I snart to mnd har vi hatt en ny baby! Trodde aldri jeg skulle være den som kjøpte meg en pom, men jeg falt helt for rasen, og angrer ikke et sekund.

Det å få tak i henne var en eviglang prosess som aldri gikk min vei. Skulle kjøpe av en oppdretter i Ytre Enebakk, men aldri vært med på noe så uprofesjonelt… så til de på utkikk etter valp hold dere lagt unna. Er en liten “puppy-mill” i norsk versjon. Men etter frem og tilbake med diverse oppdrettere sa jeg nei takk og valgte heller å kjøpe en av en privatperson i Stavanger. Tok en liten sjanse siden vi fikk ikke dratt å sett henne eller hvordan hun levde, men vi var utrolig heldige. Vi har senere funnet ut noen småting som ikke er helt greit, men ikke noe som har vært skadelig for hunden. Poenget mitt med dette lille avsnittet er vell å få frem: gjør masse masse reaserch før dere tar over en liten lo-dott. Dra og se/snakk, plag de du kjøper av til døde, og aldri legg ned en depositum før du har sett både valpene og forholdene.

Nok om det. Så denne lille hårballen fikk navnet Arya. (Hun skulle egentlig heter Harley Quinn, men så klarer ikke mamma og pappa uttale navnet).

Altså hun gjorde meg helt gæren, som også har vært en av grunnene til at det har blitt lite blogging. Hun er ikke bare an baby som trenger oppmerksomhet 24/7, men en skikkelig ramp. Hun vekker meg midt på natten, får zoomies hele kvelden, lys våken klokken 6, og bjeffer som en and (sånn særr). Jeg har helt glemt hvordan det er å ha valp, men det er mye jobb. Hun bare nektet å roe seg og er spinn vill hele tiden. Hun nektet å la oss ta på henne og koste vi henne ble hun så utrolig stresset.  

Men så har gikk det en mnd, med lite søvn, mye tissing og fremmede som skulle hilse hvert 5 sekund. Nå har vi en liten en som elsker alle mennesker og hunder, tisser ute, sitter og sover litt mer. Hun er så modig, lærevillig og lykkelig. Hun er en lykke i hverdagen og jeg gleder meg hver gang jeg kommer hjem til henne. Blir så spennende å se hvordan hun utvikler seg og blir om noen mnd. Og uansett hvor mye jobb hun er, er hun offisielt en del av familien og våre hjerter.  

Det har ikke vært lett å komme tilbake til Norge. Savnet etter Australia, jobben, reisingen og selve opplevelsen er ganske tung. I slutten av Juli dro også Joel tilbake til Australia og savnet ble større. Men jeg har hatt en god ting som har stått ved min side i 14 år. En liten hårete, stinkende og glad liten jente, som alltid har tatt vare på meg, gitt meg glede og holdt meg okkupert.

Da jeg var 5 sendte vi Roxy til bestemor (aka i senere tid fant jeg ut at det var hundehimmelen), og i ett helt år maste jeg om hund. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente til jeg ble 11, for da var Ruben blitt stor nok til å det passet bedre. I 6 år holdt jeg ønske til meg selv, for så å fornuftig si til foreldrene mine at det var smartere å få hund litt før så jeg kunne passe på den i sommerferien. Helt siden den gang har hun vært (rart å si, men de med hund skjønner): min beste venn.

For to år siden fikk hun noen ufarlige kreftkuler på magen. Siden hun er en liten rase var operasjon for farlig og de ville sannsynligvis bare komme tilbake. Så lenge kreften ikke skadet henne var det ikke vits å gjør noe med den. Helt frem til nå har hun gått med disse kulene. Men den 10 August følte de for å vokse, ikke bare litt, men til en gigantisk fotball, som bare hang under magen hennes. Hun sluttet å spise, drikke, tigge, og å reise seg. Hun bare lå der i smerter. Hun kom ikke å hilste på noen andre enn meg. Hele fredagskveld lå hun i fanget mitt og lot meg klappe henne, men på lørdagen var smertene blitt for store. Hun kom fremdeles å møtte meg, men ble stående så jeg akkurat ikke kunne ta på henne. Når jeg prøvde trakk hun seg litt tilbake. Jeg satte meg ved teppet hennes og lot henne legge seg inntil meg, hun sov ikke, hun bare lå der.

