Utrolig mange her som er interesserte i hvordan det går med Arya. Jeg vet jeg er ikke er den beste til å svare på mail, men tror alle fikk svar på det meste. MEN tenkte jeg skulle ta ett lite kort innlegg og svare på spørsmålene deres, siden mange spør om det samme. Vil selvfølgelig svare på mail om dere spør igjen, men da kan jeg også referere til dette innlegget!  

Hva slags rase er hunden din?

Arya er en pomeranian. Det er en av de hundene som så pent er kalt veksehunder, men jeg kan ærlig si at hun aldri hadde sittet pent i min veske. Det er hunder som er ekstremt smarte og fulle av energi. Selvfølgelig har selve hunden mye og si (jeg er sikker på at Arya har en form for ADHD), men hundene er kjent for å aldri slappe av. Er du ute etter en kosehund, er nok ikke dette rasen for deg (med mindre du adopterer en som er eldre enn 2 år- altså ikke valp).

Røyter hunden din? Hvor ofte må du gre henne?

Ja, men kan vell legge til at det er nok bare nakenhunder som ikke røyter i det hele tatt. Hun røytet lite de første månedene, og krevde heller ikke at jeg gredde henne så ofte. For noen uker siden begynte valpe-pelsen og falle av (hun så helt skammelig ut: puppy uglies som det heter). Da var det mye røyting og jeg merket at hun burde gres hver dag for å ikke få floker. Utenom det røyter hun egentlig ikke, det sitter liksom bare i pelsen og må gres ut. Jeg har derimot lest at hun vil røyte igjen hver gang hun får løpetid og ved sesong skifte.

Hvor mye kostet hunden din?

Pomeranians er veldig dyre hunder, og det tok meg nesten ett helt år å spare. Hun kostet over 20 000 kroner. Jeg vet mange tenker det er alt for dyrt, og på mange måter er jeg både uenig og enig. Det at hunder koster så mye, får mange til å tenke over om de virkelig vil ha dem eller om de rett og slett har tid. Å skaffe seg en hund er noe som burde tenkes nøye over, ikke noe du kjøper spontant. Hvis du virkelig har lyst på hund og den rasen har ikke prislappen noe å si. Hvis du tenker på det store bilde er det 4 kroner dagen, hvis du har dem i 15 år. 

Må du kunne mye, for å ha en hund?

Sikkert alt for mange som er uenige med meg: Nei, du må ikke det. Selvfølgelig mener jeg ikke at du kan gå å få deg en hund uten å vite noe som helst. Må lese deg opp på både rasen, oppdretteren og hvordan du skal trene hunden. Det er som et barn, du får ikke et barn uten og være klar for det. Du har barnesengen og lest det du trenger før fødselen. Du må kunne og ville gi hunden den beste livskvaliteten. Men mener jeg at du må kunne alt og ha hatt hunder hele livet? Nei, alle som drømmer, har muligheten, tiden, pengene og ønske om ett nytt familiemedlem, er klare for hund.

Foreldrene mine lar meg ikke få hund, hvordan kan jeg overtale dem?

Det er ganske så vanskelig å overtale foreldre til noe de ikke vil. Du må respektere det de sier, og heller vente til du er gammel nok til å kjøpe en selv. MEN: om de kan overtales eller vippes til et JA: Vis at du er ansvarlig. Ta nabohunden på tur hver dag for å vise dem at du kan klare det. Les om rasen og alt som skal gjøres, og fortell foreldrene dine alt du kan. Gjør jobber hjemme for å tjene opp pengene. Lag en plan og fortell dem om dem: for eksempel hvis dere får dere hund i sommerferien er du hjemme hver dag og kan ta deg av den. Si at du kan ta søpla og oppvasken hver dag, for å betale for mat og veterinær. Finn mennesker som kan passe hunden når dere er på ferier. Du må bare vise foreldrene dine hvor seriøs du er, fordi en hund er definitivt mye jobb, og de kommer til å måtte gjøre utrolig mye for å hjelpe deg.

Hvorfor valgte du navnet Arya?

