Det er ufattelig rart å tenke på at dette er slutten. Jeg har vært her i ett helt år, og skal nå  gi slipp på alt jeg har skapt for meg selv her i Sydney. Det har vært som en berg-o-dal-bane (har ikke peiling på hvordan jeg staver ting lengre), med gigantiske oppturer og forferdelige nedturer. Når du har det bra, har du det så ufattelig bra, mens når ting når galt er det som om du kjemper helt alene.

Siste stopp her i Australia er Kings Tableland: Vi møtte opp ganske tidlig og hele området var dekket med skyer og grått vær. Høres kanskje ikke så bra ut, men er så ekte og naturlig. Vi satt på en sten, så på utsikten over fjellene, og på skyene som fløyt forbi oss. Fra tåke til en soleklar himmel, fra solen var på topp, til solnedgangen. Vi satt bare å så på været og naturen endre seg. Var også 2 brudepar som var og tok bilder, venner og kjente som kom innom for en liten stund.

Tror ikke jeg kunne tenkt meg et bedre sted å ende turen. Naturen i Blue Mountains er  fortryllende, men ikke skummel. Det er ikke en regnskog som i Nord, men et blått fjell. Fredfullt, forlatt og gigantisk. Er vell sånn jeg ser på det meste av Asutalia. Er som et tropisk Norge.

Uansett, når dere leser dette innlegget er jeg på vei til Norge. 30 timers flytur blir nok gøy det. Er hjerteknusende å dra, men gleder meg noe helt sykt til å se familien og venner + vise Joel rundt. 

Etter en alt for lang natt var jeg egentlig klar for å dra rett hjem til sengen. Hangoveren banket i hodet, og hele kroppen min følte seg nummen. Men jeg måtte inn i byen, jeg måtte inn fordi det var siste gangen jeg fikk se det mest utrolig mennesket i Sydney. Anna er svensk, så jeg kommer definitivt til å se henne igjen ganske så fort, men samtidig er det så rart å si hadet, for jeg kommer aldri til å møte henne på denne måten igjen. Hun har blitt min beste venn, på så kort tid, selv om aldersforskjellen er ganske så stor, og hun kommer alltid til å være en person jeg setter stor pris på.

Vi startet selvfølgelig dagen med litt kaffe og mat. Oliver Bloom, er en belgisk sjokolade restaurant som du finner over alt i Australia. Neste stopp var vennskapets hage, som ligger langs den kinesiske delen av byen. Jeg og Thea var her i fjor, nesten rett etter at jeg kom til Australia, men bestemte oss for å ta det en annen hang. Hagene og muren ble helt glemt, til jeg og Anna tilfeldigvis vandret forbi.

Så endelig fikk vi tatt turen, og helt ærlig hadde det ikke vært verdt de 6 dollarene, med mindre jeg var med henne. Hagen var fin, men tror den er veldig rettet mot barn og instagram, med lite historie tilgjengelig på engelsk, og utrolig mange morsomme foto muligheter. Så siden jeg og Anna er profesjonelle på å ta alle mulige bilder av alt, og bruke flere timer, var dette perfekt for oss. Klarte til og med å få knipset noen bilder av oss sammen, så var ikke dårlig det.

Gåturen fortsatte etter hagen, videre nedover Darling Harbour, hvor vi bare så på de dyre restaurantene, og diskuterte hvilke steder vi har vært, hva vi vil se, og hva vi må komme tilbake til Australia for å oppleve. Er en så rar følelse at man har vært her ett helt år, men ikke sett alt man ville. På en side er det litt trist, men samtidig er det litt deilig å vite at du har flere grunner til å komme tilbake til byen som har vært mitt hjem i ett helt år.

Siden det er min siste dag med både Anna og i denne byen fant vi ut at vi skulle gjøre det ikoniske. Avslutte reisen på samme måte som den ble startet. Vi tok fergen fra enden av bryggen, til Luna Park. Tror det hadde vært ganske så ille hvis vi faktisk hadde tatt turen inn og møtt menneskene vi har tilbragt tid med, så vi gikk rett til broen, tok noen mislykkede bilder, og vandret tilbake til fergen.

