Etter en tøff dag, ville vi ikke gjøre noe som helst. Vi ville ikke på sightseeing og kroppene våre var for ødelagte til å gjøre annet enn å sitte. Så vi plantet rumpene på det lokale biblioteket i Cairns. Helt ærlig så var det kult nok. De har det raskeste internettet jeg noen gang har brukt. Så vi lastet opp de gigantiske filene til youtube, noe som tar ganske så lang tid, selv i Norge. Men med dette nettet, en 17 minutters film, tok oss 3 minutter. Hvis du tror at det er en liten fil eller noe kan du sjekke ut kvaliteten, for er helt sykt (og selvfølgelig en kul film uansett). (Kan vell også legge til at jeg er ikke fan av Cairns, det er fullt av flaggermus, som freaker meg litt ut).

Vi kunne jo ikke bli på biblioteket hele dagen, så vi satte oss inn i bilen, uten å vite hvor vi ville. Det er så utrolig befriende og bare kjøre og se hva du finner. De er så flinke til å skilte veiene som er fulle av instagram bilder. Så vi tok den første og beste vi fant og satte kursen opp mot fjellet. Vi var selvfølgelig ikke helt gira på å dra inn i skogen og ville helst holde oss ved havet. Men vi var i vår kjære Crazy Keith, som alltid har tatt godt vare på oss.

Var et utrolig bra valg og vi fikk se kule utsikter over havet, fosser og fjell. Det beste var nok å se solen gå ned mellom fjelltoppene. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå tilbake til hverdagslivet, hvor jeg ikke våkner opp med utsikt over sol oppgang eller nedgang. Det er definitivt det beste med å bo i en bil. Uansett, blir jo mørkt ganske så fort etter solen har gått ned, så vi fant en liten hippie camping, hvor de dyrket weed og bare koste seg. Litt av en kveld, men vi er bare glade for å være i livet. 

Den verste dagen i mitt liv. Ikke noe jeg bare sier, men jeg tror nok aldri jeg vil oppleve, eller jeg håper og ber om, at jeg aldri finner meg i denne situasjonen igjen. Livene våre ble reddet av en høne, og ingen skjønner hvordan vi kom ut av det med så få skader.. Dette er de 7 verste timene i mitt liv:

Så det er en ting jeg har hatt utrolig lyst til å se hele turen: Fairy Falls. En liten foss, som ligger midt ute i regnskogen. Det er ikke en lett skogstur, 1 fordi det ikke er noen klar markert sti, 2 det er ikke noen sti, og 3 det er en regnskog, ikke en skog som vi er vandt med i Norge. Jo og selvfølgelig 4, alt i Australia prøver å drepe deg. Men vi parkerte bilen på parkeringsplassen i Crystal Cascades, og la på vei. Kan vell legge til at vi gikk forbi 5 skilt som fortalte oss hvor farlig det var.

Etter å ha klatret oppover i kanskje 30 minutter innser vi at vi ikke kommer til å klare turen. Jeg har på meg flip flops, det er en mega tøff tur. Vi hadde bare 3 liter med vann (40 varme grader), og en blokk med sjokolade. Så istedenfor å surre oss vekk i den utrolig farlige og tette regnskogen, bestemmer vi oss for å gi opp og snu.

Da det smalt, flip flops var et dårlig valg… Jeg fikk ikke et godt nok feste og gikk rett ned skråningen. Heldigvis var det ikke så langt ned, og jeg ble ikke ordentlig skadet. Men Anna kom selvfølgelig ned for å hjelpe til. Så da var vi der på bunnen, ved vannet, uten en vei å komme oss opp. Vi kunne heller ikke fortsette tilbake med vannet, for der jeg landet, var toppen av en foss. Så vi slappet av noen minutter, spiste litt sjokolade, tok litt bilder, og prøve å skjønne hvordan vi skulle komme oss ut av denne knipen. Vårt svar: følge elven oppover og håpe at vi ikke kom til en annen foss, og at i så fall ville det være Fairy Falls, hvor vi kunne følge stien tilbake.

