ICELAND DAY 4: 216km

Tidlig opp som de andre dagene, men vi sover bedre og bedre på taket. I natt hadde vi derimot parkert skrått så jeg våknet noen få ganger av at jeg hadde rullet på Frida stakkar. Utenom det var det en ganske så behagelig natt innført i 4 lag med ull. Vi hadde for første gang ett kjøkken på campingen og bestemte oss derfor for å lage litt kakao til turen. Namm namm

Dagens første stopp var Svartifoss, som var rundt 20 minutter unna campingen. Dette var første gangen vi faktisk måtte legge ut på en lengre gåtur for å nå det vi ville se. Siden vi var vandt til det kalde været og kledde på oss lag på lag, tok den første bakken totalt knekken på oss. Jeg tror aldri jeg har svettet etter en 10m gåtur, men jeg fikk rett og slett klaustrofobi i alle klærne, og solen som tittet frem og varmet oss opp hjalp heller ikke. Så vi måtte ta en liten pause med en gang for å få kledd av oss alt igjen. Det var heller ikke den lengste gåturen jeg har tatt, men det var bare rett opp. Vi møtte kanskje et par andre morgenfugler, men utenom det var det helt stille rundt oss. Fossen i seg selv er utrolig fascinerende. Mens vi satt og tok bilder søkte vi opp litt informasjon, og det viser seg at trappe trinnene er et resultat av vulkanvarmen. Det lages 5 sekskanter i 90 grader for at varmen skal slippe ut mellom steinene. Noe mer i detalj kan jeg ikke gå, fordi det ble for kompliser å skjønne, men at naturen er underlig var min konklusjon. 

Turen ned fra fossen var langt mer behagelig, siden det gikk rett ned. Jeg var selvfølgelig desperat etter koffein da vi kom på bunnen, men var ingen butikker eller bensinstasjoner i nærheten av oss. Må si at kjøringen tar litt knekken på meg i kombinasjon av alt vi gjør, at vi ikke sover eller spiser. Men det er så utrolig verdt det, og jeg vet at Frida er bare hakket mer opplagt enn meg så kan også hende det ikke er kjøringen som er verst. Anyways, videre på kjøreturen fant vi en mega kul elv! Jeg bare digget fargene og måten elven bevegde seg nedover, kraftig men fredfull på så mange måter. Jeg kunne nok tilbrakt langt mer tid ved den, men vi måtte dessverre videre. 

Inn i marka og på de mest falleferdige veiene jeg noen gang har sett, fant vi Fjarðárgljúfur. Gigantklipper med en liten elv som renner mellom. Igjen var det på tide med en liten oppover tur. To turer på en dag er ikke dårlig! Deilig å kjenne kroppen jobbe litt hardere, men samtidig er det veldig slitsomt. Toppen var også vakrere enn jeg hadde forventet! Dette var en av tingene Frida hadde funnet mens vi kjørte, og jeg ble så utrolig positivt overasket. Som alt på Island var det storslaget og spektakulært. Det er bare naturen på sitt beste, som gang på gang tar pusten ut av meg. Det eneste vi syntes var litt rart var sperringene som var over alt pga gress?Ikke skjønner jeg hvorfor de skal beskytte gresset, men vi respekterte sperringene og holdt oss innenfor. 

Det neste og siste stoppet Reynisfjara var derimot ikke like spektakulært. Det var igjen vulkanske sekskanter, men jeg tror vi hadde mistet litt piffen. Vi har hele tiden reist litt for oss selv, og kun møtt på noen få andre turister. Nå har vi kommet oss nærmere Reykjavik og det flommer av mennesker. Fra å kanskje se 1 til å være omringet av minst 50. Det var utrolig rart og uforventet. Så vi satt inne i en hule i en time og ventet på at de skulle gå, vi klatret i trinnene og alt annet rart, men ingen gikk. Det hadde også startet å regne, noe som vi heller ikke var vandt til, og magene våre hadde begynt å rumle. Så etter en stund fikk vi nok og gav opp håpet om å få se stedet uten andre mennesker. Etter noen timer med leting etter camping og klaging, fant vi endelig et sted hvor vi kunne spise middagen vår, slappe av og legge oss til å sove, mens vi hørte regnet dryppe på teltet. 

ICELAND DAY 3: 294km 

Jeg tenker at dagen i dag skal publiseres først og fremst i bilder. Vi fikk sett så utrolig mye, men utenom naturen gjorde vi ikke mye annet enn å sitte i en bil. Derfor tenker jeg at jeg først skriver litt om dagen, så kan bildene få gjøre resten 🙂

