Etter en ganske så jævelig natt var vi ikke i form til å gjøre noe gøy. Så ganske så slitne kom vi oss til frokost, pakket sammen, og kom oss av den magnetiske øyen. Den nest siste dagen på veien, og vi hadde egentlig ingenting vi hadde lyst til å gjøre. Vi ville tilbake til den fantastiske utsikten vi hadde våknet til her en dag, og heller stå opp til solnedgangen og komme oss til Carins. Så det var det vi gjorde. Vi lagde oss en ganske så syk frokost, så på en film, kjørte over ne pyton, og la oss til å sove, mens vi hørte regnet klaske ned på bilen. 

Håper alle har en super påske, og som overskriften sikkert tilsier, har jeg hatt den beste dagen så langt:

Vi er så utrolig vandt til å våkne med solen, at til tross for at vi ikke sov i bilen, våknet vi grusomt tidlig… Tidlig for oss er 06:00… Av oss selv… Vi la oss kl 1… Haha.. Uansett, som i går er vi helt utslitte. Vi er litt slitne av opplevelser, av hjerne og kroppstrim. Så vi bestemte oss for å ikke utforske Magnetic Island, lengre enn til stranden. Vi plantet føttene våre i sanden og ble værende ved havet (Horseshoe Bay).

Vi ble der noen timer, før vi fikk en enda bedre ide: naturreservat. Vi hadde vært så smarte at vi hadde bestilt billetter til dette da vi booket alle turene. Viste seg at det bare er en gruppe annen hver dag på rundt 5-10 personer, som får hilse og lære om dyrene de har på reservatet. Så vi tuslet oss til resepsjonen, kom oss inn i en gruppe og satte kursen 50 meter fra bungalowen vår for å hilse på Australias beste og verste.

Første vi fikk møte var ferskvannsskilpadder. Hvis du kjenner meg, så vet du at det er det kuleste dyret jeg vet om. Altså, jeg vet ikke hvorfor men skilpadder er bare helt fantastiske. Liten fun fact, jeg har prikk på rullebladet (eller noe lignende) i Spania, fordi da jeg var 9 prøvde jeg å smugle en hjem til Norge. Tilbake til dagen: Vi fikk leke litt med dem, lærte en hel del, (de kan holde pusten i 5 timer) og spurte en haug med spørsmål.

Videre fikk vi hilse på Shadow og Charly, to Cokatoos (som trodde de var hunder). Utrolig morsomt siden Charly var en hvit Cokatoo, mens Shadow var en svart-rød, og Joels svart-røde (de er ganske sjeldne) heter Charly. Vi fikk holde Shadow på armen også gav han oss noen kyss for å få mat. Elsker fugler, men så utrolig glad for at de var sammen og ikke måtte sitte alene i et bur. Der igjen så trodde de at de var hunder, så de bjeffet og gravde hull i bakken.

Neste stopp var definitivt min favoritt: KOALAENE! Ut av hele gruppen var det bare meg, Anna og to andre som fikk holde den! Jeg var den første, og det var helt sykt! Den er så myk og tung. Det er litt som en sau blandet med en katt. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men OMG så forelsket. Det beste var vell egentlig at jeg ikke holdt han, men at han gravde og klemte seg inn i meg, så var vell mer at jeg klemte han tilbake enn at jeg holdt han. Tror det er en av de beste klemmene jeg noen gang har hatt, og han ble bare sittende der. De prøvde å ta han av, men det skulle han ikke, så fikk sette meg ned og bare vente til han var ferdig med klemmen. Ikke så dårlig det.

Etter koalaene fikk vi hilse på reptilene, og det var en haug av dem. Jeg elsket alle, med unntak av den siste og største vi fikk hilse på: pyton. Altså jeg løp så langt vekk som jeg kunne og fikk nesten ett panikk anfall. Så mens alle stod i kø for å hilse på den, ble jeg ledet inn i et Koala bur hvor jeg bare kunne stå og klappe den. Ganske så fornøyd med det + følte meg langt nok unna slangen.

Utenom det gjorde vi ikke så mye mer. Vi satte oss ned med noen vi møtte og spiste lunsj, vi badet i bassenget, og tok oss noen kveldsdrinker. Altså så utrolig deilig og ikke gjøre noe som helst!