Dette skjedde ikke. Vi klatret opp stener, svømte fra den ene siden til den andre, og til slutt tenkte vi at det ville være bedre å prøve å komme oss opp, fordi det begynte å bli for farlig. Jeg skulle ønske vi aldri hadde gjort det. Etter å ha gått oppover en halvtime, uten å finne stien eller noe livstegn, innså vi at det ville være umulig å komme seg ned igjen (uten å bli seriøst skadet). Om vi så hadde kommet oss ned ville vi ikke vist hvor vi skulle gå allikevel.

Vår største utfordring så langt var en plante som ikke var særlig grei. Vi har valgt å kalle den henge planten. Den har bøyelige grener, som tuller seg rundt hele kroppen om du kommer nær den. Høres kanskje ikke så ille ut, men kan vell legge til at denne fantastiske planeten er som en kaktus, med nåler og torner. Så ja, alt blødde.

Så der stod vi, i midten av regnskogen, uten vann, mat, dekning, eller noen trygg vei. Så hva gjorde vi? Vi stoppet opp og fikk hysteriske panikk anfall. Anna gråt og gråt, mens jeg gikk helt i lås. Sakte men sikkert hadde vi innsett hvor ille situasjonen var, og det var ingen vei ut av den. Det virker kanskje ikke så ille med kaktusplaner som surrer seg rundt deg, men legg til slangene som var over alt, gigantiske maur som bet, edderkopper, og det faktumet at det gikk rett opp. Flere ganger hang vi etter trærne for å ikke gå rett ned en klippe. Vi måtte dra oss opp med muskler vi ikke viste eksisterte og klemme trærne som var hjemmet til alle disse herlighetene. Jeg har aldri vært så redd, så redd for at hvis jeg satte foten min feil sted var det en sikker måte å dø på.

Til slutt klarte jeg og ta meg sammen, roe Anna ned, og innse at vi hadde startet turen med elven på venstre side, så alt vi måtte gjøre var å følge den tilbake. Det er helt sykt hvordan overlevelse instinktet fungerer, og jeg er så takknemlig for det. Noen minutter senere røk flipp floppene, og jeg gikk nesten ned en klippe og resten av turen måtte nytes uten sko og med et kraftig blødende kne. Kanskje noen sekunder etter kjenner jeg noe kravle over tærne mine.. vi fant enda ett av Australias herlige krypdyr: blodigler. Panikk, kvalme og tårene kom trillende, Anna måtte med all sin makt måtte dra den av, mens hun måtte holde min gelekropp oppe. Vi hadde to andre møter med disse herlighetene, en igjen på min fot, og en på Annas lår.

Vi gikk og vi gikk, brukte all vår makt på og komme oss videre, alltid med elven på vår høyre side. Vi ante ikke om vi kom til å finne tilbake til veien, eller om vi ville finne noe annet en trær og gjørme. Men vi gikk, og hadde noen panikk anfall når alt gikk veldig galt. Vi viste at nedover var en dårlig ide, siden det var så mange fosser, men vi ville ikke for langt opp. Det var ikke før vi hørte en høne (vi skjønner fremdeles ikke hvor den kom fra) at vi bestemte oss at det var på tide å gå ned.

Veien ned var nok den tøffeste, og vi har bevis nok for å si det sånn, men til slutt, så vi en åpning. Hele turen hadde vi ikke sett himmelen, men vi så noe blått, vi så sollys og hadde vi kunnet, hadde vi løpt den siste delen. I åpningen fant vi et hus. Etter å ha gått forbi, kommer en mann løpene og lurer på hvordan vi har klart å forvirre oss opp hit. Så peker vi opp i skogen, og sier vi kom derfra. Jeg har aldri sett et så sjokkert ansikt. Det viste seg at vi hadde endt opp 50 meter fra parkeringsplassen. Om vi hadde fortsatt eller om vi hadde gått ned for tidlig ville vi antageligvis fremdeles vært inne i skogen. Det er helt sykt å tenke på at lyden av en høne var det som reddet livene våre, som fikk oss til å gå ned på det perfekte tidspunktet. Kan vell også legge til, at jeg for første gang i mitt liv faktisk forstår hva det å gråte av glede er. Da vi tuslet mot den forlatte parkeringsplassen gråt vi hysterisk. Jeg har aldri gråtet sånn eller så mye, av ren lykke. Vi gråt og gråt, mens vi gikk sakte men sikkert mot vårt lille oransje hjem.