Jeg kan vell starte med at 4 lag med kær, holdt oss varme hele natten! Frida våknet av alarmen og måtte dra meg opp av sengen. Som dagen før la vi fort ut på kjøreturen. Vi skulle nemlig kjøre en kystvei som ville ta lengre tid, men som også skulle være utrolig kul. Men ja, Islands fine værforhold førte til at kanskje 80% av turen var fylt med tåke. Allikevel var det egentlig ikke noe problem, vi satte virkelig pris på det vi fikk se når solen tittet frem, og ble kjent med utrolig mange rare mennesker. Fjell, hus, skyer, veier, vann og elever, alt var inkludert i denne dagen. Etter 7 timer ankom vi endelig Hofn (hvor vi hadde planlagt og sove for natten). Viser seg at jeg har fulgt klokken på hånden min, som jeg aldri har stilt til Island-tid. Frida kunne ikke forstå hvorfor jeg stresset med å finne en camping, og jeg kunne ikke skjønne hvorfor hun ville kjøre videre. Det skal sies at det er kun jeg som har lappen og er turens sjåfør, derfor jeg er som regel et hakk mer sliten pga det. Da hun satt i telefonen med en camping, for å forsikre seg om at det ville være åpent hvis vi kjørte videre, klarte jeg å innse at klokken og telefonen ikke stemte, og alt gav mer mening. Vi lo lenge av den lille hendelsen, men endte opp med å kjøre hele veien til Hof. 

Dagens kuleste opplevelse var nok Jökulsárlón (isbre). Det var egentlig mer trist en kult… Isbreen som har stått siden istiden kollapset rett foran øynene på oss! Det var høye brak og smeltende vann i alle kanter, som lagde en knute i magen. Det skal også nevnes at denne knuten skyldes også mangel på ordentlig mat, vi ble sittende og se på isen i flere timer, fordi vi rett og slett ikke klarte å stå på bena. Den dårlige dietten tok virkelig tak i kroppen og skrek at nå var det nok. Vi mannet oss opp i nesten 20 minutter før vi fikk nok energi til å gå de 10m til kafeen på området. Etter mat hadde vi nok energi til å se enda en isbre og tulle litt på campingen. Og det var dagen i ord, her kommer noen av bildene: 

ICELAND DAY 2: 266km 

Natten i teltet var lite å skryte av. Vi våknet av kulden og sov utrolig dårlig. Det var så ille at bare noen timer senere gav vi opp og kom oss på bena. Slitne etter nattens hendelser pusset vi tennene og satte oss i bilen, uten å skifte ut av ullundertøy og ull gensere. Til tross for lite søvn var humøret på topp! Endelig skulle vi få utforske alt vi ønsket og ta den tiden vi trengte. Turen i dag skulle gå til Egilsstaðir, som var en mye kortere kjøretur, men sprengfull av utsikter og ting å gjøre. Det gikk ikke mer enn 5 minutter før vi fant noen hester vi ville hilse på og vandret trøtte ut av bilen. 

Med et tørt polarbrød i munnen var neste stopp Goðafoss. Vi kledde på oss tur bukser og flisgensere og vandret ut for å ta noen bilder. Vi var ikke helt sikre på hva det var vi skulle få se, men ble fort overasket og opphengt i den vakre fossen. Det var som en liten, men like kraftig Niagara Falls. Vi tok bilder og koste oss med utsikten i kanskje en time før vi hadde fått nok. Det var mye på dagsplanen og siden vi ikke hadde kjørt så utrolig langt var det på tide å bevege seg. Det triste er at vi trodde vi fikk de fineste bildene, men da vi fikk se dem på en ordentlig skjerm viste det seg at nesten ingen var brukbare. Man lærer mye av å ta bilder, og særlig i Island hvor både vær, lys og terreng endres hvert eneste minutt. 

Et eksempel på lokale værforhold var neste stopp, ikke så lang unna: Hverir. Fra ulltøy og turbukse til varmegrader og shorts. Hverir er en del av den nåværende aktive vulkanen i Island. Det bobler opp gugge og damp som lukter som gammelt egg. Områdene rundt gjørme-boblen sprekker og mugner, så det virker som du har havnet på en annen planet. Dette er kanskje ikke en fristene beskrivelse av stedet, og jeg løp rundt som en idiot for å komme meg vekk fra fluene: MEN det var så utrolig kult å se! Etter en stund bryr du deg ikke om lukten og trekker virkelig til deg hvor mektig naturen kan være. Fluene på den andre siden jagde meg til slutt inn i bilen, fordi jeg rett og slett følte de fløy inn i ører og munn. Frida ble igjen litt ekstra og tok noen bilder mens jeg fant frem noe å spise på. 

Vi trengte ikke kjøre mer en ett minutt eller to før vi kom til dagens høydepunkt: Mývatn Nature Bath. Dette er varmekilder og et spa på lik linje med Blue Lagoon, men fordelen er at det er mer naturlig og få som besøker, fordi det er så langt unna Reykjavik. Bassenget er mye mindre, men jeg kunne telle på en hånd hvor mange vi måtte dele det med. Du kunne kjøpe drikke eller bare svømme rundt og kose deg, mens vannet gjorde den største jobben. Alt av metaller fikk vi ikke ha med inn fordi ved kontakt ville det gjøre alt svart. Så Frida som glemte å ta av seg sølv smykket endte opp med et svart ett. Håret var også viktig å beskytte, siden vannet ville tørket det ut på sekundet. Jeg skjønner egentlig ikke hvordan det er mulig, fordi jeg har aldri hatt så myk hud i hele mitt liv, som etter den svømmeturen. Det er definitivt et sted alle burde ha på bucket listen sin, det er noe av det mest avslappende jeg har gjort. Vi satt på ved kanten og nøt det varme vannet mens vi tittet på utsikten over Mývatn, men ja lukter også litt råttent egg her, men du merker det ikke etter noen minutter. Det var også 1 / 4 av prisen til Blue Lagoon, og virkelig den instagram følelsen hvor alt er rolig, vakkert og fredfullt. 

