Har vist noen bilder fra rommet mitt, men tenkte det var på tide og vise frem resten av huset jeg har tilgang til. Er ikke mye å skryte av, men siden så mange lurer på hvordan det ser ut med en do på utsiden av huset, var det på tide å vise frem. Mye rart som skjer på denne eiendommen, så får se hvor lenge jeg blir. Elsker stedet, men blir mer og mer usikker på selve huset. Det er et mareritt og se etter nytt sted, så vet ikke om jeg har overskudd til det heller. Skal holde dere oppdatert. Uansett, dette er Stanmore Road 95: 

 

SaveSave

Så da ble jeg 23..! Gud jeg føler at jeg begynner å bli gammel, men er vell bare noe jeg innbiller meg. Uansett, var en mega rar dag: Ikke nok med at jeg er så langt unna mine kjære, jeg fikk meldinger dagen etterpå (altså i dag). Australia er ca en dag foran Norge, så ingen sa gratulerer med dagen når jeg faktisk hadde bursdag. Må si det egentlig var veldig deilig å ikke ha Facebook i bakhodet. Anyways fikk en tur til Queensland, penger og en notatbok, så jeg har ingenting å klage på 🙂 Håper alle koser seg i Norge. 

SaveSave

SaveSave

Da var det på tide med en liten oppdatering igjen. Jeg merker at jeg fort har falt inn i samme spor som da jeg var i USA: få oppdateringer. Skulle ønske jeg hadde overskudd til å oppdatere hver eneste dag, men det er ikke like lett. Det er så mye som skjer hele tiden, og jeg har enda ikke kommet meg inn i en hverdags rutine. Jeg tror jeg vil være flinkere til å oppdatere når alt faller på plass, men sånn som det er nå, kommer jeg ikke til å stresse for å få oppdatert bloggen daglig. MEN som da jeg var i USA, vil jeg skrive om alle høydepunktene og når jeg har tid til overs. Det er sikkert my bedre å lese uansett.

Så til dagens lille oppdatering. Jeg har nå fått meg en jobb! YIPPI! Er utrolig deilig! Men samtidig merker jeg at det kan hende det blir litt for mye og ikke helt det jeg hadde tenkt meg. Bare denne uken jobber jeg 35 timer, og i dag var min første dag. For det andre er det ikke en veldig sosial jobb heller, noe jeg tror jeg kan trenge her. Men liker veldig godt å jobbe der, så for se om jeg blir eller ikke. 

SaveSave

Det er ikke så utrolig mye spennende som har skjedd med meg i det siste. Mer det samme som sist, hengt litt med folk, fikset ting, ser etter jobb, osv. Men føler at jeg har endret meg veldig de siste ukene. Jeg vet ikke om jeg har blitt mer moden, gitt opp, eller hva som har skjedd, men kjenner at jeg er mer rolig når det kommer til alt. Det kan hende at dette har skjedd for lenge siden, men at jeg ikke har trengt å ta tøffe bestemmelser i Norge, og derfor ikke merket det. Men jeg kjenner at det er en slags ro i kroppen. Det har skjedd så mye brått og skuffende, men jeg har ikke lyst til å gråte, eller syntes synd på meg selv. Jeg vil bare sette meg ned med en kopp te og skrive litt, før jeg fortsetter med dagens gjøremål. Har jeg blitt mer moden, eller begynner jeg å bli følelsesløs? Jeg er ikke helt sikker på hva som skjer, kan hende det bare har blitt for mye det siste året og at jeg bare har gitt opp, noe jeg håper ikke er tilfellet.. Men for nå skal jeg bare nyte at både kropp og sjel er rolig, til tross for at jeg burde være i 100.

Er det flere som plutselig har opplevd å bli voksen og rolig?

Så da har jeg klart å flytte det lille jeg har tatt med meg inn til mitt nye rom. Må helt ærlig innrømme at jeg var skeptisk til hvordan det så ut. Jeg var så lei og deprimert da jeg så rommet, så var litt urolig for at det ikke var så bra som jeg husket, men det var det. Som om det ikke var nok, er det mega sentralt. Jeg har alt jeg trenger rett rundt hjørnet. Konserter, barer, klubber, restauranter, butikker, shopping senter og alt en kan tenke seg, best av alt er at jeg bare er 10 minutter unna sentrum. Utenom det er det ingen store oppdateringer, men blir nok flere nå som jeg har litt ro i kropp og sjel.

