OMG JEG FLYTTER TIL AUSTRALIA

Så får alltid spørsmål om hvordan jeg tørr å bare reise eller kommentarer på hvordan jeg er så tøff som tørr. Men helt ærlig er jeg ikke det, i det hele tatt! Er bare hvordan min hjerne fungerer: skal utdype dette litt. Ikke sånn at jeg egner meg mer til å reise alene enn noen andre, eller at jeg er så selvstendig eller noe. Dette er noe alle kan, men tror for sånne som fungerer sånn som meg er det kanskje hakket lettere å bare begi seg ut på et langt eventyr uten noen som helst støtte. La meg forklare:

Jeg er vell kanskje ikke den eneste som drømmer om å rise diverse steder, dra på utveksling også videre. Du vet når du var yngre og var helt sikker på at du ville på utveksling? Så kom tiden hvor du skulle begynne å melde deg på ting, og du innså at det faktisk kom til å skje. At du skulle forlate familien, venner og det kjente. At du skulle dra helt alene, og ikke viste hvordan det skulle bli eller hvordan det var der. Det er i denne fasen de fleste trekker seg. Så har du meg: Når jeg får for meg disse ideene kjører jeg på. MEN det er fremdeles bare en ide i mitt hode. Jeg innser ikke alt jeg forlater og at jeg rett og slett ikke har peiling på hva som kommer til å skje. Det er så langt unna. Beste eksempelet var vell da jeg dro til Kina, hadde så vidt oversikt over hvilken dag jeg skulle dra, så det endte med at jeg pakket 4 timer før og måtte sette meg på en buss uten å egentlig si hadet til noen. Jeg ankom og viste ikke engang hvor jeg skulle gå på flyplassen, måtte finne wifi, for så å lese om jeg ble hentet eller måtte ta en taxi til et sted. Med andre ord, innser jeg ikke hva jeg driver med før det egentlig er for sent, til forskjell fra alle som tenker over dette før de melder seg på, eller hver fall før de bruker flere 1000 kroner.

Så jeg har lekt med ideen om Australia i snart 1 år. For et halvt år siden begynte jeg å planlegge og sjekke ut hvem jeg ville reise med. For 3 måneder siden meldte jeg meg på. For 2 måneder siden betalte jeg alle regningene (og tro meg det var MANGE), men det var fremdeles langt unna og en drøm frem til i dag! NÅ 3 dager før jeg skal reise vil jeg trekke meg. Jeg innser hva jeg har gjort, og at jeg faktisk skal flytte. Vell om merke skjer dette hver eneste gang! Jeg teller aldri ned, jeg planlegger ikke, jeg bare ender opp med å dra. Så nå har jeg meld meg på, betalte masse, sagt opp jobben, ryddet ut skapet på jobb, og innser at jeg ikke har en eneste plan. Jeg har pass, flybillett og et visum. Hvordan skal dette gå.

Jeg må helt ærlig si at det å rydde skapet på jobb, og si hadet til alle fikk det til å gå opp for meg: Jeg drar og det var farvel for nå.  Det fikk meg også til å innse at alle som har mast på at jeg måtte planlegge hadde helt rett, for jeg sitter nå uten en eneste plan. GUD JEG FREAKER UT, men det er nå for sent å snu som alltid (takk Gud).