Hun skulle egentlig hete Harley Quinn, men verken mamma eller pappa klarte å utale det. PS: hun heter det fremdeles på stam tavlen. Så da måtte vi finne på noe annet. Søsteren min tok en DNA test for å finne ut hvor slekten vår kommer fra. Det viste seg at vi var 20% Iranske, noe jeg syntes var ganske kult og rart. Så jeg ville ha et iransk navn og endte på Arya. Typen ble selvfølgelig glad, fordi han tenkte Game of Thrones, mens pappa tenkte på den italienske melodien Aria. Så alle var fornøyde og ett lett navn for henne å kjenne igjen.

Håper dere fikk svar på alt, hvis ikke er det bare å spørre!

Har du noen gang virkelig tenkt over hva du ville hatt med deg på en øde øy? Jeg ble sittende og tenke skikkelig (mens jeg egentlig skulle lest grammatikk). Vi stiller hverandre dette spørsmålet i hytt å pine og svarer de rareste ting. Selvfølgelig er det lite realistisk at du kunne valgt 3 ting på forhånd… Hadde jeg planlagt turen ville jeg selvfølgelig hatt med mer enn 3 ting eller hvis flyet hadde styrtet (og jeg overlevde) hadde jeg vell ikke fått noen av disse tingene. Men om jeg kunne hva ville jeg valgt?

Førstehjelps skrin: Det er ikke noe jeg kan eller vet hvordan jeg lager selv. Jeg er ganske sikker på at jeg på et eller annet tidspunkt hadde klart å skade meg selv. Forhåpentligvis ville det ikke vært en mega skade, men noe som leger seg selv, med litt hjelp. Samtidig er det smart i tilfelle jeg må sy såret eller rense det (osv).

Vannfilter: Altså jeg satser ikke på at jeg klarer å åpne nok kokosnøtter til å overleve. Kanskje jeg får opp en eller to, som gir litt mat, men drikke trengs definitivt. Vannfilter er derfor en av de tre tingene jeg hadde tatt med meg på en øde øy.

Kniv: Som jeg sa.. Kokosnøtter, spikke spyd, kutte pinner, alt som man kan gjøre med en kniv. Mulighetene er uendelige, og vil sikkert hjelpe meg mer enn solkrem vil klare.

På en annen side: Hvis jeg kan være my smart ass self ville jeg enkelt og greit sagt: 1. MasterCard, fordi de sier at man alltid må ha det med på reiser. 2. Joel så jeg hvert fall kan ha det litt gøy og starte vår egen sivilisasjon. 3. En båt i tilfelle vi ombestemmer oss.

Hva ville du tatt med deg?

SaveSave

SaveSave

Satt og tok noen øl med en kollega etter jobb i går kveld. Vi satt og snakket om diverse, mens en tanke poppet inn i hodet mitt. Jeg må ha blokkert denne lille faktaen om meg selv, for jeg kan ikke huske sist jeg tenkte på det. Det er så rart hvordan hjernen er koblet sammen, og hvordan du bare kan glemme ting som var en helt sentral del av deg. Det er jo ganske morsomt å tenke på å ettertid, men jeg husker hvor flau jeg var og hvor dum jeg følte meg.

Sannhetens øyeblikk: Frem til 6-klasse trodde jeg vi levde på innsiden av Jordkloden. Vi satt i naturfag og lærte om planetene og ingenting gav mening. Jeg hadde hengt meg opp i hvordan vi kunne se månen. Hvordan var det mulig? Jeg hang ikke med, jeg prøvde å spørre venninnen min, som braste ut i latter. Naturfagslæreren ble nysgjerrig og ville bastant vite hva det var som var så mye viktigere enn å følge med. Joda, Emma skjønner ikke hvordan vi kan se månen, siden vi lever på innsiden av jordkloden. Læreren fikk litt av en jobb, og hele timen ble brukt på å lære meg hvordan ting egentlig er.

Nå, som jeg vet bedre, kan jeg ikke skjønne tankegangen min. Hvordan trodde jeg at vi så solen? Hvorfor var jeg så opphengt i månen? Jeg har mange spørsmål jeg gjerne skulle stilt meg selv, foreldrene mine og skolen. Hvordan har det seg at en 12-åring ikke viste dette? Hvor sviktet i det i læringen? Kollegaen min måtte selvfølgelig få ro i sjelen og spurte om jeg hadde fått med meg at jorden er rund, men Gud vet hva jeg tenkte for over 10 år siden… Kan vell også legge til at det var ikke før 10-klasse jeg fikk vite at nissen ikke var fra Polen. Nord-Norge, nord i Norge… Nord-Polen, nord i Polen, aka nissen var fra nord i Polen!