Bildene i dette innlegget var fra en av de beste dagene jeg har hatt så langt, (ikke at jeg ikke har det bra, for det har jeg). Jeg hadde egentlig planer om å skrive et helt innlegg, men fikk aldri tid, så da ble det ikke noe av. Uansett var en av de dagene jeg skrudde av hjernen og maset, dro ut med Clair og vandret rundt i Sydneys gater. Elsker å være i Sydney, og lar det være konklusjonen for den dagen og bildene. ​

Så til hva er det jeg egentlig har drevet med de to siste ukene. Alt og ingenting. Jeg kan ikke beskrive hvor fantastisk det er å være her, mens det samtidig dreper meg. Det å være i en helt ny by, med færre venner enn du kan telle på en hånd, hvor der igjen de vennene du har ikke er dine beste venner er tøft. Det er så jeg måtte gjøre: fikse bankkonto, ta kurs, fikse SIM kort, møte folk, finne sted å bo, må få meg en jobb, og alt skal gjøres et sted hvor du er helt alene. Jeg skal ikke si at jeg ikke har tenkt tanken på å gi opp og bare dra hjem, men jeg kommer meg gjennom de stundene og fortsetter mot målet. Sist fredag brøyt jeg sammen midt på togstasjonen, omringet av mennesker. Det bare slo meg, og jeg klarte ikke stoppe. ​

Det var hjemlengselen, så til alt som er bra (for det er mer enn nok av det). Jeg har nå klart å fikse alt som skal fikset, med unntak av jobb. For å være helt ærlig har ikke jobb stresset meg noe særlig, siden det var det siste punktet på listen. Siden jeg reiser med goXplore (link, for de som vil sjekke det ut) har jeg et firma her som hjelper meg få en fast jobb. Det er utrolig deilig å vite at jeg får hjelp av dem, så lenge jeg prøver litt, får de den ekstra milen for å få meg ut i jobb. Så det er hvertfall en ting som jeg ikke trenger å stresse over i det hele tatt! (ikke at det virker så vanskelig uansett, men deilig å slippe å gjøre det selv). ​

Jeg har også endelig klart å få møtt Sali. Det var rene himmelen å se henne igjen, jeg følte meg så trygg og komfortabel. Burde vell også presisere at i skrivende stund bor jeg hos henne. Veldig glad i henne og familien er helt fantastisk men det skal bli så deilig å flytte inn til mitt eget sted. Så mega klar for at lørdag skal komme! Jeg må si en ting, særlig til de som skal gjøre det samme, det er ikke samme standard her som i Norge. Jeg har aldri sett så mange stygge og falleferdige steder, som det jeg har sett her i Sydney. Sikker på at det nesten er ulovlig å bo sånn i Norge. Etter å ha sett på rom i 2 uker fant jeg ett som ikke var falleferdig og jeg tok det på sekundet. Litt morsomt for doen/dusjen er på utsiden av huset, så får se hvordan det kommer til å gå. ​

Det var vell generelt litt klaging og oppdateringer om livet mitt her downunder. Hvis det er noe dere lurer på er det bare å ta kontakt 🙂

SaveSave

SaveSave

SaveSave

Så liten stund siden siste oppdatering, men er så mye å gjøre de første dagene, og tøft nok med tidsforskjellen, så bloggen har fått siste plass. Men skal prøve å gå igjennom det siste som har skjedd siden jeg satte mine to føtter her i Sydney.

DAY 1: Frykten kom tikkende inn mens jeg stod og ventet på bussen som skulle ta meg med til hostellet. Jeg tror jeg for første gang tenkte over hva jeg faktisk har gjort. Jeg har dratt alene til en fremmed by, uten noen plan. Kan is at frykten kommer sinkende inn fra tid til en annen, hva er det jeg egentlig har funnet på. Det var ikke verdens beste møte med hostellet heller, siden det som møtte meg var en gutt som tisset på gulvet. Greit nok han var full, MEN HVA?! Ler av å tenke på det, men er egentlig ikke greit. Men sånn kan det gå når man bor med 5 fremmede.

DAY 2-3: Jeg lever vell i mitt eget lille univers, helt desorientert når det kommer til både tid og sted. Klarer ikke helt orientere meg her i byen, og klar for å legge meg i 18.00 tiden. Men, har fikset både telefon, bank, vært på Work and Travel kontoret. Kommet for sent til et møte (var så flau), og møtt og Joel (venn fra USA).  Må si at livet her er både skummelt og ganske perfekt, gleder meg veldig til å se hvordan dette kommer til å gå.

DAY 4: Siden Joel bor så langt unna sentrum, endte jeg opp med å sove på sofaen der. Når jeg våknet hadde jeg fått en melding av en på rommet om at gutten hadde tisset på gulvet (IGJEN), så jeg fikk helt nok. Da jeg kom gikk jeg rett til resepsjonen da jeg kom tilbake og fikk byttet rom. Utenom dette har det egentlig vært en veldig fin dag, vært på jobb intervju, møtte Thea som viste meg rundt på Bondi Beach, og så en herlig leilighet som jeg skulle ønske passet meg litt bedre.

Nå skal jeg egentlig bare ligge på hostellet, slappe av og se etter steder å bosette meg. Uendelig med ting jeg bare vil ha ferdig, men får se hvordan det går. 