Nyvasket og avslappet måtte turen dessverre gå videre, vi var ikke kommet oss halvveis til Egilsstaðir og var mye vi fremdeles ville se. Mens vi var i vulkanområdet kunne vi ikke gå glipp av utsikten over helvete: akaKrafla. Vi klarte selvfølgelig å gå på feil gåtur og havnet ved et annet vann som vi ikke engang vet hva heter. Jeg klager ikke, fordi både gåturen og attraksjonen var spektakulær, men med vårt kosthold og mangel på søvn, var ikke energien på topp. Vi satte oss ned ved det lille vannet og lekte med kameraene… Er ikke så mye annet man kan gjøre når man er så sliten. Frida måtte derimot nesten tvinge med til å kjøre de neste 500m for å komme til Krafla. 

Jeg trodde vi måtte gå på tidenes oppover tur for å få utsikten, mens Frida prøvde å overbevise meg om at vi trengte ikke gå mer enn 20 meter fra bilden. Mot min vilje kjørte vi opp, og hun hadde rett. 3 meter fra bilen fant vi helvetes hull. Svarte fjell og blått dypt vann uten ende. Jeg glemte helt hvor sliten jeg var og forsvant opp fjellveggen, mens Frida lo av mitt nye energi nivå. Når jeg først så det, var det ikke vanskelig å be meg om å gjøre noe. Jeg har reist og sett mye, men selv i Yellowstone har jeg aldri sett noe som i det hele tatt ligner på dette stedet. Det var både skummelt og kult og jeg ville bare gå høyere og nærmere! 

Til slutte måtte vi også forlate dette stedet. Det var på tide å gjøre ferdig kjøreturen, og komme oss på en camping for å ikke gjenta gårsdagens problemer. Veien over vulkanområdet var egentlig kjedelig. Det er tydelig hvor kraftige vulkanene er, og alt rundt var dødt, altså ingen hester, sauer eller kule fjell. Så vi kjørte, sang og snakket. Middagen bestod i godteri biler vi hadde kjøpt på Gardemoen. Sakte men sikkert ble naturen grønnere, og etter en stund kunne vi igjen se sauer og hester og et hus i ny og ne. Været ble kaldere og ulltøy kom på igjen. Island er også dårlige på å skilte attraksjoner i området, med hell klarte vi å høre en megafoss og svingte av i siste sekund. Dermed fikk vi sett Dettifoss. Slitne og slappe vandret vi opp langs fossen for så og vandre ned til bunnen igjen. Den tok rett og slett aldri slutt! Etter å ha lest litt om den i senere tid viser den seg og være en av Europas kraftigste fosser, som kan forklare både størrelsen og lyden vi hørte mens vi kjørte. 

Etter det lille stoppet kom vi oss endelig til Egilsstaðir, som ligger nor øst i Island. Der fikk vi forklart at kartet vi holdt ikke bare var campingen, men til vår overraskelse hele byen. Vi innså endelig hvor stort, men lite befolket Island er. Island har rundt 350 000 innbyggere (færre i hele landet enn i Oslo), og at de fleste bodde i Reykjavik. Vi ble også fortalt at over 1 million turister besøker landet årlig. Utrolig rart og tenke på, men forklarte avstandene vi opplevde mellom husene. Etter og ha blitt skolert og lært mye om Island, pakket vi opp teltet, lagde litt mat for første gang, og tok oss litt og drikke. Deretter kledde vi på oss 4 lag med klær og gjemte oss i soveposene. Skulle på ingen måte gjenta det kalde natten før. Som dere sikkert skjønner på lengden av innlegget (til tross for at jeg har prøvd og holde det kort), var det mye og se og gjøre og vi var mer enn klare for å legge oss. Har aldri opplevd så mye på så kort tid! Utrolig gøy og definitivt bedre enn jeg noen gang kunne forventet. 

ICELAND DAY 1: 430km 

Dagen var endelig kommet. Vi hadde planlagt mer enn jeg noen gang har gjort (som vil si at vi faktisk så på et kart og kjøpte en guide bok),jeg hadde avlagt eksamen dagen før, og klar for nye opplevelser. Tiden var endelig inne for turen som ble booket uten mål og mening, men som vi allikevel hadde samme ide om. Til tross for at alle fortalt oss at det ville være umulig å kjøre rundt Island på så kort tid, skulle vi klare det, og gledet oss til det vi kom til å oppleve. 