Det var da vi skulle legge oss spenningen startet igjen. Vi var ganske så slitne og klare for en seng, så mens alle satt og bråkte i resepsjonen, gikk vi sakte men sikkert til bungalowen. Når vi kommer opp fører vi de rareste lydene, og innser at vi ikke er alene. Selvfølgelig var ikke det første som slo oss at den var en possum som gjemte seg. Vi freaket ut og viste ikke helt hva vi skulle gjøre, før vi fant rakkeren.

Beste var nok at hun som vi bodde på rom med, hadde null folkeskikk eller sosiale antenner. Hun kommer inn midt på natten, for å pakke og styre med tingene sine, hun svarer på telefonsamtaler og skrur på aircon selv om det er fysende kaldt på rommet. Anna var heldig nok til å klare og sovne igjen, men jeg lå og frøs til døde.

Rundt to timer etter at hun hadde vekt meg, fant jeg ut at det var på tide å gå på do, og det var den rareste opplevelsen noen gang. Det var ganske så mørkt og ikke en eneste person å se. Jeg hadde kommet litt over halvveis, før jeg så opp fra den dumme telefonen og innså at jeg bar omringet. Alt jeg kunne se var øyne som stirret på meg! Viser seg at alle de herlige kenguruene og alle andre natt dyr, elsker å ha området til seg selv når alle backpackerene sover. Så jeg tok et valg, jeg kom meg til do, også fikk jeg bare se hvordan det gikk på vei tilbake.

Joda kom meg så vidt til doen, for å finne 2 possums som rotet rundt i søpla og ikke lot meg komme igjennom for å gå på do. Hvis du følger meg på snap fikk du sikkert med deg spetakkelet. Jeg ble sittende i resepsjonen i en time, før jeg tisset i en busk, og listet meg forbi alle wallaby´s og sovnet søtt i det kalde rommet. 

SaveSaveSaveSaveSaveSave

Vi våknet opp til den herligste soloppgangen vi har sett. Vi har sett den over diverse strender og hav, men da vi solen tittet inn i vinduene så vi bare fjell. Som vanlig vekte solen oss, så vi lagde oss en kopp te og koste oss med omgivelsene. Videre gikk turen til Wallmans Falls. Det er den største fossen og den siste vi kommer til å se. Vi prøvde å gå oss en liten tur for å se den nedenifra, på skiltet stod det at det var en liten 2km tur, så vi vandret nedover. Etter rundt en time innså vi at vi ikke hadde all verdens med tid gav vi opp. Det viste seg at det var 2km asfalt før turen på 17km startet, så utrolig bra at vi gav opp før vi hadde gått for langt og lenge.

Turen gikk da videre til Townsville. Denne gangen var det sol og ingen cyclone hengene over skuldrene våre. Vi kom oss mye lettere på båten, enn vi hadde trodd, og la på vei til den rare øyen. Fant altså endelig ut hvorfor den heter Magnetic Island. Da Capt James Cook oppdaget Australia, mente han at øyen hadde magnetiske stener og tullet til kompasset hans, og fikk derfor navnet Magnetic Island. Syntes egentlig det er gøy at vi lærer så mye rart på denne turen. Hvis en lærer noen gang nekter et barn å reise utenom ferien, dra opp en guide bok, eller denne bloggen og vis hvor mye mer en kan lære når verden er klasserommet, og alle du møter er læreren din.

Uansett, vi har egentlig hatt utallige med planer for hva vi ville gjøre på denne øyen. Holde koala, slanger, feste som noen galinger, utforske, bade og det var ikke måte på. Men jeg kan ærlig si at etter 33 dager med alt mulig vi har gjort, fristet det oss mest og legge oss ned ved bassenget, bruke gratis Wifi, gjemme oss fra solen, og bestille et glass vin.  

Var akkurat det vi trengte. Vi gjorde ingenting. Vi satt på rumpen hele ettermiddagen og kvelden, spiste pizza og drakk litt for mye. Vi var heldige nok til å få rommet for oss selv, siden hun som hadde tingene sine der, aldri dukket opp. Alt i alt, bra dag og utmerket kveld. 

SaveSave

Vi gjorde vell egentlig ikke så mye i dag. Som vi hadde tenkt gikk Anna turen i Paronella Park igjen, mens jeg ryddet rotet. Hun var enda mer skuffet, så glad jeg ikke ødela det enda mer. Siden syklonen har roet seg ned er det trygt å dra ut til Magnetic Island. Planen for dagen har derfor vært og komme oss så langt sør som vi klarte, men vi ville ikke sove i Townsville igjen, så ikke alt for langt.

