogstur, 1 fordi det ikke er noen klar markert sti, 2 det er ikke noen sti, og 3 det er en regnskog, ikke en skog som vi er vandt med i Norge. Jo og selvfølgelig 4, alt i Australia prøver å drepe deg. Men vi parkerte bilen på parkeringsplassen i Crystal Cascades, og la på vei. Kan vell legge til at vi gikk forbi 5 skilt som fortalte oss hvor farlig det var.

Etter å ha klatret oppover i kanskje 30 minutter innser vi at vi ikke kommer til å klare turen. Jeg har på meg flip flops, det er en mega tøff tur. Vi hadde bare 3 liter med vann (40 varme grader), og en blokk med sjokolade. Så istedenfor å surre oss vekk i den utrolig farlige og tette regnskogen, bestemmer vi oss for å gi opp og snu.

Da det smalt, flip flops var et dårlig valg… Jeg fikk ikke et godt nok feste og gikk rett ned skråningen. Heldigvis var det ikke så langt ned, og jeg ble ikke ordentlig skadet. Men Anna kom selvfølgelig ned for å hjelpe til. Så da var vi der på bunnen, ved vannet, uten en vei å komme oss opp. Vi kunne heller ikke fortsette tilbake med vannet, for der jeg landet, var toppen av en foss. Så vi slappet av noen minutter, spiste litt sjokolade, tok litt bilder, og prøve å skjønne hvordan vi skulle komme oss ut av denne knipen. Vårt svar: følge elven oppover og håpe at vi ikke kom til en annen foss, og at i så fall ville det være Fairy Falls, hvor vi kunne følge stien tilbake.

Dette skjedde ikke. Vi klatret opp stener, svømte fra den ene siden til den andre, og til slutt tenkte vi at det ville være bedre å prøve å komme oss opp, fordi det begynte å bli for farlig. Jeg skulle ønske vi aldri hadde gjort det. Etter å ha gått oppover en halvtime, uten å finne stien eller noe livstegn, innså vi at det ville være umulig å komme seg ned igjen (uten å bli seriøst skadet). Om vi så hadde kommet oss ned ville vi ikke vist hvor vi skulle gå allikevel.

Vår største utfordring så langt var en plante som ikke var særlig grei. Vi har valgt å kalle den henge planten. Den har bøyelige grener, som tuller seg rundt hele kroppen om du kommer nær den. Høres kanskje ikke så ille ut, men kan vell legge til at denne fantastiske planeten er som en kaktus, med nåler og torner. Så ja, alt blødde.

Så der stod vi, i midten av regnskogen, uten vann, mat, dekning, eller noen trygg vei. Så hva gjorde vi? Vi stoppet opp og fikk hysteriske panikk anfall. Anna gråt og gråt, mens jeg gikk helt i lås. Sakte men sikkert hadde vi innsett hvor ille situasjonen var, og det var ingen vei ut av den. Det virker kanskje ikke så ille med kaktusplaner som surrer seg rundt deg, men legg til slangene som var over alt, gigantiske maur som bet, edderkopper, og det faktumet at det gikk rett opp. Flere ganger hang vi etter trærne for å ikke gå rett ned en klippe. Vi måtte dra oss opp med muskler vi ikke viste eksisterte og klemme trærne som var hjemmet til alle disse herlighetene. Jeg har aldri vært så redd, så redd for at hvis jeg satte foten min feil sted var det en sikker måte å dø på.

Til slutt klarte jeg og ta meg sammen, roe Anna ned, og innse at vi hadde startet turen med elven på venstre side, så alt vi måtte gjøre var å følge den tilbake. Det er helt sykt hvordan overlevelse instinktet fungerer, og jeg er så takknemlig for det. Noen minutter senere røk flipp floppene, og jeg gikk nesten ned en klippe og resten av turen måtte nytes uten sko og med et kraftig blødende kne. Kanskje noen sekunder etter kjenner jeg noe kravle over tærne mine.. vi fant enda ett av Australias herlige krypdyr: blodigler. Panikk, kvalme og tårene kom trillende, Anna måtte med all sin makt måtte dra den av, mens hun måtte holde min gelekropp oppe. Vi hadde to andre møter med disse herlighetene, en igjen på min fot, og en på Annas lår.

Vi gikk og vi gikk, brukte all vår makt på og komme oss videre, alltid med elven på vår høyre side. Vi ante ikke om vi kom til å finne tilbake til veien, eller om vi ville finne noe annet en trær og gjørme. Men vi gikk, og hadde noen panikk anfall når alt gikk veldig galt. Vi viste at nedover var en dårlig ide, siden det var så mange fosser, men vi ville ikke for langt opp. Det var ikke før vi hørte en høne (vi skjønner fremdeles ikke hvor den kom fra) at vi bestemte oss at det var på tide å gå ned.

Veien ned var nok den tøffeste, og vi har bevis nok for å si det sånn, men til slutt, så vi en åpning. Hele turen hadde vi ikke sett himmelen, men vi så noe blått, vi så sollys og hadde vi kunnet, hadde vi løpt den siste delen. I åpningen fant vi et hus. Etter å ha gått forbi, kommer en mann løpene og lurer på hvordan vi har klart å forvirre oss opp hit. Så peker vi opp i skogen, og sier vi kom derfra. Jeg har aldri sett et så sjokkert ansikt. Det viste seg at vi hadde endt opp 50 meter fra parkeringsplassen. Om vi hadde fortsatt eller om vi hadde gått ned for tidlig ville vi antageligvis fremdeles vært inne i skogen. Det er helt sykt å tenke på at lyden av en høne var det som reddet livene våre, som fikk oss til å gå ned på det perfekte tidspunktet. Kan vell også legge til, at jeg for første gang i mitt liv faktisk forstår hva det å gråte av glede er. Da vi tuslet mot den forlatte parkeringsplassen gråt vi hysterisk. Jeg har aldri gråtet sånn eller så mye, av ren lykke. Vi gråt og gråt, mens vi gikk sakte men sikkert mot vårt lille oransje hjem.

Skogvokteren ble ringt og før vi viste ordet av det var vi på vei til sykehuset. Vi begge er slått ganske hardt og er veldig dehydrerte. De behandlet det jævelige kuttet jeg hadde fått. Noen få sting og jeg var fin igjen. De sjekket oss for alt mulig og sendte oss tilbake til campingen for å gjøre de siste tingene selv og sove. Annas verste skader var de som vi selv måtte behandle. Skadene var fra de gangene henge planten tok kveletak på henne, og tornene måtte vokses ut for å ikke skape en infeksjon. Jeg hadde alle disse tornene inne i føttene mine, så de måtte kuttes opp og dras ut.

Det mest overaskede for oss er nok reaksjonene. Vi har følt oss så dumme, tenkt av vi er verdens største idioter. At vi har lav smerte terskel, og vært flaue over hva som skjedde. Men alt vi har møtt er sjokkerte mennesker, mennesker som ikke har klart å få ut et ord. Det viser seg at å rote seg bort i denne regnskogen, er en ganske så garantert død. Det er ikke noe å tulle med, og med mindre du finner stien, eller treffer riktig slik vi gjorde, kan du vandre rundt i år og dager. Det er dessverre noe som også skjer. Folk har falt ned klippene, blitt bitt og diverse. Jeg er så takknemlig for at vi er i livet, at vi kom oss ut, og at vi faktisk bare har minimale skader. Naturen er ikke noe å tulle med.