Jeg dro på jobb, og da jeg kom hjem var hun et bedre sted. Mamma hadde tatt henne til veterinæren, og hun var endelig uten smerter og kunne sove (noe som hadde blitt tydelig at hun ikke hadde klart på en stund).

Det er ubeskrivelig hvor vanskelig det er å miste dem. Hele familien var knust, naboen, vennene og alle som hadde møtt henne. Hun var det vakreste hunden, som selv de meste redde likte å være i nærheten av. Hun elsket alle, og alle elsket henne. Jeg kan ikke forklare hvor vondt det fremdeles gjør at hun er borte. Vi har enda ikke vendt oss til det. Hver gang noen reiser seg tror vi hunden skal slippes ut, hver morgen ser jeg etter henne, jeg lytter etter bjeffene når jeg kommer hjem fra jobb, jeg ser etter halsbåndet hver gang jeg skal ut på tur, og leter etter noen å kose når jeg ser på en film.

Jeg er så knust og savner henne så mye, men jeg vet også at det var det beste for henne! Hun fortjener så mye mer enn å være i smerter uten å skjønne hvorfor. Hun vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. RIP Lucky. 

SaveSave

Jeg føler meg så tom, så alene, og jeg klarer ikke puste. Jeg skjønner ikke hva som skjer med hodet eller kroppen min. Alt er bare et evig surr. For 1 time siden sa jeg hadet til Joel. Jeg fikk en klem, et kyss og et siste blikk… før han forsvant. Jeg kan ikke tro det. Han er borte. Besa har gjort dette i 2 år og er på vei hit, men jeg er bare ødelagt, jeg kan ikke skjønne hvordan folk klarer langdistanse. Jeg vet at vi kommer til å snakke hver dag, at det ikke blir så ille etter en stund, at det er det samme bare uten kontakten. Men det er så utrolig vanskelig å tenke på at jeg ikke kan ta på han. At jeg ikke kan våkne opp med en forferdelig ånde og en svett gutt. At jeg ikke kan ta eller føle. Alt er borte, og det føles så tomt. Jeg vet det er det riktige for oss begge individuelt og for forholdet vårt, men FAEN HELLER THIS SUCKS. 

Det er helt sykt å være hjemme igjen etter å ha vært borte så lenge. Det er som om ingenting har endret seg, samtidig som at alt føles litt rart. Alt har bare falt inn i de samme gamle sporene, noe som er både godt og vondt. Litt kjipt at alle er bortreist, men skal nok få samlet gjengen igjen så fort det lar seg gjøre. Jeg prøver å ta med Joel litt rundt, men merker at jeg er litt ute av trening. Hva skal vi egentlig finne på her i Oslo. Blir nok en tur vestover til helgen, men får se hva jeg får til. Utenom det har jeg klart å skaffe meg en jobb på Thon Hotell, så burde få styr på økonomien ganske så fort. 

Av en eller annen grunn har instagram blitt min favoritt app. Jeg var ganske tidlig fan av appen, men så ble jeg litt lei. Men etter å ha sett på utallige bilder av steder, og latt meg inspirere til en fantastisk bucketliste er jeg igjen HEKTA. Det verste er at jeg har så utrolig mange regler for meg selv. Jeg er en av de som vil at alt skal være perfekt, og med det mener jeg at feeden skal se bra ut, noe den ikke gjør akkurat nå. Får så utrolig lyst til å bare poste en million bilder, og dyttet rotet langt ned, men jeg får ikke meg selv til å gjøre det. Er litt sentimentalt med alle bildene som har blitt postet i løpet av årene, stedene jeg har tatt bilder, og de få gangene jeg gadd å legge dem ut. Uansett må så jeg er veldig inspirert for tide, så du skal ikke se bort i fra at feeden vil leve opp til min perfeksjonist standard. 

