Nok en dag jeg våknet tidlig og det klødde i bena: ut på tur aldri sur. Venter også på lønning, så ikke all verdens med penger å bruke på å reise rundt, så denne gangen gikk turen til sentrum. Vi vandret rundt gatelangs og merket fort at vi bevegde oss mot Joels favoritt sted. Siden vi alltid ender opp her bestemte vi oss for å gå litt forbi for å se hva vi fant. Selvfølgelig stoppet vi innom en av de beste cafeene i Sydney. Jeg får alltid mega lyst på sjokolade når jeg er der, men måtte takke nei denne gangen.

Anyways, så vi gikk forbi broen, fordi the Rocks, og forbi noen kirker. Plutselig hørte vi mange mennesker opp noen trapper og fant ut at vi skulle sjekke det ut. Hvor disse menneskene ble av kan jeg fremdeles ikke skjønne, men på toppen av trappene fant vi Observatory Hill, og det var ikke skuffende det.

Sydney har mange parker, men det er sjeldent du finner en så øde park som denne. Det var ingen å se rundt utenom noen få turister. Så vi slang oss på trenden og tok noen bilder. Må si jeg var ganske imponert over de vi så der. Alle har jo en ordentlig photo shoot, ordentlig kamera og utstyr, outfits og tar kanskje 300 bilder. Mens vi stod der med min kjøre Nikon som burde byttes ut, svette, og var ikke helt sikre på hvordan man poserer. Burde kanskje lære noe av dem?

Var en herlig opplevelse uansett. Etter noen bilder satt vi oss ned på en av benkene og bare nøt utsikten. Hvis du noen gang tar turen til Sydney er dette et av stedene jeg virkelig anbefaler (så skriv det ned et sted, før du glemmer det). 

 

Seriously in love! Hvorfor har vi ikke sånne trær i Norge? Hele Sydney er fylt opp med lilla,  himmelen, husene og bakken. Jeg klarer ikke slutte å ta bilder av dem, for jeg er så fasinert. Tror nok ikke det varer så alt for lenge, for jeg kan allerede se at daler lilla ned fra dem, men men, lykkelig så lenge det varer. 

 

Det er en ting jeg elsker med å være oppe i fjellene. Som regel syter jeg og klager over at jeg må komme meg på toget, sitte der i en time, og at luften er for tør og varm. Men tross all klagingen elsker jeg det. Jeg våkner hver morgen og er klar for en tur, og som regel en som er litt tøffere enn den forrige. Så i dag prøvde vi oss på en av de tøffeste stiene du kan følge, nemlig National Pass. Kan vell med en gang røpe at vi ikke var i form for denne utfordringen, og måtte gi opp etter første stopp, men det betyr på ingen måte at turen var en skuffelse.

Det rare med Australia er hvordan de faktisk har endret naturen. De lager en slags naturlig trapp, som gjør at det er enkelt for alle å komme seg rundt i fjellene. Slik jeg har skjønt det, er det fordi det er så utrolig farlig terreng at de valgte å gjøre det sånn for å slippe å redde så mange mennesker som aldri kom seg tilbake eller gikk seg vill. Men siden vi valgte en av de vanskeligste stiene måtte vi dessverre si hade til de komfortable trappene og hallo til naturens egne stier (selvfølgelig har de gjort det enklere der også, men ikke like mye inngrep).

Vi startet på toppen hvor de har en parkeringsplass og utsiktspunkter for de som ikke kan ta turen. Videre gikk det bare nedover, ned ned og atter ned. Vi tok noen få stopp og klatret vekk fra stien og mot vannet (som er lov her, men ikke andre steder). Hadde jeg hatt bikinien med meg hadde jeg definitivt tatt en dukkert, men det får jeg spare til en annen gang.

Vi gikk rundt en halvtime før vi nådde løypa vi var ute etter, og vi ble lamslåtte. Det var trapper på alt fra 1 cm til en halv meter, og vi kunne ikke se enden. Noen steder var vi inne i fjellet, og andre ganger helt på kanten. Utrolig gøy, og en positiv utfordring. Det tok oss kanskje rundt 1 time å komme oss hele veien ned (til fossen), og vi innså at vi ikke hadde sjans til å klare hele turen. Siden vi bare hadde fullført 1/4 , og vi måtte ha nok energi til å komme oss opp igjen.

Så vi satte oss ned midt i fossen og lot vannet kjøle oss ned. Ganske imponert over menneskene vi så der, siden de alle var mega trente og løp rundt som noen OL utøvere. Men vi skal nok komme oss i den formen, og gjøre det samme, uansett om det tar oss et år eller to.

Turen tilbake var BRUTAL. Det å klarte ned en halv meter var tøft nok, og da og klatre opp var rett og slett umenneskelig. Neida jeg overdriver litt, for vi kom oss opp. Men tror vi tok en pause hvert 5 minutt. Det høres kanskje ut som om hele turen bestod av klaging, men den gjorde ikke det. Er vell bare helt sykt i ettertid å tenke på hvor vanskelig det var, og hvor stolte vi er over å klare det vi gjorde. Halvparten av tiden var vi rett og slett for andpustne til å åpne munnen i det hele tatt, og når vi fikk noen ord ut var det som regel for å motiverer hverandre og for å lette på humøret.

Til tross for en vanskelig sti, er det definitivt noe vi skal prøve igjen, og vi elsket hvert eneste minutt ute i naturen. 

Må si jeg faktisk er overlykkelig for at halloween er ferdig! Det har vært helt galskap på jobb. Hver dag har vi måttet ha på oss de styggeste uniformene og kline trynet fult av sminke. Det er med andre ord ganske stort her i Australia. Ikke helt Amerika, men mye mer i forhold til Norge. Hele Luna Park har bare vært et grusomt sted å jobbe: ikke fordi det er noe galt med miljøet eller menneskene, men er en klovne park, så døds skumle klovner rundt meg overalt og da særlig p vei hjem. Hadde egentlig ikke overasket meg om noen ble banket på vei hjem de er så skumle. Men uansett over om noen timer, YAAAY. Og en helt syk nyhet å fortelle (jobb nyhet), men kan ikke dele før eventet er ferdig (bundet av jobb kontrakten).

SaveSave