Det var bare en ting igjen som vi virkelig hadde lyst til å se, Wallmans Falls. Vi kom oss ikke helt dit, menså langt mot Wallmans Falls, som vi kunne. Ganske så rart og plutselig møte på kuer og geiter, men vi kjører så skate om kvelden at vi har tid nok til å reagere på paddene som gjemmer seg langs veien. Syntes det er litt sykt og trist at det er oppfordret og treffe paddene når du kjører. De er omtalt som en pest, og hvis du er virkelig flink til å treffe dem, kan du til og med bli belønnet. Burde vell være en bedre måte og bli kvitt dem.

Uansett, siden solen hadde gått ned og vi var for slitne til å kjøre i mørket. Så som alltid fant vi en forlatt lookout og parkerte for natten. Litt kjipt siden denne ikke hadde noe offentlig toalett, men helt ærlig så er det rart hva man bli vandt til når man bor på landeveien. Kan vel ganske så ærlig si at til tider vil jeg heller ta sjansen med en busk, enn å gå inn på toalettene som er fylt med 1000 mygg og andre krypende herligheter. Litt rart å tenke på, men sånn er det vell bare.

Siden det var så mørkt orket vi ikke lage ordentlig middag. Vi la oss godt til, hadde det ganske så fantastisk siden det var iskaldt og så på X-Men. Det er utrolig herlig de få kveldene vi faktisk bare slapper av, ser på film, og legger oss rundt 9. Høres vell ut som et gammelt ektepar, men jeg digger det. Vi er alltid så opplagte dagen etter, og vi kommer til å trenge det i morgen. 

I går kveld var vi alt for slitne til å finne en camping, så vi parkerte ved en lookout, langt oppe i fjellene. Var egentlig ganske skummelt. Du vet når du går i skogen og alt virker så rart og fremmed, selv om du vet den er vakker og går der hver eneste dag. Det er litt ekkelt at det er så utrolig mørkt og du ikke har peiling på hva som befinner seg rundt deg. Det eneste vi kunne se, var noen lys i det fjerne fjerne, som virket som en ganske så stor by (vi vet at det ikke stemmer siden vi er så langt ute på landet).

Da vi våknet i dag var vi omringet av den vakreste naturen, soloppgang og fuglesang (som ikke var cocatooes, so hylte). Det er den beste måten å våkne på, og grunnen til at jeg elsker å sove i en bil. Det er det som gjør det verdt og bruke flere 1000 på bensin istedenfor hostell, det som gjør reisen vår helt unik. Det er enkelt men så utrolig fasinerende og vakkert.

Videre har vi satt av dagen til å finne de sakteste fossene, men derigjen er vi ikke villige til å rote oss vekk. Vi er så langt ute på landet at sannsynligheten for å møte et eneste menneske, selv om fossen er 30 min unna motorveien er så liten at det er ikke morsomt. Det er noe av det som gjør Queensland så spesielt, alle reiser hit, men ingen har bil. Så når du kan rulle rundt, kan du finne skatter som ingen andre kommer seg til. Er vell egentlig ganske så generelt for hele Australia, du trenger bil for å se de sykeste stedene.

Anyways vårt første stopp var Milla Milla Falls, og definitivt vår største favoritt. Har ikke opplevd noe lignende i hele mitt liv. Været var forresten ikke helt på vår side, så vi hadde ikke så lyst til å bade. Jeg sier på ingen måte at det var kaldt, men når du er vandt til å være i 40 varmegrader og sol, blir plutselig 30 litt for kaldt til at du har lyst til å hoppe ut i en elv. Men vi har så mye tid at vi kan alltid dra tilbake hvis vi vil.

Videre fulgte vi bare elven ned, klatret over noen gjerder for å få de sykeste bildene, tok oss en liten dukkert i enden av elven og kjørte til Ma:Mu Skywalk. Vi vet egentlig ikke helt hva det var vi hadde forventet av stedet, men det var deilig å vandre litt rundt og studere regnskogen fra et trygt stå sted. Vi snakket en del med de som jobbet der og de var bare mega hyggelige. De så på Anna i ett lite sekund, og innså at vi hadde hatt en tøff episode. De har en del problemer med henge planten selv, og de fortalte oss en haug med skrekk historier. Den verste var at noen hadde klart og få den rundt halsen, og den hadde kveld og klort personen til døde. Ganske så lykkelig for a det ikke var meg og Anna.

