PREKESTOLEN

Sa har jeg endelig tatt meg turen opp til Prekestolen! Vi startet dagen ganske så dårlig, for Joel hadde ikke sovet hele natten, men ut kom vi oss. Vi sov vell egentlig bare i baksetet, helt til mamma og pappa sa vi var der. Så pakket vi med oss utstyret og stelte oss i køen for å nyte naturen. Kan vell egentlig bare si med en gang hvor stolt jeg er av både mamma og pappa:

Kan vell ikke legge skjul på at mamma ikke er i sin beste form, hun gått igjennom 3 operasjoner det siste halvåret og hatt det litt tøft. Selv om hun viste at turen kom til å bli tøff, dro hun med seg alt av energi og positivitet og kom seg til toppen. Pappa var også noe helt ekstremt sporty, som dro henne både opp og ned når ting ble litt for tøft. Er så stolt av deres holdning til livet, utfordringer og hverandre, og håper at jeg er like kule som dem om 30 år.

Anyways, tilbake til Prekestolen. Jeg har lenge hatt utrolig lyst til å ta meg turen hit, men aldri egentlig fått fingeren ut av ræva. Jeg forestilte meg norsk natur på sitt beste, og en middels vanskelig tur. Var jo ikke helt sånn det var… Vil vell si at det er nærmere 1000 mennesker, fra alle nasjonaliteter, i alle aldre, som klatrer seg opp. Var mega irriterende når du da egentlig går i kø mesteparten av veien, fordi det er for smalt til å gå forbi 90 åringene som er kule nok til å ta turen. Det er jo kult å se at så mange utforsker Norge, men ble rett og slett litt for mye styr og litt for lite fred og natur.

Turen i seg selv er vell det jeg vil si passer for nybegynnere i norsk natur. Veien er ganske enkelt, og det er både steintrapper, broer og grus for å gjøre veien litt enklere. På en annen side er det en ganske så lang tur (særlig siden du går i kø). Det tok oss nesten 3 timer opp, og bare 2 timer ned. Så er jo kanskje ikke en tur som passer alle. Mamma og pappa kom i prat med to 80år gamle spanske damer: Pappa var så utrolig imponert over at de hadde kommet seg til toppen, før de sa: Is the bus anywhere near? Altså de hadde ikke fått med seg at bussen ble igjen nede, og at de måtte gå ned. Han sa de ble så forskrekket at de viste ikke hvor de skulle gjøre av seg. Vil vell kanskje si at selv om de klarte det, burde de nok aldri tatt hele turen opp.

OK, nok om det generelle: Jeg og Joel hadde en awesome tur. Vi bare gikk og snakket og tullet og koste oss skikkelig. Mamma og pappa var som sagt litt bak, så vi gikk i vårt eget tempo sammen med Lucky. Hun drar veldig på årene, etter en stund merket jeg veldig at jeg måtte dra henne videre og at trappene ble grusomt for henne. Så jeg så på Joel med valpeøynene, og fikk han til å løfte jenta mi, hver gang det ble for bratt ned eller opp. Lucky, det lille bortskjemte monsteret mitt, elsket det og lå i armene hans som om det var en trone! Er utrolig tungt å se at hun har blitt så gammel, hun ville aldri i livet latt  meg bære henne for ett år siden, mens nå ble turen for tøff. Heldigvis var hun ikke den eneste pysehunden, vi møtte en haug som måtte ta hunden i armene på vei opp. Kan vell legge til at alle mennene så like misfornøyde ut, siden hundene er dekket i gjørme.

Da vi endelig kom til toppen, finn vi verdens dårligste overraskelse: regn og tåke. Vi kunne ikke se en dritt. Altså, vi satt på kanten, noe jeg sikkert aldri hadde tørt med soleklar himmel. Det var liksom litt uvirkelig, for alt vi så var hvitt! Vi satte oss en liten stund, ventet på mamma og pappa før vi tok oss kvikk lunch og diverse. Jeg og Joel tok en liten omvei og kom oss til et utsiktspunkt hvor tåken ikke hadde nådd enda. Ganske så sykt, for rett etter at pappa tok bildet (nedenfor), ble området dekket av tåke og vi kunne ikke se hverandre. Anyways, tåke eller ikke, glad vi tok turen, men definitivt noe vi må gjøre igjen!

Som sagt gikk turen ned ganske så smertefritt. Lucky måtte fremdeles bli bært noen få strekninger, men gikk for det meste greit for henne å gå. Det var som om alle turistene ble igjen på toppen for å se om tåken forsvant, så vi var ganske så alene hele veien Da vi endelig kom ned, dro vi rett til kaffen hvor de blir litt is og fanta, mens vi ventet på mine kjære foreldre… Mamma og pappa var helt ødelagte da de endelig kom ned, så ble pløser og kaffe på dem, før vi satte oss inn i bilen igjen.

Det var vell egentlig alt som skjedde. Kjøreturen til Odda gikk ganske så sakte for seg, vi var slitne så lite drama i bilen. Kan vell legge til at mamma dreit seg litt på draget da vi kom frem til hotellet. Hun kalte å skrive ut at vi hadde hund (ikke flere hunderom), så da fant de jo fort ut av det, og ble obs på at hunden ikke ble med inn. Så stakkar Lucky måtte sitte i bilen til nesten midt på natten, før jeg snek henne inn på badet vårt. PS:  Jeg vet at folk er allergiske mot hunder, men Lucky er allergivennlig og burde ikke legge igjen spor, så hvis det da er noen som merker det, kan vi vell bli like sure på at det ikke er ordentlig vasket…? Uansett, vi er ganske så slitne, så er kveld på oss nå.

Håper alle har hatt en strålende sommerdag!