Endelig var det tid for Fraser Island! Helt sykt hvor mye vi har gledet oss til dette! Vi våknet med solen, og helt forvirret tok jeg turen til stranden for å se på soloppgangen. Skjønte jo ikke hvorfor vi ellers torturerte oss selv med å våkne så grusomt tidlig. Så etter at Anna hadde lett en stund kom jeg tuslende tilbake, og hun dro meg til Pippies Beach House, hvor eventyret skulle starte.
Vi satt på benkene en stund og sa noen små ord til hverandre, før vi ble vist frem til bilen vår. Kanskje litt stereotypisk, men alle vi jentene bli litt skremt etter sikkerhetsorienteringen, og var ikke så keen på å kjøre (med en gang). Så gutta satte seg i for setet, og la ut på veien som bil nummer 4.
Turen til båten og selve båten gikk greit og fort. Men med en gang vi startet å kjøre på de løse sand-dynene skjønte vi hvorfor det var så mange regler. Bilene sklei rundt, og ingen følte seg trygge. Alt var rett og slett kaos, og over radioen hører vi guiden vår Danny, le seg i hjel. Man må være 21 for å kjøre på Fraser, så Anna var heldig nok til å kjenne meg, og slapp derfor og sitte i mindreårig bilen, som bare koste seg på sanden.
Var rett og slett helt sykt å kjøre, og alt vi tenkte på var bilen som hadde vært i en ulykke for to dager siden. Det hadde vært en jente som kjørte, og da det kom en bølge (kjør over, ikke rundt), hadde hun svingt og hele bilen hadde rullet rundt et parr ganger og ødelagt alles tur. Så vi sa våre bønner og holdt fast mens den skotske gutten holdt livene våre i hans hender. Heldigvis gikk det utrolig mye bedre, siden han skjønte seg mer på både bil og tilstandene.
Første stopp var Lake McKenzie! OMG! OMG! OMG! OMG! OMG! OMG! OMG! OMG! Jeg har aldri sett noe lignende. OMG! Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive dette, og det jeg sier, bildene og alt er ikke noe i nærheten av hvor OMG det er. Den fineste sanden i verden, klinkende klart regn vann, blått, og bare rett og slett himmelen. Se for deg et mega rent basseng, men av rent ferskvann ikke kor, så når du åpner øynene under vann kan de se menneskene som er 200 meter foran deg. Var bar helt ubeskrivelig vakkert! Dessverre har det seg slik at de vil at det skal forbli det vakreste og reneste stedet på jorden, så du har ikke lov til å være der i lengre enn en time. Så hvert eneste sekund ble nytet til de grader, før vi måtte forlate paradiset.
Neste stopp var for å gi oss litt av øyens historie, og litt mer sikkerhet, siden vi ikke hadde gått over det nest farligste på øyen (kjøring er litt farligere): Dingos. Altså de ser jo ut som sulte, søte hunder. Men så spiser de av deg hånden hvis de får sjansen, og jogge tempoet (som vi fikk opplevd) er på rundt 45 km/t. Så møter du på en alene, uten en pinne er du ganske så død. Er vell som norske ulver, hold deg unna. Det er også en av grunnene til at mat kontrolleres til de grader på øyen, du kan ikke ha noe i nærheten av deg, og ikke et mais korn kan bli værende etter at du har dratt. Men ja, vi klarte selvfølgelig å møte på en på vei til campingen, som holdt følge med oss til hun ble lei.
Utenom det gjorde vi ikke så veldig mye mer som jeg vil dele på bloggen. Vi fikk teltene våre, spiste middag og startet og drikke. Litt fest, men tok en utrolig tidlig kveld, siden vi alle var så klare for en ny dag på denne øyen.
Em's Travels and more 