Turen startet slik som de fleste turer gjør.. fremvisning av billetter, litt vandring, litt sitting, og vips var vi i Island. Kort flytur som er overkommelig for alle.Ankomsten i Reykjavik var kort og trist, jeg vet ikke hva vi forventet, men Reykjavik virket forlatt og sliten, og vi ville bare komme oss ut av byen. Vi ble hentet på flyplassen av bilutleieren, som med en gang skulle finne ut av hvor komfortabel jeg var med manuelle biler. Som de fleste Europeere foretrekker jeg manuell fremfor automat, særlig når man skal kjøre langt. Fyren lyste opp og vi fikk en gratis oppgradering (Amerikanerne fikk nedgradering), og endte dermed opp med en mye bedre bil. Yaaay. Vi ble kjørt til et ganske så trist og falleferdig område, hvor mannen stresset seg igjennom instruksjonen av både bil og telt. PS: Vi hadde på en eller annen måte bestemt oss for å leie en bil med telt på taket. Frida klarte også på et magisk vis å henge seg i bilen? Et sekund stod hun fint, neste hang hun fra kroken til stigen og måtte løftes ned. Bilutleieren måtte gå vekk for å le, mens jeg tok tak i bena og løftet henne ned. Ganske så sikker på at de ikke trodde vi eller bilden kom til å overleve turen. Med unntak av den lille hendelsen gikk alt som det skulle: inn og ut, kjapt og greit. 

Med bilen og teltet på plass, fylte vi på med mat i både magen og baksetet, før vi la ut på den største strekningen vi kom til å kjøre: fra Reykjavik til Akureyri. Det skulle ta omtrent 5 og en halv time (uten stopp) og vi landet i 5 tiden, så det var bare å sette i gang med kjøringen. Den første strekningen gikk greit nok, vi kjørte og tok oss lite tid til å utforske områdene. Jeg tror kombinasjonen av å ha akkurat gått av et fly, den lange strekningen og de utrolige tingene vi viste vi ville se de andre stedene, gjorde at vi bare ville komme oss frem. Alt vi egentlig så på veien var hester, fjell, gress og et skilt som fortalte oss at det var 120km igjen til Lindex. Utrolig vakkert, men siden vi skulle kjøre så langt hadde vi på forhånd bestemt oss for at den første strekningen skulle ha få stopp og ingen omveier. Var utrolig vanskelig å velge bort en del av Island, men etter å både ha lest og sett på bilder var vi begge enige om at det var det riktige valget. Selv om vi ikke stoppet ved hvert fjell for å ta bilder, sitter jeg igjen med de mentale bildene og minnene.

Jeg har ikke noe særlig mer å dele om selve kjøreturen.. Men dagen var ikke over for det. Som jeg skrev tidligere landet vi sent og la ut på en lang kjøretur. Da vi planla ruta i forkant, hadde vi lest at Akureyri var en av de største byene i Island. Jeg vet ikke hvordan vi klarte å få alt til å stemme i hodene våre, men til vår store overraskelse var alt av butikker og camping stengt da vi ankom 1 på natta. Vi kjørte til camping etter camping og alle var stengt. Vigoogletog ringte, og endte til slutt med å kjøre enda en time, for å nå en camping som skulle være åpen. Det har seg sånn at man kan ikke campe hvor man vil i Island. De har en ny lov, for å stoppe ødeleggelsen av naturen i landet, som da fører til at man må ha spesialtillatelse av bøndene for å parkere på deres vei over natten. Det var uaktuelt og ringe på et privathus for å spørre, så campingplass måtte vi bare finne. Da vi ankom vårt siste håp, innså vi at denne også var stengt for natten. Desperate etter søvn, sultne og irritable gikk vi over våre få valgmuligheter. Vi fortsatte å trykke å trykke på knapper utenfor resepsjonen i håp om at noen ville komme, og klarte å åpne porten inn til campingen. Utmattelsen ble kraftigere og kraftigere og vi satt i bilen og funderte, i over 30 minutter for vi skjønte hva vi hadde klart. Vi hadde åpnet porten, og den stod fremdeles åpen! 

Vi kjørte inn, parkerte, fikk opp teltet og skrev en kjapp lapp, hvor vi unnskyldte at vi snek oss inn på campingen og at vi ville komme og betale for natten med en gang vi våknet. Det skulle ikke mye til, før vi var i soveposene og forsvant i drømmeland. Jeg kan vell også meddele at Akureyri er ikke en stor by i forhold til våre forventinger, vi ble fortalt at det er nesten 20 000 innbyggere spredt over et stort areal, som forklarer feilberegningen vår.  

AVLYSTE PLANER

Vår siste dag her i Amsterdam gikk på ingen måte slik den skulle. Eller den startet hvertfall ikke slik. I går kveld hadde vi egentlig booket en Pub Crawl, men det virker som at alle bookingene vi har gjort har blitt flyttet en dag senere. Når vi så litt nærmere på både Heineken og Anne Frank viser det seg at alle har blitt flyttet en dag frem. Vi var heldige som kom inn i går på Heineken, men ikke så heldige på kvelden eller i dag. Triste ble vi sendt vekk og måtte finne på noe annet.

