DAG 36: SISTE DAG

Vi hadde litt av en avslutning på reisen vår. Vi startet dagen med at det lynte og regnet som aldri før. Hadde vi ikke vist bedre ville vi sagt at syklonen var tilbake. Så soloppgang og en fantastisk frokost ble avlyst. Det var for så vidt ganske greit, siden vi ikke hadde all verden med tid til å komme oss til Carins, levere bilen, og komme oss på flyet. Så vi startet kjæringen med en gang.

Som alltid møter vi på en haug med kuer, og etter å ha kommet oss forbi de fleste flokkene finner vi en kalv som har satt seg fast og er i full panikk. Anna som har litt peiling sa at vi måtte kjøre tilbake til mannen i traktoren og ikke en gang prøve oss på å gjøre det selv. Så tilbake går vi, sier ifra og får traktoren til å følge oss. Altså vi kjører 130km/t, mens han kjørte sikkert 30. Da vi kom tilbake til der vi hadde sett kalven var den kommet seg ut, og løp likeglad rundt med vennen sin. Siden traktoren sikkert var utrolig langt bak, fant vi ut av vi skulle kjøre tilbake til han, si ifra (han var sykt takknemlig for det), for så å legge ut på tur igjen.

Som sagt kjører vi ganske fort. Helt greit siden det eneste vi møter på er en traktor som ikke en gang er på veien, men mens vi runder av en sving ser vi noe som ligner på stener rulle rundt på veien. Jeg slamrer inn i bremsen, vi kommer nærmere og nærmere, og kenguruer hopper rundt i full panikk. Det verse er at de hopper ikke vekk fra bilen, men rett mot den. Vi var så sikre på at en av dem ble truffet, men noen sekunder senere hopper den ut fra undersiden. Takk Gud. Altså elsker disse skapningene, så vil helst ikke drepe dem.

Utenom det var veien til Cairns ganske så lite spennende. For første gang tror jeg vi kjørte så fort som vi kunne, og ikke 50km/t under det tillatte. Vi sang sangene våre for siste gang, mimret litt om det vi har opplevd og snakket om alt og ingenting. Da vi kom til Cairns, vasket vi bilen, pakket det siste vi hadde, leverte fra oss Crazy- Keith og kom oss til flyplassen.

Det har vært en helt utrolig opplevelse, og jeg kommer aldri til å glemme det jeg har gjort. Det er ikke så lett å leve i en bil, men heller ikke så vanskelig. Trodde det skulle være mye mer stress, men jo lengre vekk vi var fra alle mennesker, jo bedre hadde vi det. Jo mindre planer vi hadde, jo mer så vi. Men må si at jeg elsker virkelig sitatet: Borte er bra, men hjemme er BEST. Så klar for å komme meg hjem til Joel, sove i en seng, og ikke minst dusje når som helst, ikke en gang annen hver uke.