Trodde dere noe rart da dere var yngre? 

Yes, jeg må bare få alt av frustrasjon ut (isnt that why we blog?)! Det går rundt i hjernen min og føler meg nesten som sinnataggen. 

Jeg har hatt hund i mange år, men etter at jeg fikk meg ny valp har enkelte hundeeiere gått meg ekstra på nervene. Det er snakke om alt fra folk jeg kjenner til hund på Facebook gruppen. Jeg måtte faktisk melde med ut av gruppen, jeg ble så irritert på mennesker. Jeg har også måttet slutte å snakke om hunder med enkelte, som ikke klarer å holde meningene/holdningene sine til seg selv. Ikke misforstå meg, jeg elsker å få tips fra folk som vil snakke om hunden sin/min, men noen mennesker syntes jeg kunne droppet å si noe.

Den første “menneskerasen” er de som skal dømme med og Arya ut i fra hennes rase og størrelse. Ja, jeg har fått meg en liten veskehund, som noen liker å kalle det. Jeg elsker store hunder, men som student ville det ikke vært sunt for verken meg eller hunden. Større hunder trenger lengre turer og mer plass. For Arya er ikke en leilighet for liten, eller 30 minutters turer for korte, mens for en Husky ville det vært dyremishandling. Men selv om hun er liten betyr det ikke at hun ikke er like mye hund som alle andre raser! Hun bjeffer, spiser, luker og leker, slik som hunder gjør. Alle raser er like mye verdt, akkurat som vi mennesker er. Det samme gjelder egentlig alle fordommer, det er ingen hunder som genetisk er bedre enn andre til å være hund. Pittbuller er noen av de herligste hundene jeg har møtt, og i England er 80% av bittene som kommer på sykehuset fra Labradorer. Hva sier det om fordommene, eller om statestikken? Ble du mer redd for Labradorer nå? Tviler.. Og hvorfor skal alle dømme disse blonde jentene med en Chihauhua i vesken? Tenkt på at hun kanskje satt i vesken fordi det var en valp som ikke kunne gå i bånd? Eller at hun er sliten etter en lang skogstur? Ikke døm verken eier eller hund før du har fakta. “Åja du bor i Oslo, ja hunden din ser vell bare sement”, nei hunden min ser nok av grønne skoger og trær, takk. 

Den som kan alt og mener du tar feil. Ja hunden din kan kanskje spise ost, men min blir dårlig i magen av det. Jeg vil vell tro at det er som barneoppdragelse (jeg har jo ikke barn, så vet ikke!), alle har forskjellige stiler og teknikker. Selv om jeg spør om råd, betyr det ikke at jeg kommer til å høre på deg, eller at jeg vil høre kritikken om alt jeg gjør feil. Noen vil gi hunden en strengere konsekvens basert oppdragelse, noen vil bare la hunden gjøre som den vil, og andre vil kanskje heller satse på en mer positivorientert oppdragelse. Om du vil legge vekt på å korrigere det dårlige eller belønne det gode er det opp til deg + det som passer hunden. Jeg ville prøve den nye trenden med positivorientert oppdragelse, men det funket dårlig på Arya, hun bjeffet som en and (ganske seriøst, hun kvakker), til jeg startet å gjøre det tydelig at jeg ikke likte det. Samtidig fungerte det positive utrolig bra når det kom til renslighet.

Det er ikke greit å spørre om hjelp og bare få stygge kommentarer tilbake. Det var et tilfelle på Facebook hvor en dame spurte om råd siden hunden ødela alle møblene hennes, og svarene hun fikk var “flink hund, hadde ødelagt møblene selv”, “hvorfor har du hund når du ikke kan ta vare på den, gi den til noen som kan”, “fortjener du, når du bruker unødvendige penger på fancy interiør”. Det er rett og slett IKKE greit. Har også fått en haug med kommentarer etter at jeg la ut en snap av at Arya gråt hele natten (hun måtte sove i buret). Jeg er ikke interessert i å høre hvor slem jeg er som ikke lar henne sove i sengen enda, jeg har bestemt at hun skal sove i bur. Det skaper ikke noe slags godt vennskap hvis jeg våkner av at hun tisser i sengen, eller hvis hun våkner av at jeg snur meg på henne. Sånn er det bare.

