TROR KANSKJE JEG ER LITT DEPRIMERT

Er ikke mer enn 2 dager siden jeg skrev et innlegg om hvor stresset jeg er, og i dag knakk jeg rett og slett sammen. Jeg vet ikke hva som skjedde, men tror både kroppen og hjernen sa at jeg måtte stoppe, men til og med nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke slutte å jobbe så mye fordi da har jeg ikke nok penger. Jeg kan ikke slutte hos pappa, fordi det er så utrolig bra arbeidserfaring, som kan hjelpe meg med å finne jobb i Australia. Jeg kan ikke akkurat slutte å tenke på alle ting jeg må finne ut av før jeg drar på feire, og det blir for sent fordi jeg er på andre siden av verden. Gahhh..

Uansett det sa bare stopp i dag. Jeg jobbet hos pappa og han kritiserte måten jeg lagde omelett på, og tårene startet bare å trille. Jeg er ikke den som gråter, og da særlig ikke på grunn av konstruktiv kritikk. Men jeg startet bare å hylgrine og jeg klarte ikke stoppe. Måtte til slutt dra hjem fordi det ikke tok slutt. Jeg la meg ned i sengen å gråt til jeg sovnet, gråt da jeg våknet og tok en dusj, og gråt meg inn i drømmeland igjen. Til slutt måtte mamma komme over for å roe meg ned, noe som hjalp.

Jeg er ikke den som aldri gråter, men jeg er en av de som alltid vil være sterk og ikke vise hvor mye ting går inn på meg. Jeg bestemte meg for at bruddet ikke skulle påvirke meg og særlig ikke eksamen, og fokuserte 100% på å komme meg igjennom eksamenstiden uten å bryte sammen. Tok på meg en fasade for å ikke vise alle hvor jævlig jeg følte meg. Så kom eksamen som jeg har tatt meg fri fra jobb for, og jeg hadde maks uflaks. Ikke sånn at jeg har vært lat og alt det tullet, men jeg hadde direkte maks uflaks. Til og med etter det satte jeg på et smil og sa at livet må gå videre.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg, men jeg stenger dem ute. Jeg klarer ikke slippe dem inn i hva jeg føler og tenker. Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke om det, eller vise en svakere side av meg selv. Jeg har så lyst, og føler at alle skjønner det, men jeg klarer det bare ikke. Jeg føler meg så alene, så stresset og kanskje litt deprimert. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem og vet ikke hva jeg skal gjøre. Tror kanskje jeg beviste for meg selv at hvis jeg ikke får ut det som plager meg og roer ned, kommer jeg til å bryte sammen. Har jo hatt et mentalt sammenbrudd i en dag, så hvor langt unna er jeg å rett og slett ikke komme meg opp på bena igjen?