SaveSave

Så det ble da mega hektisk, kom hjem fra Israel, vasket klær, pakket, ompakket, stresset og styrte, for å så sette meg på et fly igjen. Rakk ikke en gang skrive ett innlegg før jeg dro, men sånn kan det gå. Ble veldig brått slutt og rakk ikke engang si hadet til alle, inkludert mamma. Var så fjernt så hun gikk og la seg tidlig og glemte helt at jeg ikke var der når hun kom hjem fra jobb. Litt små trist, men samtidig vet jeg at hun er glad i meg og at det plager nok henne mye mer enn meg. Lina som jobber på Gardemoen var så grei og fulgte meg hele veien, så jeg hadde noen å henge med mens jeg ventet på flyet. Evig takknemlig for familien min og vennene mine ❤

Tilbake til saken: så utrolig mye som skjedde på så kort tid, så rakk ikke legge ut noe innlegg før nå. Skrev også dette innlegget noen timer før det publisert, siden det er midt på natten i Norge. Men her i skrivende stund sitter jeg da på flyplassen i Singapore, skal snart sette meg på det siste flyet til Sydney. Legger ved at jeg også møtte en utrolig hyggelig fyr fra London, så nå har jeg hvert fall en venn! 

Må si det er et trist øyeblikk når du må gi fra deg alt av sminke. Erfarte fort i USA at jeg ikke burde satse på at jeg ikke trenger særlig, men siden jeg skal være borte et helt år er det ingen vits å la det være i skuffen. Derfor har jeg gitt min søster en pakkepris, alt jeg ikke tar med meg for en billig penge. Må si det er litt bitter-sweet og gi det fra seg så billig, siden det sikkert er flere 1000 kroner hun får for ingenting. MEN som sagt, bedre at det blir brukt, enn at det blir dårlig og samler støv. Litt kvalitetstid med Lina ble det da, Gossip Girl og sminke er alltid en god kombo. 

 

Så får alltid spørsmål om hvordan jeg tørr å bare reise eller kommentarer på hvordan jeg er så tøff som tørr. Men helt ærlig er jeg ikke det, i det hele tatt! Er bare hvordan min hjerne fungerer: skal utdype dette litt. Ikke sånn at jeg egner meg mer til å reise alene enn noen andre, eller at jeg er så selvstendig eller noe. Dette er noe alle kan, men tror for sånne som fungerer sånn som meg er det kanskje hakket lettere å bare begi seg ut på et langt eventyr uten noen som helst støtte. La meg forklare:

Jeg er vell kanskje ikke den eneste som drømmer om å rise diverse steder, dra på utveksling også videre. Du vet når du var yngre og var helt sikker på at du ville på utveksling? Så kom tiden hvor du skulle begynne å melde deg på ting, og du innså at det faktisk kom til å skje. At du skulle forlate familien, venner og det kjente. At du skulle dra helt alene, og ikke viste hvordan det skulle bli eller hvordan det var der. Det er i denne fasen de fleste trekker seg. Så har du meg: Når jeg får for meg disse ideene kjører jeg på. MEN det er fremdeles bare en ide i mitt hode. Jeg innser ikke alt jeg forlater og at jeg rett og slett ikke har peiling på hva som kommer til å skje. Det er så langt unna. Beste eksempelet var vell da jeg dro til Kina, hadde så vidt oversikt over hvilken dag jeg skulle dra, så det endte med at jeg pakket 4 timer før og måtte sette meg på en buss uten å egentlig si hadet til noen. Jeg ankom og viste ikke engang hvor jeg skulle gå på flyplassen, måtte finne wifi, for så å lese om jeg ble hentet eller måtte ta en taxi til et sted. Med andre ord, innser jeg ikke hva jeg driver med før det egentlig er for sent, til forskjell fra alle som tenker over dette før de melder seg på, eller hver fall før de bruker flere 1000 kroner.

Så jeg har lekt med ideen om Australia i snart 1 år. For et halvt år siden begynte jeg å planlegge og sjekke ut hvem jeg ville reise med. For 3 måneder siden meldte jeg meg på. For 2 måneder siden betalte jeg alle regningene (og tro meg det var MANGE), men det var fremdeles langt unna og en drøm frem til i dag! NÅ 3 dager før jeg skal reise vil jeg trekke meg. Jeg innser hva jeg har gjort, og at jeg faktisk skal flytte. Vell om merke skjer dette hver eneste gang! Jeg teller aldri ned, jeg planlegger ikke, jeg bare ender opp med å dra. Så nå har jeg meld meg på, betalte masse, sagt opp jobben, ryddet ut skapet på jobb, og innser at jeg ikke har en eneste plan. Jeg har pass, flybillett og et visum. Hvordan skal dette gå.

Jeg må helt ærlig si at det å rydde skapet på jobb, og si hadet til alle fikk det til å gå opp for meg: Jeg drar og det var farvel for nå.  Det fikk meg også til å innse at alle som har mast på at jeg måtte planlegge hadde helt rett, for jeg sitter nå uten en eneste plan. GUD JEG FREAKER UT, men det er nå for sent å snu som alltid (takk Gud).