Skogvokteren ble ringt og før vi viste ordet av det var vi på vei til sykehuset. Vi begge er slått ganske hardt og er veldig dehydrerte. De behandlet det jævelige kuttet jeg hadde fått. Noen få sting og jeg var fin igjen. De sjekket oss for alt mulig og sendte oss tilbake til campingen for å gjøre de siste tingene selv og sove. Annas verste skader var de som vi selv måtte behandle. Skadene var fra de gangene henge planten tok kveletak på henne, og tornene måtte vokses ut for å ikke skape en infeksjon. Jeg hadde alle disse tornene inne i føttene mine, så de måtte kuttes opp og dras ut.

Det mest overaskede for oss er nok reaksjonene. Vi har følt oss så dumme, tenkt av vi er verdens største idioter. At vi har lav smerte terskel, og vært flaue over hva som skjedde. Men alt vi har møtt er sjokkerte mennesker, mennesker som ikke har klart å få ut et ord. Det viser seg at å rote seg bort i denne regnskogen, er en ganske så garantert død. Det er ikke noe å tulle med, og med mindre du finner stien, eller treffer riktig slik vi gjorde, kan du vandre rundt i år og dager. Det er dessverre noe som også skjer. Folk har falt ned klippene, blitt bitt og diverse. Jeg er så takknemlig for at vi er i livet, at vi kom oss ut, og at vi faktisk bare har minimale skader. Naturen er ikke noe å tulle med. 

Alkohol, tornado, og en båttur er ikke en god ide. Vi våknet opp og var ikke sikre på hvor vi skulle gjøre av oss. Eller vi våknet opp kl 6 av at båten bevegde på seg (noe den ikke skulle). Det viser seg at det dårlige været vi har hatt, er utkanten av en FUCKINGS tornado (cyclone, eller hva du vil kalle det). Så kapteinen fikk beskjed om å få båten så fort han kunne tilbake til land, før vi ble sugd inn i den. Så turen tok litt for fot slutt. Hatt en mega bare opplevelse, så er fornøyd med å komme oss på land uansett.

Vi trodde sjøsyken skulle forsvinne da vi satte føttene på land, men den ble bare verre og verre. Vi klarte ikke så fra oss følelsen av å være på båten, og av en eller annen grunn hadde gyngingen gjort alt litt bedre.

Men vi kom oss i bilen og kjørte så fort vi kunne til Townsville. Vi fikk streng beskjed av reisebyrået at Magnetic Island turen vår ikke ville bli utsatt på grunn av dårlig vær, så det var bare å komme seg opp dit. Litt kjipt å vite at du skal på en øy hvor det bare regner, men vi vil jo oppleve det uansett.

Har også endelig skjønt ordtaket: stille før stormen. Det er så utrolig stille, varmt og rart. Vi kan se at skyene blir dratt ut mot havet, men vi føler ingenting på land. Uansett ganske så ødelagte etter i går kveld, og sjøsyk at vi må bare dø i bilen nå.

Natta.

Kapteinen på båten var sykt opptatt av at vi skulle være de første på øyen. Så vi ble vekt klokken 6 av et hode som tittet inn i det de kaller et rom. Passet oss egentlig veldig bra, for var på tide med en annen sjøsykepille. Vi alle stappet frokosten inn i magen, og kom oss i den lille robåten, for å komme oss til paradiset.

Regnet var selvfølgelig ikke på vår side, og det regnet mer enn vi har opplevd frem til nå. En skulle ikke tro at det var mulig, men det er det. Har aldri opplevd noe sånt før. Heldigvis er det ikke så veldig farlig å bli våte, siden alt vi har på oss er bikini og strandkjoler, så ikke den verste gåturen midt i mellom ting som vil drepe oss. Altså jeg mener det, tror virkelig alt her i Australia prøver å ta livet av oss. Har sett edderkopper som er større enn mitt hodet, og venter fremdeles på den dagen hvor jeg møter en av disse grusomme slangene.