Haha nei dette er ikke den første gangen jeg hadde sex, men min første alt mulig. Jeg merket at det var en del som spurte meg om min første noe, og bestemte meg for å samle opp alle for å lage et innlegg. Hadde vært kult om andre hadde svart på disse spørsmålene, særlig hvis du mangler inspo. Uansett, her er min første som dere har lurt på de siste månedene.

Hva var din første tweet?

Utrolig gøy å faktisk se tilbake på! Haha min første var: ❒ Taken ❒ Single. ✓  Mentally dating a celebrity. Må si at selv om dette er flere år siden stemmer det fremdeles!

Hva var din første Facebook post?

Ehm, min første post var et album med bilder fra klasseturen i 8 klasse. Telles det? Hvis ikke var det første jeg skrev: is hater skøyter… Det gjør sååå utrolig vondt å falle!!!!! Må si jeg før litt av meg selv, dette var i 2006, som vil si at jeg falt på stumpen min i 3 år til før jeg faktisk gav opp. 

Når var første gang du reiste alene?

Første gang jeg reiste alene var jeg 8 år gammel, og før dere lurer på hva foreldrene mine tenkte kan jeg si at jeg reiste til Harstad for å besøke bestemor. Men hvis vi snakker om en litt mer skremmende reise, hvor jeg reiste helt alene, til utlandet, hvor jeg ikke kjente en eneste person, var første gang da jeg tro på utveksling til USA (16 år gammel).

Når var første gang du hadde kjærlighetssorg?

Første gang jeg hadde kjærlighetssorg var nok sommeren etter 10-klasse. Jeg og en gutt hadde flørtet i 3 år, og den siste måneden gikk det skikkelig dårlig. Vi snakket aldri sammen etter det, men må si jeg var ganske knust (trodde jeg da). Var så ille at jeg og venninnen min (som også hadde “kjærlighetssorg”) gomlet på sjokolade en hel uke i Danmark. Haha, vi skulle bare vist hva som var i vente for oss.

Første hårfrisyre du har angret på i ettertid?

Ohh herre MEGA BRA spørsmål må jeg bare for si! Da jeg var 17 fikk jeg for meg at det var utrolig kult å farge håret bak. Ikke sånn det nederste/underlaget (hvis dere skjønner hva jeg mener), men det bakerste nederste håret. Så jeg farget en klump i lilla, blått og grønt. Ikke at det var synlig i når jeg hadde håret ned, men med en gang jeg hadde det i en heste-hale eller klump, så jeg ut som en idiot. Vet ikke hvor jeg fikk denne trenden fra.

Hvilken blogg var den første du leste?

Jeg er egentlig ikke helt sikker. Tror kanskje Voe, eller hvertfall som jeg kan huske, men viste jo om blogg.no lenge før det, så tror kanskje jeg lyver. Men hun er den første jeg kan huske å lese.

Første drinken (med alkohol) og hvor gammel var du?

Min første drink var nok vin og jeg var 9 år gammel. Litt morsom historie: Pappa lot meg smake på rødvinen hans, men bare smake. Jeg var så liten at jeg skjønte ikke helt konseptet med alkohol, så kunne ikke skjønne hvorfor jeg ikke fikk drikke mer, siden det var så godt. Så hver gang han snudde seg drakk jeg litt til. Endte med at jeg ble potte full. Familien ler fremdeles av det.

Hva var din første jobb?

Min første jobb var på reiselivsmessa for Tyrkia reiser da jeg var 14. Var en veldig morsom jobb. Vi bare gikk rundt med reklame, for å få folk til å komme, mens vi så oss rundt og drømte om stedene vi selv ville dra.

Hvordan var ditt første kyss?

Så så kleint. Var litt annerledes enn det kanskje er for de unge nå: 7 klasse, og kjæresten min Anders sa at jeg måtte kysse han, hvis ikke kom han til å gjøre det slutt. Så på bursdagen min bestemte jeg og bestevenninnen min, oss for å kysse guttene våre. Vet ikke om det fremdeles er sånn, men var en sakte sang, så vi vugget kleint frem og tilbake, også fikk han et lite kyss. Husker jeg var helt i 100 etterpå. Var så stort, og jeg var så stolt, siden de fleste hadde ikke turt å kysse noen enda.

