12.08.2017

Det har ikke vært lett å komme tilbake til Norge. Savnet etter Australia, jobben, reisingen og selve opplevelsen er ganske tung. I slutten av Juli dro også Joel tilbake til Australia og savnet ble større. Men jeg har hatt en god ting som har stått ved min side i 14 år. En liten hårete, stinkende og glad liten jente, som alltid har tatt vare på meg, gitt meg glede og holdt meg okkupert.

Da jeg var 5 sendte vi Roxy til bestemor (aka i senere tid fant jeg ut at det var hundehimmelen), og i ett helt år maste jeg om hund. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente til jeg ble 11, for da var Ruben blitt stor nok til å det passet bedre. I 6 år holdt jeg ønske til meg selv, for så å fornuftig si til foreldrene mine at det var smartere å få hund litt før så jeg kunne passe på den i sommerferien. Helt siden den gang har hun vært (rart å si, men de med hund skjønner): min beste venn.

For to år siden fikk hun noen ufarlige kreftkuler på magen. Siden hun er en liten rase var operasjon for farlig og de ville sannsynligvis bare komme tilbake. Så lenge kreften ikke skadet henne var det ikke vits å gjør noe med den. Helt frem til nå har hun gått med disse kulene. Men den 10 August følte de for å vokse, ikke bare litt, men til en gigantisk fotball, som bare hang under magen hennes. Hun sluttet å spise, drikke, tigge, og å reise seg. Hun bare lå der i smerter. Hun kom ikke å hilste på noen andre enn meg. Hele fredagskveld lå hun i fanget mitt og lot meg klappe henne, men på lørdagen var smertene blitt for store. Hun kom fremdeles å møtte meg, men ble stående så jeg akkurat ikke kunne ta på henne. Når jeg prøvde trakk hun seg litt tilbake. Jeg satte meg ved teppet hennes og lot henne legge seg inntil meg, hun sov ikke, hun bare lå der.

Jeg dro på jobb, og da jeg kom hjem var hun et bedre sted. Mamma hadde tatt henne til veterinæren, og hun var endelig uten smerter og kunne sove (noe som hadde blitt tydelig at hun ikke hadde klart på en stund).

Det er ubeskrivelig hvor vanskelig det er å miste dem. Hele familien var knust, naboen, vennene og alle som hadde møtt henne. Hun var det vakreste hunden, som selv de meste redde likte å være i nærheten av. Hun elsket alle, og alle elsket henne. Jeg kan ikke forklare hvor vondt det fremdeles gjør at hun er borte. Vi har enda ikke vendt oss til det. Hver gang noen reiser seg tror vi hunden skal slippes ut, hver morgen ser jeg etter henne, jeg lytter etter bjeffene når jeg kommer hjem fra jobb, jeg ser etter halsbåndet hver gang jeg skal ut på tur, og leter etter noen å kose når jeg ser på en film.

Jeg er så knust og savner henne så mye, men jeg vet også at det var det beste for henne! Hun fortjener så mye mer enn å være i smerter uten å skjønne hvorfor. Hun vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. RIP Lucky. 

SaveSave