Sist men ikke minst til alle dere som ikke helt har skjønt det… Valp og baby er det samme. Det er en hundebaby = samme, bare forskjellige dyrearter. Nei du kan ikke bare løfte babyen min uten å spørre, hvis du mister henne kan hun dø. Du plukker ikke bare opp en baby, du spør først. Hunder har ikke noen slags beskyttelse rundt hjernen (som babyer) og brekker lett de tynne bena. Nei hun er ikke ferdigtrent og ja hun mangler det meste av manerer, ja hun tisser på seg, ja hun gråter, ja hun sover igjen, og ja hun løper rundt som en idiot. Nei jeg kan ikke kontrollere henne enda, for hun skjønner ikke hva det betyr. De kommer ikke ferdig programmert til å sitte pent eller gå i bånd. De må lære. De sover mye, trenger oppsyn 24/7, gråter om natten og putter alt i munnen.

Det var dagens lille sinte utbrudd. Håper det ikke ble alt for negativt, men måtte bare få det ut, svart på hvitt. Til tross for at mange mennesker der ute irriterer meg til døde, vil jeg også si at det er så utrolig mange herlige sjeler, som har hjulpet meg så utrolig mye gjennom den verste valpetiden. Jeg har fått så mange gode, snille og hjelpsomme råd, noe jeg setter stor pris på.

På vårt andre hotell kom vi i snakk med en dame fra Bali. Eller hun vokste opp i Bali, familien hennes bor fremdeles der, men hun flyttet til Canada. Hun fortalte oss at Bali har endret seg helt sykt på bare 15 år, og at Seminyak (et av de største turist-stedene), var før bare en ris-åker og jungel.

Det fikk meg til å skjønne så utrolig mye, som ikke har hengt helt på grep med Bali, men jeg ble også helt betatt av tanken på det. Når du rusler rundt i gatene får du en veldig rar følelse, det er jungel blandet med gamle falleferdige bygg, nye store bygg og mange byggeprosjekter. Med andre ord er det utrolig mye for hjernen din å ta til seg og storetere.  Hvis du tenker over det er det ikke mange som har et gigantisk tre rett utenfor vinduet eller inngangen til huset, fordi det blokkerer, men der var de over alt. Når du tenker litt over det er det tydelig at de bare har kuttet ned det de måtte, for å bygge, men siden det har skjedd både fort og ikke etter deres enge “ønsker” (ja jeg vet, på kanten), har deler av det som var bare blitt stående. Noe som gir et både vakkert og skremmende bilde av Bali.

Det er så utrolig mange ganger jeg har fortalt mine venner om forandringene i Thailand. Landet hele familien falt for er ikke til å kjenne igjen. Den unike og spesielle kulturen har blitt erstattet av et evigvarende mas, som vi har skapt for oss selv ved å reise.

Mens du går langs gatene i Bali, er det tydelig hvem byen er skap for. Det er rader med hoteller, restauranter, informasjoner, butikker og motorsykler. Greit nok, kan godt hende noen som bor der en sjelden gang tar seg en spesiell tur på en av de mange restaurantene, men det er ikke til den herlige Mexicanske restauranten hvor alle backpackerene drikker seg dritings. Det er heller ikke for å spise en overpriset vegetar frokost, med brød avokado og diverse grønnsaker.

Jeg skjønner godt og er skyldig i ideen om at når du først skal spise ute, skal du spise noe du har veldig lyst på, men det er så feil. Hvorfor dra hele veien til Bali for å spise mat de er spesialister på i Europa? Hvis du vil ha pasta drar du til Italia, vin Frankrike, burger USA, fisk Norge og Sushi til Japan. Så hvorfor har det seg slik at når vi kommer til Bali er det ingen som vi spise indonesisk mat? Opp igjennom hele gaten hvor vi telte 64 resultanter var det 1, bare 1, som hadde Indonesisk mat. Det verste er vell at det er nok også den beste maten vi spise, fordi det er dems spesialitet. Hvor sykt er ikke det, maten de er stolte av er ikke å finne!? Jeg sier ikke at det er feil å spise en pizza eller pasta andre steder en Italia, men å spise det der de kan det best, er helt fantastisk.