Vi ble litt paffe og satte oss på den første kaffeen vi kunne finne og ble sittende der så lenge det lot seg gjøre. Vi hadde ikke peiling på hva dagen skulle bringe, noe som er rart etter å ha hatt så mange planer. Heldigvis fikk vi møtt opp med broren til Joel. Det var vår siste dag her i Amsterdam og hans siste dag i Europa etter 2 mnd med backpacking. Så dagen ble dermed brukt til igjen å vandre rundt, mest for å vise han våre favoritt steder, men også så jeg kunne få tittet en siste gang i butikkene her. Jeg er ikke så alt for glad i å gå i de samme butikkene jeg kan finne i Karl Johan, så vi var mer på utkikk etter noen lokale skatter, denne gangen.

Var for så vidt langt fra en mislykket dag, vi fikk sett et juletre som etter min mening skulle vært tatt ned for 10 dager siden, jeg fikk kjøpt en kaktus, noen kopper og et kort-spill. Gutta fikk kjøpt noen gaver til familie og venner, så de klagde heller ikke (så mye). Vi tok Nick (Joels bror) med til noen av restaurantene vi elsker og prøvde og telle alle borene vi kunne finne. Vi klarte også å ta turen til Amsterdams smaleste hus, som er på en og en halv meter! Tenk å bo der! Altså Joel kan nok strekke ut armene og rekke begge veggene i huset. Det å få inn møbler må jo ha vært grusomt vanskelig, som om å finne noen som passet ville vært et enkelt prosjekt.. Kunne ikke skjønne hvem som kunne finne på å bygge huset sitt så smalt, før vi spurte en lokal: det viser seg at i gamle dager betalte de skatt ut ifra hvor brett huset var. Derfor vil et bygg på 1,5 meter bredde nesten ikke betale noe, og derfor er alle husene her i Amsterdam så smale! Sykt smart og rart, men tror den dagens skatteordning egentlig har gjort noe bra for Amsterdam. Husene er mindre og mange får plass til å bo i byen. Jeg vil heller ha en to etasjes liten leilighet enn den firkantede leiligheten jeg bodde i før.

Tilbake til dagen. Vi brukte hele egentlig bare på å gå rundt, spise og drikke godt. Vi vandret til kroppene våre ikke orket mer og bestemte oss for å dra tilbake. Pakkingen gikk nok så greit for seg. Joel har fått influensa, så han lå bare i sengen å døde, mens jeg måtte ta meg av husarbeidet. Siden flyet vårt går 5 i morgen var det bare å legge seg så fort vi orket, klare for flyplass stresset som venter. Trist å dra og jeg er på ingen måte klar. Men det skal bli godt å komme tilbake til valp og familie, og ikke minst jobb for å tjene opp litt igjen. 

Å VÆRE BRISEN ER ALLTID BRA

Som vi fort har lært her i Amsterdam og som alle mine innlegg har startet med, er dette en by hvor planlegging er nøkkelen til en vellykket feire. Både jeg og Joel hater planlegging, vi begge liker derimot og snuble oss inn i eventyr og ta det litt som det kommer. Men hver eneste ting vi finner krever billetter som ikke kan kjøpes på dagen, dessverre. Så nok en gang fikset vi billetter og la ut på en spennende dag.

Jeg har aldri egentlig hørt om Heineken Experience, men jeg liker Heineken så dit skulle vi. Trodd middels omtale på tipadvisor ville vi gjøre det meste ut av opplevelsen og ha den beste omvisningen. Så vi kom oss opp med en god gammeldags English Breakfast og la ut på vandring. Været her har vært så usikkert å grusomt, så jeg byttet ut kameraet for å ha en paraply i vesken, og er det ikke alltid sånn: at når man er klar med paraply regner det aldri? Joda, tro det eller eidet ble en skinnende dag, bare fordi jeg hadde paraplyen i vesken.

Selv om vi beveger oss mot samme område nok en gang, finner vi alltid nye veier å gå. Det er nok av spennende liv og bygninger til å holde interessen på topp og merker at jeg på ingen måte er klar for at turen skal ta slutt. Vi kom oss til Heineken fabrikken, for så å se at vi var 4 timer for tidlig ute. Altså går det an å ta så feil? Vi var helt sikre på at vi hadde fått det til, men vi fikk streng beskjed om å komme tilbake. Utrolig irriterende, men ikke verdens undergang siden det egentlig var det eneste som skulle gjøres i dag. Så vi vandret litt og fant ut at det var på tide med litt mat. Selvfølgelig er vi eksperter på å finne koselige barer, og fant en i en sidegate ikke så alt for langt unna.