Siste stopp var da selvfølgelig Sydneys Operahus. Vi fikk knipset noen bilder, men viktigst av alt ble vi dekket av fuglebæsj, mens vi satt og snakket. Jeg elsker trappetrinnene ved operaen, du kan se alle turistene som knipser rundt deg, de lokale som er på løpetur i parken, og ikke minst alle som tusler på vei til jobb.

Anna skulle videre for å se på solnedgangen, mens jeg satte meg på toget for å komme meg hjem til Joel. Var en rask se yah, også fortsatte vi. Det føltes så naturlig, som om jeg kom til å se henne neste uke, som om ingenting kom til å endre seg. Men da jeg så henne gå mot båten, stakk det i magen. Hadde jeg gitt henne en ordentlig klem hadde jeg ikke kommet meg hjem. Det er så rart, og man skjønner det ikke før man har opplevd det selv. Når du kommer gjør du alt du kan for å skape et liv, et liv langt vekk fra der du hører hjemme. Så dette blir det nye livet, men du har en tråd som samtidig trekker deg tilbake, tilbake til det livet du har skapt i Norge. De menneskene som på mange måter står deg så nær, men samtidig ikke forstår deg lengre.

Det høres så utrolig dumt ut, men det er ingen som noen gang vil forstå meg bedre enn Anna, gjør på dette tidspunktet. Og det skaper et bånd som aldri kan brytes. Jeg har hørt mange som sier at man mister fort kontakten med de man møter (inkludert Annas vertsmor), og det kan nok kanskje være sant nok, men samtidig har man et vennskap som aldri kan brytes. Takk Gud for at hun er svensk og at realiteten er at vi ses fort igjen. 

Instagram: emmamiz

SaveSaveSaveSave

I bursdagsgave fikk Joel kanskje den kjedeligste gaven jeg noen gang har gitt… en t-skjote og shorts. Jeg har lenge hatt noe dårlig samvittighet for hvor dårlig jeg gjorde det. Jeg har også hatt verdens dårligste økonomi etter turen, og siden vi skal på tur i Norge til sommeren er vi begge i et strengt sparemodus. MEN, siden jeg fikk min første lønning, ville jeg ta igjen for en kjedelig bursdag samtidig som vi gjorde noe gøy sammen, så jeg gav han billetter til fotball kampen. Han har hatt så sykt lyst til å dra, så han ble så utrolig overasket og happy.

Selvfølgelig fikk jeg ikke fri fra jobben.. Meg: jeg trenger fri på onsdag. Sjefen: ok. En uke senere, jeg er satt opp på onsdag, og jeg går inn på kontoret. Meg: ehm, jeg sa jeg ikke kunne jobbe. Sjefen: jeg vet, men jeg satte deg opp. Altså, elsker jobben min (not). Så utslitt etter 12 timers skift, kom Joel og møtte meg i Central, før vi tok turen til Olympic Park, hvor kampen skulle spilles. Toget var stappet med flere 1000 Liverpool fans, som kom rett fra baren, litt små-brisen og i mega godt humør. Togturen var fylt med sanger, skriking, og hoiing. Så da vi kom frem dro vi rett til baren for å komme oss på samme nivå.

Vi klarte fort nok å ta igjen de fleste rundt oss (vi har ikke drukket på 2 mnd, så gikk rett i hodet), og ble med på å skape den sykeste stemmingen. Jeg har aldri opplevd noe lignede. 73 000 mennesker og nesten alle heiet på det samme laget: Liverpool.

Arenaen var fylt opp med alle de forskjellige versjonene av You´ll Never Walk Alone, papirfly, barn som løp rundt, fulle menn, jenter som spydde, rød og litt blått og ikke minst en mega bra kamp. Jeg klarte å ta i mot et parr av flyene, men siden jeg satt ved siden av to barn, måtte jeg jo nesten bare gi den til dem. Overaskende nok, kastet de mye bedre enn jeg ville gjort.

Kampen i seg selv var ikke den beste, men definitivt en av de bedre å vitne. Liverpool tok det ganske så med ro, siden Sydney ikke akkurat er en konkurrent, men de knuste dem ikke. Med andre ord, vennlig, men ikke kjedelig. Selvfølgelig gikk vi hjem med seieren: 0-3. Og det var vell det, utrolig gøy, selv om jeg ikke er verdens største fotball fan.