Så hvorfor har det seg slik, at en hel by, er bygget opp av alt vi finner hjemme? Det er samme mat, hoteller og klesbutikker, men andre priser. Kan vi ikke likeså godt spare en haug med penger, ta oss en shoppingtur i Oslo og ha det like gøy? Jeg er like skyldig i dette som den neste. Det var ikke sånn at jeg ikke ble mega gira når vi fant den Mexicanske restauranten. Men tenk hvor mye vi har ødelagt for andres kulturer…

Våre ønsker, og vårt bilde av hva vi vil finne i gå-gaten er det som tar mest plass. De har fremdeles noen få markeder, men de går ut av business fordi de “fine” butikkene med aircondition er rett ved siden av. For ikke å snakke om at disse markedene er for dyre for de lokale og kun for turistene som romsterer i byen, som en gang var ris-åker.

Vi kan jo ikke si at alt bare er helt feil. Vi har spyttet penger inn i landet som også brukes til mye godt. De har penger til å holde hellige templer vedlike, øker arbeidsplasser og de få som jobber med turisme tjener nok til å forsørge både sin nære og fjerne familie. Hvis jeg kunne tjent 100 kr i timen på å kjøre taxi eller 1 kr for å jobbe på gården hadde jeg nok fort valgt å bli taxi sjåfør. Så på en rar måte har vi skapt jobber og muligheter for lokalbefolkningen, som for 15 år siden ikke var der.

Jeg er flink til å skrive disse innleggene som er litt på kanten og ikke har noe klart poeng. Men det hjelper å få skrevet det ned, for å få det ut av tankene. Dette er ikke noe vi kan gjøre noe med. Det har blitt som det ble, og denne kulturen er den som kommer med turister. Vi alle kan slutte å reise, men der igjen vil det nok ha enda større konsekvenser etter at så store deler av samfunnet er bygget opp på turisme. På en helt annen side vil jeg også minne alle på at du kan lese deg opp på ting og passe på at du ikke støtter ting som er helt forferdelig, da særlig dyremishandling og human trafficking.  Men er allikevel en trist sannhet at kanskje om 15 år til vil ikke bildene mine fra Bali være til å kjenne igjen. Det vil ha utviklet seg enda mer, og bare tiden vil vise hvordan. 

SaveSave

SaveSave

Jeg tenker ofte at jeg bare burde selge alle tingene mine, kjøpe en flybillett, og dra til den mest øde øyen jeg kan finne. Ta noen kurs på hvordan mans skal overleve og leve et solidarisk liv i et av naturens paradis. Et liv uten andre mennesker, sosiale medier eller ting og tang. Hvor mye mer lykkelig hadde man ikke vært? Men så, slår realiteten inn.. Hvor mange ganger har man ikke lekt leken: hvor man får ta med en ting på en øy. Svaret varierer alltid, men samtidig har de enkle felles trekk: de knytter oss til det overfladiske i vårt samfunn, det materialistiske. Tenk at du var på en øy, helt alene, urørt at mennesker.. Kan du se for deg de kule bildene? Eller historiene du kan dele når du kommer hjem? Det kan hvert fall jeg, for målet vil alltid være det å komme hjem igjen. Jeg tror aldri jeg kunne vært ordentlig lykkelig på øyen, fordi jeg vet at det er andre ting som eksisterer.

Så til det den politiske ukorrekte overskriften i dette innlegget: vi er de fattigste menneskene i denne verden. Når jeg tenker over det er vi nok bare den fattigste generasjonen, de som ble født før oss er nok rikere på mange måter. Jeg har ligget våken i mange netter (mest på grunn av det ekstreme varmen her i Sydney), og tenkt på en liten landsby jeg lærte om på høyskolen. Det var en liten landsby i India / Pakistan området, som var klassifisert som det fattigste stedet på jorden. Ut i fra våre målinger burde de ikke engang ha klart å leve. Så vi rike gjorde som vi alltid gjør, grep inn, studerte og misjonerte. Det viste seg at disse menneskene ikke så på seg selv som fattige, og kunne klassifiseres som de lykkeligste menneskene på jorden. De hadde vært helt isolert fra verden rundt og kunne ikke forestille seg maskiner som biler og fly. Så flinke som vi var viste vi dem alt av dette, og gjorde det klart for dem hva de ikke hadde. Til den dag i dag, er dette fremdeles et av de fattigste stedene i verden, men forskjellen er at de nå også er ulykkelige. De er ulykkelige fordi de har kunnskap om hvor fattige de er.