Siden vi hadde så ekstremt god tid ble det selvfølgelig ikke bare mat. Vi bestilte øl etter øl og etter at vi hadde smakt alle var det på tide og bytte til drinker. Bartenderen så fortumlet på oss, da vi spurte om de lagde ordentlige Irish (siden det var en Irsk pub) og spurte pent hva det var vi bablet om. Høflig nok i vår brisne tilstand klarte vi å få fortumlet ut hvordan vi ønsket den, mens han stod og nesten gapte før han begynte å le og hente noen kollegaer. Helt ærlig skjønte vi ikke en dritt av hva som skjedde og hadde lyst til å sette oss tilbake i stolene og forsvinne i bakgrunnen. Vi fikk beskjed om å forklare igjen og bartenderne begynte å klappe. Klappe? Joda, nå ble drinker og mat på huset for de var så utrolig fornøyde med å ha noen gjester som endelig viste hva vi snakket om. Ikke dårlig det! Var egentlig helt sykt. Var bare at vi hadde bestilte det så mange ganger og fått det tullet man ofte får servert at når vi endelig var på en irsk pub skulle vi ha den slik den skal være, og de alle var enige med oss.

Kanskje litt åpenlagt, men med gratis drikke og bartendere som ville få oss til å teste alt, ble vi nok så fulle innen vi skulle komme oss tilbake til Heineken fabrikken. Altså vi ble sluppet rett inn, og mens alle stod og beundret kulissene og klagde over ventetiden, lette vi desperat etter et toalett. Heldigvis var en av de som jobbet der utrolig grei og lot oss få bruke personal toalettene, og som om det ikke var nok, gav oss skryt for tilstanden og sa det var den beste måten og oppleve fabrikken.

Fabrikken i seg selv var ikke alt for mye å skryte av, den første delen var et slags museum hvor du kan se design endringer gjennom tiden, og hvordan ølet ble laget ? den gang da. Var litt kult og se endringene og smake på øl uten gjær, men ikke nok til at vi ble alt for imponerte. Den andre og siste delen falt mye mer i smak for oss og vi storkoste oss hele veien. Den andre delen av opplevelsen var å få smake på nederlandske boller av et slag, laget med Heineken gjær, smake på øl og se stallene hvor hestene hadde kjørt det fra. Vi koste oss skikkelig på høyballene som var plassert rundt omkring, mens vi fantaserte om hvordan det faktisk må ha vært på den tiden. Hvor sykt er det ikke egentlig? At en gang i tiden var det ingen bilder, telefoner eller fly? At verden var så separert at reisen vår ville ikke vært mulig. At øl måtte fraktes med hest, båt og hest igjen, før du kunne få smake? Utrolig kult å tenke på hvor mye ting har forandret seg, og for de som har opplevde alt endre seg.

Siste del av opplevelsen var utrolig gøy, men jeg skjønner ikke hva det hadde med Heineken å gjøre. Det var alt fra et rom hvor du kunne leke med musikk til et rom hvor du kunne spille playstation. Altså, hvor genialt er ikke det? Følte det ble litt som teknisk museum her i Oslo, med historie og biler, mens i kjelleren har du en etasje dedikert til å lære alt fra elektrisitet til å kaste baller. Vi fikk også lage vår egen etikett på en flaske og vi valgte noe så kreativt som: Emma + Joel = Forever. Jah… Tror nok jeg hadde valgt noe annet hvis jeg fikk velge i normal tilstand, men fint minne uansett. Etter det fikk vi mer øl, utforske barer og brukt litt tid i gavebutikkene. Det holdt med flasken for vår del, men gøy å se hva de har uansett.

Er det noen andre som har vært på Heineken Fabrikken? 

SaveSave

AVOKADO & VAN GOGH

Da fikk vi endelig krysset av 2 ting vi kom for å gjøre. Vi hadde prøvd oss på både Avokado Show og Van Gogh museet for to dager siden, men fant fort ut at vi måtte komme tidligere og at billettene måtte på plass først. Men i dag skulle turen tilbake.

I motsetning til tidligere var vi ikke helt i humør til å legge ut på den lange gåturen, men tok derimot trikken til museumskvartalet. Vi havnet tilfeldigvis rett ved siden av noen nordmenn som ikke klarte å holde tankene sine til seg selv. De regnet vell med at ingen forstod hva de sa (jeg og Joel snakker engelsk med hverandre), så de stod og baksnakket hver eneste person på trikken. Da de skulle til å snakke om Joel, måtte jeg bare snu meg og be dem holde kjeft. Altså selv om du er i et annet land hvor de ikke snakker norsk, gir det deg ikke rett til å dømme andre mennesker høyt i offentligheten. Det var tilfeldig at jeg faktisk snakket norsk, men nederlandsk er ikke så alt for forskjellig og de kan sikkert plukke opp nok ord her og der til å bli fornærmet. Samtidig hva er vitsen med å legge igjen slik negativitet i verden, uansett om folk forstår eller ikke?