Uansett vi vandret rundt mellom trærne, fikk en liten historie time, og kom til slutt til den vakreste utsikten jeg har sett og sikkert noen gang kommer til å se: Whitehaven Beach. Det er sikkert mange som har hørt en ting eller to om dette stedet, men det er den vakreste og hviteste stranden i verden.

Stranden består faktisk ikke av sand, men noe som heter silika. Det føles rett og slett ut som om du går på silke, det er så mykt og hvit at jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Men en ting er ganske sikkert, hvis du tror at sand er irriterende, tar silika det til nye høyder. Det ødelegger alt det kommer i kontakt med, klær, håndklær, kameraer, og vaskemaskiner. Men på en annen side, kan du pusse smykker, tenner (?), kropp og sjel, og komme ut av vannet som en ny person. Så er ikke bare dårlig det.

Selvfølgelig skulle vi ikke bare se på stranden, men vi måtte ta en tur ut i havet. Ikke fordi vi hadde så ufattelig lyst til å bade, men fordi vi var på vei til å fryse av oss føttene. Vanligvis hopper man i havet for å kjøle seg ned, men her holdt vi oss så lenge vi kunne i vannet for å varme oss opp. SIDE NOTE: Dette er dessverre ikke noe jeg føler jeg kan krysse av min kjære bucket-liste. Jeg må nesten ta akkurat samme turen, og satse på litt bedre vær.

Etter å ha rullet rundt i paradis, var de neste aktivitetene snorkling! Siden jeg begynte å få feber hadde jeg planer om å bli værende på båten. Men vår kjære kokk gav meg to alternativer: Go put on your sing-suit, or Ill throw you in the water in your bikini. Altså da ble det sting-suit og snorkling på meg (sting-suit: våtdrakt som beskytter deg mot brennmanetene som prøver og drepe deg).

Jeg er så ufattelig glad for at jeg faktisk dro ut, for det var helt fantastisk. Vi svømte rundt og så på de små fiskene (fant både Nemo og Dorry) og koralene som, lever livet i det blå vannet. Det kuleste var nok de store fiskene og da særlig George. De store fiskene var ikke redde for oss, så de kom mot oss for å svømme og bli klappet på magen. Utrolig kult, og hadde ikke lyst til å gå ut av vannet. Definitivt noe alle burde ha på bucketlisten før det er for sent!

Til slutt fikk vi da lykken litt med oss og SOLEN tittet frem. Så vi fikk badet litt i sol, mens vi blottet rumper og pupper til Spank-Me båten, startet kveldens sykeste fest, og bare koste oss. Jeg er så utrolig glad for at vi ikke var en av dem som lot været stoppe oss, og at vi ble med på dette utrolige eventyret.

Da vi våknet regnet det enda mer enn i går, trodde egentlig ikke det var mulig, men så feil kunne jeg ta. Så med haglende regn klarte vi å pakke sammen det lille vi trengte til turen, og komme oss til møte punktet for Whitsundays.

Det verste med alle disse turene er papir arbeidet! Ikke fordi det er stress og signere navnet ditt hundre ganger, men fordi du signerer vekk alle rettighetene dine. Hvis noe skjer med deg mens du er på turen, har verken du eller foreldrene dine, noen rettigheter. En av tingene du signerer er at hvis du synker til bunnen av havet, er det ingen som trenger å hente deg opp (de sa at de kom til å gjøre det, men at de ikke må). Syntes det er ganske så jævelig å gå med på alt dette, så da informasjon-damen, mistet dem syntes jeg det egentlig bare var veldig greit. Ganske så tydelig at alle tenkte det samme, for ingen gadd å hjelpen henne. Så disse papirene ligger fremdeles i en grop ett sted.

Anyways, båten vi tar valgte vi av en grunn: en chille og solbåt på dagen, men party på kvelden. Utrolig bra og akkurat som de reklamerer for: NÅR DET ER SOL! Altså når himmelen har åpnet seg og regnet faller ned, er ikke en solbåt helt tingen. Det var ingen steder å gjemme seg, med mindre du takler bølger og kunne gå ned i det lille kjøkkenet. Så vi satt der da, midt i regnet, og så havnen forsvinne sakte men sikkert.