Vår generasjon med rike barn i Norge, sulter ikke, bokstavelig talt. Men hvis du tenker over det så sulter vi på en helt annen måte: uansett hvor mye vi har sulter vi etter mer (ja jeg bruker ordet feil, but follow me for a second). Vi alle har mat på bordet, men vi vil ha det de andre spiser, vår mat er ikke like pen som den på instagram, så vi er ikke fornøyde. Vi har alle klær som dekker våre behov, men vi har ikke den jakken en i klassen har til flere 1000kr. Vi har de nyeste dingsene, men vi har ikke den som kommer til neste år. Vi har den beste utdanningen, men vi alle kjenner en med to av dem. Vi har jobber, men ikke den kuleste. Vi får likes på insta, men ikke like mange som Kylie Jenner, vi har 3 lesere, men ikke like mange som Sophie Elise. Vi har alt men ikke nok. Vi får aldri nok, fordi uansett hvor vi ser er det noen som har mer eller bedre.

Jeg vet ikke om den teknologiske og globaliserte verden, er en forbannelse for de nye generasjonene.. Det virker som om kunnskapen vi får, det vi ser og hører bare gjør oss mer ulykkelige. Jeg skal ikke si at et hjemløst barn i India eller Afrika, uten familie, mat eller tak over hodet har det bedre enn oss, men samtidig har de noe viktigere som vi mangler. De har en ekstrem motivasjon til å leve. Hver dag er det barn som sulter til døde, men det er ikke fordi de gav opp. Barn kommer til Norge fra krig og fordervelse, men faktumet er at de kommer. Det å dø vil være en lett utvei, men de velger den vanskeligste. Det er helt sykt å tenke på hvor mye mot og styrke alle disse menneskene har, særlig når du setter det opp mot oss i Norge. Vi føler oss ensomme, og stakkarslige, og selvmord er ikke noe uvanlig. Det kan hende det er fordi jeg er fra Oslo, men jeg kjenner alt for mange unge, som tar sitt eget liv, og vi har egentlig ikke noen grunn til det. Særlig sammenlignet med disse barna vi alle diskuterer om skal ha rett til å komme til vårt land. Jeg prøver ikke å fornærme noen, eller snakke negativt om selvmord. Det er et vanskelig tema og skrive om, uten å si noe feil. Det jeg prøver og si er at det er med god grunn det skjer i vårt samfunn, grunnene er viktige og bør hjelpes, men når du setter det opp mot alle disse barna, uten noe, blir linjene ødelagt. Det gir ikke mening hvorfor det er så synd på oss og vi mangler grunner til å leve, mens de kjemper med alt de har for å unngå døden de sannsynligvis kommer til å møte fortere enn vi kan forestille oss. 

Jeg vet ikke egentlig hvor jeg ville med dette innlegget. Det er vell ganske så på kanten for mange sine øyne, men kanskje det stikker litt for noen. Det har ingen mål eller mening, men er noe jeg har hengt meg litt opp i: Vi er fattige fordi vi har informasjon om hvordan andre har det. Vi er fattige fordi vi er så ulykkelige, og aldri kan nå et mål hvor alt bare er bra. Jeg vet ikke helt hvordan det skal gå med oss og de yngre generasjonene, men jeg håper vi er smarte nok til å finne ut av det. 

Jeg kjenner jeg blir litt frustrert, når folk snakker om perfeksjonist generasjonen, og at vi alle har sånn press til å være perfekte. Blogger får da ganske mye hes for å fremstille livet som en dans på roser. Jeg kan egentlig ikke skjønne hvor dette kommer fra? Hva slags blogger er det folk sitter å leser, og hvorfor vil man at de skal være fylt med negativitet? Er det sånn at alle bare ser på bildene og ikke gidder å lese teksten, eller hva er det som er greia? De fleste på topplisten er vell der av en grunn og som regel er det ikke fordi de levde det perfekte livet, men heller det motsatte, og derfor skilte de seg ut fra alle andre?

Hva er det folk egentlig vil lese? At man føler seg feit, men gidder ikke reise seg opp fra sengen? At huset kommer til å falle sammen, men rydding krever for mye etter en lang dag? At man har spart til en veske, men kan ikke bruke den på noe, fordi det kan gi andre dårlig samvittighet? Eller kanskje at barna ikke har oppført seg i det hele tatt, så du er mega forbanna og vil ikke se på dem? Vil en negativ blogg gjøre noe bra for samfunnet eller bloggeren selv?