Uansett, vi kom oss til Van Gogh muset i tørt og godt behold. Siden vi allerede hadde kjøpt billetter var det bare å gå rett inn døren ? takk Gud! Køen utenfor var større enn da vi var her tidligere. Så vi vandret rundt og fikk se de mest berømte maleriene i verden. Jeg kan ikke si at jeg skjønner meg særlig på kunst. Jeg klarer ikke helt forstå følelsene, bildene og analyseringen. Jeg hadde en lærer på vgs som var utrolig flink til å forklare akkurat dette, og det er kanskje derfor jeg er så klar over at jeg ikke forstår. Den åpenbaringen når et bilde gir mening, når den klarer å skape en stemning og få deg til å føle, er ubeskrivelig. Anyways, vi koste oss veldig og vandret rundt så lenge magene våre holdt ut, før vi som sist: måtte ha mat.

Men mat skulle det ikke bli med det første. Vi var fast bestemte på å spise på The Avocado Show. Vi hadde gått forbi denne også og sett den ekstreme køen, så vi var godt forberedte på å vente. Hadde det ikke vært for regnet, tror jeg det hadde vært utrolig mye lengre kø (som sist), mens vi ventet i nesten 40 minutter, før vi fikk komme inn. Køen i seg selv var ganske så underholdende. De har en person som skriver deg opp på en liste og snakker og tuller mens magene rumler. Kan vell fort si at damen som var der, var nok en av de beste tingene med stedet. Uansett, restauranten var fancy, ikke så dyr og hadde utrolig god mat. Ikke de beste avokadoene jeg har spist, men definitivt verdt ventetiden og skrytet de får. Drikken er også veldig å anbefale hvis noen skal en tur til Amsterdam.

Med fulle mager var det bare å gå på tur. Heldigvis sluttet regnet og vi kunne nyte den kalde turen. Vi fant også ut at de har en Heineken Experience her, så vi bestilte billetter til det også. Står ikke så mye bra om det på nettet, men vi elsker jo øl, så sier ikke nei takk til en liten opplevelse med øl-smaking. Utenom det ble resten av dagen og kvelden tilbrakt til å utforske, svippe innom lokale butikker og barer, for å så finne frem til hotellet igjen.

Jeg må si at for hver dag vi er her i Amsterdam, blir jeg mer og mer forelsket i byen. De trange byggene, hvor tettbygget byggene er, og bare kulturen generelt. Jeg har så lyst til å bo i en av de trange leilighetene, med utsikt over byen og vannet. Jeg vil ha en vinduskarm hvor jeg kan sette meg ned, mens solen går ned, og lese i en bok. Folk sa vi var gale fordi vi bestemte oss for å tilbringe så mye tid her, og at 3 dager var nok. Men vi kunne gått en hel dag og bare sett på kanalene som svømmer gjennom den store byen. Sykler er det heller ikke mangel på. Tror den norske staten har mye å lære, når det kommer til miljø her. En bomring som ruinerer de svakeste familiene i Oslo er nok ikke svaret på noe annet enn rikere politikere. Uansett, mega forelsket i byen!

Baksnakker dere åpenlyst når dere er på ferie? 

SEX MAT VIN OG MER SEX

Som tittelen på innlegget sier var dagen i dag omringet av sex. Man kan ikke dra til Amsterdam uten å få med seg noen kjønnsorganer og pupper. Med mindre du kanskje reiser med mamma og pappa, da hadde jeg nok kleinet helt ut og unngått det til en hver pris. Men mamma og pappa var ikke med, så det var bare å kjøre på.

 

Det hele startet med at vi spiste frokost rett ved siden av Sex Museet. Vi hadde ingen planer for dagen, så vi kunne likeså godt bare ta turen. Inngangen var bare 5 euro, så ikke noe å klage på det heller. Anyways Museet i seg selv var lite men kult. Viste oss alt fra Kinesiske bilder til pistoler med seksuelle inngravinger. Kan vell også si at noen av rommene med fetisjer ble litt for mye for meg. De la ikke skjul på noe, og alt var fritt å se på. Syntes det var ganske så interessant, var litt sjenert og sjokket da vi kom inn, men etter noen minutter ble du vant til alle dokkene som poppet ut med utstyret rettet mot deg. Kanskje ikke for alle, men jeg liker hvor hverdagslig det var, at ingenting var tabu og mer normalisert. Hele verden skulle kanskje vært litt mer sånn…?

Videre vandret vi igjen gatelangs. Jeg elsker å bare rote meg bort i diverse gater, og mener bestemt at det er den beste måten og oppleve nye steder på. Vi aner ikke hvor vi var, men på en eller annen måte kom vi oss langt vekk fra turistene. Gatene ble tomme og det poppet opp flere coffee shops og barer. Siden regnet ble litt mye, satte vi oss ned på en coffee shop og snakket med folk der. Altså å rote seg bort og møte lokale er jo det man egentlig skal gjøre når man reiser, så det er nå krysset av listen.

