KLARER IKKE SLUTTE Å HYPERVENTILERE

Jeg føler meg så tom, så alene, og jeg klarer ikke puste. Jeg skjønner ikke hva som skjer med hodet eller kroppen min. Alt er bare et evig surr. For 1 time siden sa jeg hadet til Joel. Jeg fikk en klem, et kyss og et siste blikk… før han forsvant. Jeg kan ikke tro det. Han er borte. Besa har gjort dette i 2 år og er på vei hit, men jeg er bare ødelagt, jeg kan ikke skjønne hvordan folk klarer langdistanse. Jeg vet at vi kommer til å snakke hver dag, at det ikke blir så ille etter en stund, at det er det samme bare uten kontakten. Men det er så utrolig vanskelig å tenke på at jeg ikke kan ta på han. At jeg ikke kan våkne opp med en forferdelig ånde og en svett gutt. At jeg ikke kan ta eller føle. Alt er borte, og det føles så tomt. Jeg vet det er det riktige for oss begge individuelt og for forholdet vårt, men FAEN HELLER THIS SUCKS.