Det er ikke så spennende å ta bilde av leiligheten eller rommet når det ser ut som det har vært en kollisjon, i stedet skriver du om de lange timene det tok deg å rydde, har en positiv spinn, og viser stolt frem resultatet. Det er utallige med bloggere som ikke er fornøyde med livsstilen sin, som har tatt tak i det og gjort den bedre, og velger å vise frem resultatene. Føler ikke at det er noen som hakker ned på andre, men som heller prøver å hjelpe. Viser frem sine motganger og hva som hjalp dem. Hvorfor fremstår det som et perfekt liv? Hvorfor har du oppnådd noe når du har klart å endre livsstilen din, ryddet rommet, spart til en dyr veske, eller brukt flere timer på å få de perfekte bildene. Hvorfor ser vi ikke på det som noe positivt? At vi er stolte over oss selv når vi oppnår noe bra, at vi kan inspirere hverandre til å klare det samme, istedenfor å føle oss presset til å være perfekte?

Jeg sier ikke at min blogg viser frem de dårligste sidene av mitt liv, men hvorfor skal den det? Jeg har skrevet om alt fra å få hjertet mitt knust, dårlige vennskap, forferdelige hudproblemer, mobbing, depresjon, rot og tull. Jeg hadde en krone til mitt navn, og jobbet så svetten rant for å komme meg til Australia, og når jeg endelig kom meg hit, er livet mitt fremdeles preget av 40 timers jobb uker. Det koster penger å reise, shoppe, og leve, og det er ikke noe som skjules. Det tar tid å holde rommet ryddig, lage den perfekte middagen, og det tar krefter å trene.

Er det ikke bare å ta en titt på bloggerne på TV2 og innse hvor mye alle gråter, krangler og sliter? Livet er ikke perfekt, men er ikke poenget å fokusere på det positive og streve etter det beste? 

SaveSave

SaveSave

SaveSave

Jeg føler at alle jenter tror de har overhånd, tror de kan holde hodet kaldt, er urørbare, og kan se når en gutt bruker dem. Som oftest til og med når det skjer med deg, klarer du å ignorere at du ble brukt. Eller som oftest vet du det, men bare benekter sannheten.  Vennene dine ser det, men syntes synd på deg og vil ikke si det høyt. Ingen vil være den som forteller deg at du falt for en gutt som bare lekte med hjertet ditt. De som forteller deg sannheten hører du heller ikke på, fordi du selv vet best. Det er ingen som skjønner hva dere to hadde bak lukkede dører. Hvordan det var når dere to var sammen alene, og hva du føler inni deg. Men er kanskje derfor de også klarer å se sannheten. De har ikke følelser for gutten og kan derfor holdet hodet kaldt, mens hjertet og hjernen har kappløp for den i forholdet.

Jeg har tenkt litt på hvor mange det var som fortalte meg at: det var bra at det ikke funket mellom og han jeg holdt på med. Noen har jeg hele tiden vist at ikke var hans største støtter, mens andre har aldri sagt hva de egentlig tenke om forholdet vårt. Det var som om de endelig kunne si at han ikke var den rette, og at de aldri syntes jeg ble behandlet riktig, som om de kunne la alt komme ut. På en annen side hadde jeg de vennene som egentlig kunne sagt hva var det jeg sa, men hevet seg over det. De som aldri stolte helt på han og kunne se fakta og advare meg, men jeg ville ikke høre. For hvem har lyst til å høre at gutten du faller for bare lyver? Jeg viste at min beste venninne her i Australia hatet han, og etter noen episoder mente jeg fortjente så mye bedre, jeg viste også at hun la det til side og lot meg gjøre det jeg trodde var best. Hun fortalte meg ikke at jeg ikke skulle være med han og har til den dag i dag vært støttende til forholdet, men hun har også holdt hodet kaldt, og gitt meg råd jeg faktisk ville høre. Men er det riktig da? Den støtten jeg trengte og fremdeles trenger er en av grunnene til at jeg har det så vondt.