Kanskje en time senere ble det helt krise og vi MÅTTE bare ha mat. Ikke at koordinasjonsevnene våre var i så god behold, men vi klarte på en eller annen måte å finne tilbake til turist området, hvor vi løp inn på det første bakeriet vi fant. Med fulle mager fortsatte utforskningen av Amsterdam, før vi kunne gå til kveldens finale: Red Light District. Som sagt har vi ingen mammaer og pappaer for å gjøre det kleint: så dit skulle vi på den verste tiden og det var helt surrealistisk. Det satt halv-nakne jenter i vinduer langs hele veien! En etter en jente stod klar og vi så menn og kvinner banke på og stige inn. Vi satte oss på Bulldog og så på livet i denne delen av byen.

Jeg vet ikke hvorfor det interesserte meg så mye, men av en eller annen grunn gikk det veldig inn på meg. Realiteten av yrket dems, at det er et yrke og sikkerheten de har fordi det faktiske er lovlig. Det er utrolig hvor sikker jeg føler meg i denne byen. En by som er mye større en Oslo, en by hvor hasj og prostitusjon er lovlig. Istedenfor fulle aggressive mennesker, er det trege fjerne men fornøyde folk, og det gjør noe med byens stemning. Det skaper sikkerhet i det usikre og en ro i det trange kaoset.

Bra dag var det, litt mye pupper og vin, men det var bare gøy. 

MUSEUM OG GATE VANDRING

Planen for dagen var enkel og grei, dra til museumskvartalet, ta en tur innom alle museum, spise en god frokost og middag for så å vandre hjem. Vi fikk selvfølgelig ikke fulgt planen til punkt og prikke, men er det ikke alltid slik, at ting aldri går som de skal?

Dagen startet slik jeg skulle ønske alle dager gjorde, vi våknet i 10 tiden, av oss selv og helt samtidig. Det beste jeg vet er å våkne tidlig, helt uthvilt og uten en durende alarm. Dagen blir så utrolig mye bedre når du ikke har sovet for lenge eller for lite, og når du kan våkne til gate-lyder, i motsetning til skrik fra telefonen. Etter en rolig start la vi ut på vandringen nedover Nieuwendijk gaten. Vi tok oss god tid, spiste frokost og tittet i butikker. Jeg fant fort ut at det er mye jeg hadde lyst på, så vi bestemte oss heller for å vente med shoppingen til slutten av dagen, for å ikke drasse med oss posene overalt. Kan vell si jeg er ganske så stolt over den beslutningen, tunge fulle poser er slit å dra med seg hele dagen. Så vi gikk og vi gikk, turen som bare skulle ta 30 minutter tok oss over 1 time. Jeg trodde helt ærlig at ørene mine skulle falle av, de var så kalde. Men må si det var verdt det, for Amsterdam er en vakker by!

Mens vi vandret rundt i museumskvartalet på leting etter Van Gogh, innså vi hvor lange køene rundt oss var. Det var flere hundre meter med mennesker som ville inn på de samme stedene, og de flyttet ikke på seg. Kulden tok til slutt litt knekken på meg og vi rømte inn på en av kafeene for å finne en plan. Jeg må si at jeg har verdens beste kjæreste, som tar så godt vare på meg. Så fort vi kom inn, dro han av seg hettegenseren og gav den til meg. Han er så snill og god! Anyways, det viste seg at for å komme inn på Van Gogh Museet, måtte vi enten stille oss i kø eller kjøpe billetter til et visst tidspunkt en annen dag. Med tanke på hvor kalde vi var, gikk vi for billettene.  Riksmuseumet, derimot, kunne vi kjøpe billetter til og bare møte opp. Var en liten kø, men ikke noe vi ikke kunne klare og takle og gikk fort nok å komme seg inn.

Rijksmuseum som det egentlig heter, er ikke en favoritt i min bok. Var utrolig mange kule malerier og gjenstander, men jeg savnet historien bak dem. Vi gikk forbi kanskje hundre glass (jeg gjerne skulle hatt i kjøkkenskapet) uten å vite hvor de kom fra, hvem som brukte dem, eller hva de ble brukt til. Jeg blir jo bare så nysgjerrig og vil vite alt, så litt irriterende å ikke få svarene. Men vi brukte en god del timer på å vandre rundt. Til tross for mangel på historien er jo kunst av alle slag utrolig vakkert.

Vi kunne sikkert brukt mer tid på museet, men vi var blitt så sultne at magen vår styrte oss videre. Vi havnet på en koselig irsk pub, hvor vi fikk i oss fetende mat og god drikke. Vi satt der ganske lenge, siden vi kom i snakk med nabo bordet, som fortalte oss om hvordan det var å bo i Amsterdam og gav oss noen tips om hva, hvordan og når vi burde gjøre forskjellige ting. Etter det startet turen tilbake til hotellet. Tok eviglang tid, siden jeg selvfølgelig ville innom alle butikkene, mens Joel ville innom alle barene. Så en drink og to butikker, var systemet vi fulgte hele veien hjem! Og beslutningen om å vente med shoppingen: mega smart siden vi trengte fire hender for å få med oss alt hjem.

Alt i alt en mega bra dag og gleder meg til å se hva morgendagen bringer. 

SaveSaveSaveSave