Heldigvis var det ikke regn hele veien, vi fikk kanskje 5 minutter med litt opphold, hvor vinden tørket klærne litt, for vi ble kliss våte igjen. Altså litt av en opplevelse. Men regn eller ikke regn, vi alle var innstilte på å ha den beste turen, og mannskapet på båten klarte å fire oss opp for det meste, så skal ikke si at dette var mislykket. Vi kom oss ut i havet for å hilse på fisker og koraler, så diverse øyer, og hadde et lite party på kvelden,

Jeg og Anna har også vært heldige nok til å få et privat rom. Det vil si at vi får en liten luke på enden av båten, hvor vi så vidt får plass, hvor vi kan ta kvelden. Da vi endelig fikk lagt oss hadde regnet selvfølgelig satt i gang igjen, men vi lot det regne ned på oss, for å få litt luft. Sånn kan det gå med andre ord.

Heldigvis gjorde vi mesteparten av kjøringen å går, så vi kjørte bare en times tid før vi kom til Whitsundays gateway: Airlie Beach. Vil vell ikke si at stranden er noe særlig å skyte av, men vi har kanskje sett litt for mange strender de siste ukene, til å kunne sammenligne dem. MEN byen i seg selv, er utrolig koselig. Definitivt et backpacker stop, og tror ikke det er så mange over 30 i området, men der igjen er vi i aldersgruppen som passer inn her. Det er an haug med små butikker, hvor du kan finne alt du kan tenke deg til en ganske så rimelig pris (for vi backpackere sparer på hvert eneste øre, hvis vi kan).

Vi gjorde vell egentlig ikke så mye. Det var opphold på dagen, så vi fikk sjekket inn med Oz Sail, kjøpt de tingene vi trengte og tok en ganske så tidlig kveld, siden vi skal opp med solen i morgen. Skulle vell mest ønsket at solen skinte hele tiden, men vi satser på at dette blir bra.

 

Er ikke så mye og si om dagen i dag.. Vi kjørte i nesten 7 timer, og kom ikke engang dit vi skulle. Så siden det startet å bli mørkt og vi er alt for slitne, har vi stoppet på det første og det beste vi kunne finne. Spennende dag med andre ord.

Så ikke hadde vi frokost da vi våknet eller vann. Så vi pakket opp så fort vi kunne, for å kjøre til nærmeste matbutikk (15 min unna). Det var nesten så vi ikke klarte å vente og vi gjorde oss klare til å løpe inn for å få oss mat, da vi innså at IGJEN har jeg klart å miste skoene mine. Så da kunne vi ikke gjøre annet enn å kjøre hele veien tilbake til campingen og tilbake til butikken. Altså disse skoene er noe herk, halvparten av tiden går jeg bare uten, så når jeg først trenger dem er de ikke noe sted.

Uansett, så det var jo en bra nok start i seg selv, men det bare fortsetter. Vi skulle 300 meter ned veien, og BOM, vi smalt inn i en annen bil.. Joda, det skjedde. Så vi måtte jo da styre i timevis med å finne ut av hva vi skulle gjøre, om noen måtte se på den, eller hva som ble greia. Og etter å da ha sittet på et bibliotek i noen timer, og er klare for å legge ut på landeveien, så vi en lekkasje under bilen. Så da ble vi stående enda en stund for å vente på at veihjelp skulle ta en titt. Vell og merke måtte vi krangle for det også, for de ville at vi skulle vente til dagen etter.

Så vi kom oss ikke ut på veien før 8 på kvelden, og vi skulle kjøre 3 timer. Regn, strak landevei og mørke, er aldri en god kombinasjon. Da vi endelig kom frem til Seventeen Seventy, var det ingen steder å parkere, ingen dekning, og bare flom over alt. Våre trøtte hoder måtte derfor kjøre enda lengre, for å komme oss til neste by. For å si det sånn spilte vi What?s your favourite.. i to timer, mens vi kjørte i 50km/t på en 100km/t vei. YAAS, mega bra dag for å si det sånn.