Hvem var din første bestevenn og er dere fremdeles venner?

Min første bestevenn var Caroline Marie. Hun var naboen min, og vi lekte sammen 24/7 da vi var små (eller lettere sagt jeg var som en klegg på henne). Hun er vell som en storesøster, selv om hun bare er 1 år eldre enn meg. Vi er fremdeles bestevenner! Det er ikke sånn som da vi var små, og særlig fordi hun bor i Tyskland og jeg reiser rundt som en tulling, men hvis det er en person jeg setter mest pris på her i verden så er det henne. Hun vil alltid være her for meg, og jeg vil alltid stille opp uansett.

Hva var din første konsert?

Min første konsert var Tokyo Hotell  (tror det er sånn man skriver det). Venninnen min klarte å overtale meg til å bli med (selv om jeg hatet dem), men var utrolig gøy. Husker at jeg lastet ned alle sangene 2 uker før, sånn at jeg kunne synge med. Venninnen min fikk helt sjokk, siden hun viste at jeg ikke likte dem i det hele tatt.

Første gang du brakk et ben?

Haha første benet jeg brakk var i armen. Vi stod på slalåm, og jeg kjørte rett inn i en snøscooter som stod parkert. Var ingen som trodde på meg, siden det så utrolig dumt ut, men viste seg at den var helt brukket. Beste var at det var 2 uker før forestillingene, så jeg spilte Ronja Røverdatter med lille gips.

Første land du reiste til?

Første land jeg reiste til var nok Israel eller Sverige, vil jeg tro. Får ikke sjekket det med mamma, men vet vi bodde der da jeg var 2, så tenker det må stemme. Første land jeg kan huske å reise til som ikke var en av dem er Thailand.

Første film du kan huske å ha sett?

Ufff, denne er ikke lett. Tror det er en Disney film… Har lyst til å si Løvenes Konge eller Askepott, men kan også være Kaptein Sabeltann.

Hvem var din første forelskelse?

Min første forelskelse var i Lasse, på barneskolen. Tror egentlig det var mer at du måtte være forelsket i noen og jeg bestemte meg for at det skulle være han. Men hvis jeg tenker litt tror jeg vi bare var veldig gode venner på grunn av mødrene våre, så var vell mer et veldig godt vennskap. Man har jo ikke helt oversikt over hva som er forelskelse når man er 6.

Så dette var min første gang.. jeg gjorde diverse 🙂 Hva var deres? 

SaveSave

Hadde en liten konkurranse og jeg har da klart og trekke en vinner: Henriette Celin. Sender deg en melding privat på bloggen for å få adressen din, så du slipper å dele den her. Må bare si tusen takk til alle som deltok, var utrolig gøy å lese kommentarene deres, og det fikk meg virkelig til å smile.

Lurer også på hva dere tenker om giveaways, jeg har alltid tenkt at jeg syntes de er slitsomme fordi folk krever så mange likes og diverse. Men er ikke slik jeg vil gjøre det her på bloggen min. Er det negativt eller positivt å ha giveaways? 

Er det bare meg som alltid klarer å kødde det til når jeg skal ta bilder? Nesten så jeg begynte å gråte i går, da jeg på en eller annen måte klarte å søle alt innholdet ut i sengen. Trodde jeg skulle dø, siden jeg har tatt så godt vare på den. Eller godt og godt, den var knust, men den er dyr, så vil jo ikke kaste bort pengene mine heller.  Med det fikk meg til å tenke litt, er det flere enn meg som lurer på hva som skjer bak kameraet? Eller rett og slett rundt det vi ikke ser? Hvem tar bilde, hvordan ser resten av rommet ut, hva har personen foran seg, hvem er rundt? Det er så mye rart som skjer når man tar bilder. Men for meg er det noe av det beste med bloggen. Jeg elsker å skrive, men det er mer en prosess hvor jeg sitter med meg selv og kan slappe av. Når jeg tar bilder er det mer liv, latter og moro. Dagens lille behind the scenes og tanke.