VI ER DE FATTIGSTE MENNESKENE I VERDEN

Jeg tenker ofte at jeg bare burde selge alle tingene mine, kjøpe en flybillett, og dra til den mest øde øyen jeg kan finne. Ta noen kurs på hvordan mans skal overleve og leve et solidarisk liv i et av naturens paradis. Et liv uten andre mennesker, sosiale medier eller ting og tang. Hvor mye mer lykkelig hadde man ikke vært? Men så, slår realiteten inn.. Hvor mange ganger har man ikke lekt leken: hvor man får ta med en ting på en øy. Svaret varierer alltid, men samtidig har de enkle felles trekk: de knytter oss til det overfladiske i vårt samfunn, det materialistiske. Tenk at du var på en øy, helt alene, urørt at mennesker.. Kan du se for deg de kule bildene? Eller historiene du kan dele når du kommer hjem? Det kan hvert fall jeg, for målet vil alltid være det å komme hjem igjen. Jeg tror aldri jeg kunne vært ordentlig lykkelig på øyen, fordi jeg vet at det er andre ting som eksisterer.

Så til det den politiske ukorrekte overskriften i dette innlegget: vi er de fattigste menneskene i denne verden. Når jeg tenker over det er vi nok bare den fattigste generasjonen, de som ble født før oss er nok rikere på mange måter. Jeg har ligget våken i mange netter (mest på grunn av det ekstreme varmen her i Sydney), og tenkt på en liten landsby jeg lærte om på høyskolen. Det var en liten landsby i India / Pakistan området, som var klassifisert som det fattigste stedet på jorden. Ut i fra våre målinger burde de ikke engang ha klart å leve. Så vi rike gjorde som vi alltid gjør, grep inn, studerte og misjonerte. Det viste seg at disse menneskene ikke så på seg selv som fattige, og kunne klassifiseres som de lykkeligste menneskene på jorden. De hadde vært helt isolert fra verden rundt og kunne ikke forestille seg maskiner som biler og fly. Så flinke som vi var viste vi dem alt av dette, og gjorde det klart for dem hva de ikke hadde. Til den dag i dag, er dette fremdeles et av de fattigste stedene i verden, men forskjellen er at de nå også er ulykkelige. De er ulykkelige fordi de har kunnskap om hvor fattige de er.

Vår generasjon med rike barn i Norge, sulter ikke, bokstavelig talt. Men hvis du tenker over det så sulter vi på en helt annen måte: uansett hvor mye vi har sulter vi etter mer (ja jeg bruker ordet feil, but follow me for a second). Vi alle har mat på bordet, men vi vil ha det de andre spiser, vår mat er ikke like pen som den på instagram, så vi er ikke fornøyde. Vi har alle klær som dekker våre behov, men vi har ikke den jakken en i klassen har til flere 1000kr. Vi har de nyeste dingsene, men vi har ikke den som kommer til neste år. Vi har den beste utdanningen, men vi alle kjenner en med to av dem. Vi har jobber, men ikke den kuleste. Vi får likes på insta, men ikke like mange som Kylie Jenner, vi har 3 lesere, men ikke like mange som Sophie Elise. Vi har alt men ikke nok. Vi får aldri nok, fordi uansett hvor vi ser er det noen som har mer eller bedre.

Jeg vet ikke om den teknologiske og globaliserte verden, er en forbannelse for de nye generasjonene.. Det virker som om kunnskapen vi får, det vi ser og hører bare gjør oss mer ulykkelige. Jeg skal ikke si at et hjemløst barn i India eller Afrika, uten familie, mat eller tak over hodet har det bedre enn oss, men samtidig har de noe viktigere som vi mangler. De har en ekstrem motivasjon til å leve. Hver dag er det barn som sulter til døde, men det er ikke fordi de gav opp. Barn kommer til Norge fra krig og fordervelse, men faktumet er at de kommer. Det å dø vil være en lett utvei, men de velger den vanskeligste. Det er helt sykt å tenke på hvor mye mot og styrke alle disse menneskene har, særlig når du setter det opp mot oss i Norge. Vi føler oss ensomme, og stakkarslige, og selvmord er ikke noe uvanlig. Det kan hende det er fordi jeg er fra Oslo, men jeg kjenner alt for mange unge, som tar sitt eget liv, og vi har egentlig ikke noen grunn til det. Særlig sammenlignet med disse barna vi alle diskuterer om skal ha rett til å komme til vårt land. Jeg prøver ikke å fornærme noen, eller snakke negativt om selvmord. Det er et vanskelig tema og skrive om, uten å si noe feil. Det jeg prøver og si er at det er med god grunn det skjer i vårt samfunn, grunnene er viktige og bør hjelpes, men når du setter det opp mot alle disse barna, uten noe, blir linjene ødelagt. Det gir ikke mening hvorfor det er så synd på oss og vi mangler grunner til å leve, mens de kjemper med alt de har for å unngå døden de sannsynligvis kommer til å møte fortere enn vi kan forestille oss. 

Jeg vet ikke egentlig hvor jeg ville med dette innlegget. Det er vell ganske så på kanten for mange sine øyne, men kanskje det stikker litt for noen. Det har ingen mål eller mening, men er noe jeg har hengt meg litt opp i: Vi er fattige fordi vi har informasjon om hvordan andre har det. Vi er fattige fordi vi er så ulykkelige, og aldri kan nå et mål hvor alt bare er bra. Jeg vet ikke helt hvordan det skal gå med oss og de yngre generasjonene, men jeg håper vi er smarte nok til å finne ut av det.