Så hvorfor respekterer jeg henne, selv om jeg vet hun gikk mot sin egen kultur. Vi begge viste at jeg kom til å bli veldig såret, men vi begge lot det skje. Kanskje det er det en beste venn egentlig er? En som later som om det er en overraskelse, som støtter deg, selv om de viste bedre hele tiden? Jeg vet ikke. Når jeg tenker tilbake, er det så mange tegn som viser til at jeg burde holdt meg unna. Lang langt vekk fra han, men han er som godteri, jeg må bare ha det. Jeg klarer ikke si nei. De vennene som sier at jeg burde holde meg unna han, lyver jeg til, de som støtter meg, får en overdose av alt dramaet. Jeg føler jeg burde få nye venner, noen som faktisk ikke har hørt noe, så jeg ikke sliter ut alle med maset. Samtidig vet jeg at jeg gjør det samme for dem, jeg vil alltid støtte dem i valgene de tar, særlig når det kommer til kjærligheten. Det er ikke noe riktig eller galt. Særlig jeg, meg med min fortid, har ingenting jeg skulle sagt om andres valg. Jeg vet hvor bra noe kan føles, selv om det ødelegger deg. Eller hvordan noe som er utrolig bra, kan være kjedelig og feil.  

Er det sånn at alle forhold er fucket, men noen bare overlever det? Er det ingen som egentlig passer sammen, men som går overens og aksepterer at ikke alt kan være perfekt?

Året 2016 har ikke vært så bra når det kommer til hjertet mitt, og for andre gang opplever jeg å sitte på gulvet uten mål og mening med livet. Jeg er en av de heldige som elsker med hele kroppen og hjertet, og lar ingenting være til overs. På mange måter skulle jeg ønske at det ikke var meg, og at jeg kunne være en av de som ikke brydde seg, som ikke tok en krangel til seg, eller ble helt knust når slutten kommer. Det virker så greit, men samtidig vil jeg ikke ha det. Jeg vil sitte her å gråte så øynene mine er ømme i flere dager, jeg vil ha det litt vondt nå, fordi det betyr også at jeg hadde det så utrolig bra.

Dagen hadde startet så bra. Jeg hadde vært på joggetur med Yumi, dusjet (og da en skikkelig fresh, jeg gjorde alt dusj), hadde laget den beste frokosten og en kopp kaffe og var klar for en av de beste dagene i mitt liv. Neste sekund satt jeg på sengen og skalv. Jeg viste ikke om jeg skulle åpne Mac-en, ringe noen eller gi opp livet. Frokosten og kaffen ble stående på bordet hele dagen, og øynene mine var så såre at jeg trodde de var ødelagt.

Denne gangen vet jeg ikke hvordan jeg skal takle det, eller komme meg ut av depresjonen. Jeg sitter i klærne hans, noe som får meg til å følge meg trygg, men samtidig knuser meg. Jeg vet at jeg må gi genseren tilbake, en genser som har betyd mye, som har holdt meg varm gjennom den korte vinteren, som han har brukt og kjøpt. Det er så tøft å tenke på at det er ikke min genser lengre. Samtidig er det litt fredfullt å vite at på et tidspunkt vil jeg ikke ha mulighet til å ta den på meg, og minnet vill sakte men sikkert ikke gjøre vondt. Når jeg tenker tilbake vil ikke genseren være det jeg savner, eller det jeg husker, selv om den betyr alt nå. Hvorfor er det sånn? Hvordan kan jeg legge så mye sjel inn i en genser? Hvorfor har tingene hans så mye betydning når det er slutt? Parfymen som har blitt slengt rundt, har jeg ikke ofret en tanke siden han plasserte den der, men nå er det alt jeg legger merke til.

Jeg tror det verste denne gangen er at jeg har ingen å snakke med. Eller jeg har, men jeg vil ikke? Jeg vil ikke fokusere på det triste med vennene mine, rett og slett fordi jeg gjør det nok alene. Jeg vil være sterk, ikke vise hvor knust jeg er, vise at jeg skal klare å komme meg igjennom det, og la dem gjøre meg lykkelig mens de gir meg deres kjærlighet. Men hjelper det? Burde jeg kanskje invitere noen til å ligge å gråte med meg i sengen, spise sjokolade og gi meg en klem? Jeg fikk vell en vri på dette i går, og det fikk meg til å følge meg bedre. Det fikk meg til å akseptere situasjonen, snakke, drikke det vekk, men også til å se at jeg har et fantastisk menneske i mitt liv. En som kan vite at jeg er trist, men fremdeles trekke frem smilet mitt. En som jeg kunne klage og syte til, som forstod, men som kunne snu samtalene til noe helt annet for å gjøre meg glad.