HVORDAN BESKRIVER MAN KJÆRLIGHETSSORG?

Året 2016 har ikke vært så bra når det kommer til hjertet mitt, og for andre gang opplever jeg å sitte på gulvet uten mål og mening med livet. Jeg er en av de heldige som elsker med hele kroppen og hjertet, og lar ingenting være til overs. På mange måter skulle jeg ønske at det ikke var meg, og at jeg kunne være en av de som ikke brydde seg, som ikke tok en krangel til seg, eller ble helt knust når slutten kommer. Det virker så greit, men samtidig vil jeg ikke ha det. Jeg vil sitte her å gråte så øynene mine er ømme i flere dager, jeg vil ha det litt vondt nå, fordi det betyr også at jeg hadde det så utrolig bra.

Dagen hadde startet så bra. Jeg hadde vært på joggetur med Yumi, dusjet (og da en skikkelig fresh, jeg gjorde alt dusj), hadde laget den beste frokosten og en kopp kaffe og var klar for en av de beste dagene i mitt liv. Neste sekund satt jeg på sengen og skalv. Jeg viste ikke om jeg skulle åpne Mac-en, ringe noen eller gi opp livet. Frokosten og kaffen ble stående på bordet hele dagen, og øynene mine var så såre at jeg trodde de var ødelagt.

Denne gangen vet jeg ikke hvordan jeg skal takle det, eller komme meg ut av depresjonen. Jeg sitter i klærne hans, noe som får meg til å følge meg trygg, men samtidig knuser meg. Jeg vet at jeg må gi genseren tilbake, en genser som har betyd mye, som har holdt meg varm gjennom den korte vinteren, som han har brukt og kjøpt. Det er så tøft å tenke på at det er ikke min genser lengre. Samtidig er det litt fredfullt å vite at på et tidspunkt vil jeg ikke ha mulighet til å ta den på meg, og minnet vill sakte men sikkert ikke gjøre vondt. Når jeg tenker tilbake vil ikke genseren være det jeg savner, eller det jeg husker, selv om den betyr alt nå. Hvorfor er det sånn? Hvordan kan jeg legge så mye sjel inn i en genser? Hvorfor har tingene hans så mye betydning når det er slutt? Parfymen som har blitt slengt rundt, har jeg ikke ofret en tanke siden han plasserte den der, men nå er det alt jeg legger merke til.

Jeg tror det verste denne gangen er at jeg har ingen å snakke med. Eller jeg har, men jeg vil ikke? Jeg vil ikke fokusere på det triste med vennene mine, rett og slett fordi jeg gjør det nok alene. Jeg vil være sterk, ikke vise hvor knust jeg er, vise at jeg skal klare å komme meg igjennom det, og la dem gjøre meg lykkelig mens de gir meg deres kjærlighet. Men hjelper det? Burde jeg kanskje invitere noen til å ligge å gråte med meg i sengen, spise sjokolade og gi meg en klem? Jeg fikk vell en vri på dette i går, og det fikk meg til å følge meg bedre. Det fikk meg til å akseptere situasjonen, snakke, drikke det vekk, men også til å se at jeg har et fantastisk menneske i mitt liv. En som kan vite at jeg er trist, men fremdeles trekke frem smilet mitt. En som jeg kunne klage og syte til, som forstod, men som kunne snu samtalene til noe helt annet for å gjøre meg glad.