Vi vandret rundt i parken en god stund, vi hadde fått billige billetter, gratis camping og de høyeste anbefalingene om å dra til Paronella Park, så der vi stoppet for kvelden. Paronella Park er et historisk sted med ruiner. Må si jeg var ganske så skuffet av den guidet turen vi fikk. Stedet i seg selv er ikke så spesielt og guiden vi hadde bare ødela hele opplevelsen av parken. Var rett og slett ikke noe for meg i det hele tatt. Anna skal prøve seg på turen igjen i morgen tidlig, men jeg tror nesten jeg står over og helle pakker sammen og rydder bilen. 

I dag var det endelig tid for å snorkle i THE GREAT BARRIER REEF. Det er noe vi har gledet oss mest til, og noe som de fleste har på bucketlistene sine. Til vår skuffelse, nådde det ikke mål.

Altså, dette er vår 4 gang i denne reef-en, så vi har faktisk opplevd steder som er flere 100 ganger bedre. Men uansett om du er i Cairns, Townsville eller Whitsundays, det er en helt utrolig opplevelse. Det er så vakkert, og havet er fylt med både fiske og planteliv. Det å oppleve det så nord er et testament til hvordan naturens skatter forsvinner. Hvordan The Great Barrier Reef ikke vil være der for til og med barna våre. Det er lett å skylde på ting som sjøstjerner og naturen, men vi mennesker har gjort så utrolig mye mer enn naturen, for å skade det som en gang ikke vil være her. Jeg er overglad for å ha hatt 5 sjanser til å oppleve dette, men også så ufattelig trist at så mange vil aldri kunne forstå hva som holder på å gå tapt.

Uansett, til hvorfor vi ikke var helt fornøyde med dagen. Vi dro med Day Island Trip, og det var et av de dårligste firmaene vi har vært i kontakt med på denne turen. Det startet med raske beskjeder, rush og flytting av alt for mange mennesker. Vi var også lovet en av solbåtene, hvor det var plass nok til at alle kunne sole seg, det vi fikk var 6 seter på toppen av båten, og stå-plasser til kanskje 8. Videre var det de samme papirene som skulle fylles ut alle andre steder. Bla Bla Bla, vår egen feil hvis vi dør. Vi har skrevet under så mange av disse at det begynner å bli en vane.

Men til tross for dette hadde de så utrolig mange regler at det ødela opplevelsen. Alle som bare skulle snorkle måtte til alle tider ha på seg redningsvest. Altså, skjønner det på mange måter, men når man er ute å snorkler er halvparten av moroa og svømme ned til bunnen.. Er ikke så lett når du har en vest som drar deg oppover. Så hvis du prøvde deg, tok vesten kveletak og dro deg opp etter halsen.

Det høres kanskje ikke ut som verdens verste ting, men det tar vekk så mye av opplevelsen. Du får ikke svømt med de store fiskene, eller lekt rundt, fordi du er tvunget opp. Det var så utrolig mange andre båter der, som ikke hadde disse reglene, og vi alle lengtet bare dit. Men men, nok negativitet for en dag. 

Etter en tøff dag, ville vi ikke gjøre noe som helst. Vi ville ikke på sightseeing og kroppene våre var for ødelagte til å gjøre annet enn å sitte. Så vi plantet rumpene på det lokale biblioteket i Cairns. Helt ærlig så var det kult nok. De har det raskeste internettet jeg noen gang har brukt. Så vi lastet opp de gigantiske filene til youtube, noe som tar ganske så lang tid, selv i Norge. Men med dette nettet, en 17 minutters film, tok oss 3 minutter. Hvis du tror at det er en liten fil eller noe kan du sjekke ut kvaliteten, for er helt sykt (og selvfølgelig en kul film uansett). (Kan vell også legge til at jeg er ikke fan av Cairns, det er fullt av flaggermus, som freaker meg litt ut).

Vi kunne jo ikke bli på biblioteket hele dagen, så vi satte oss inn i bilen, uten å vite hvor vi ville. Det er så utrolig befriende og bare kjøre og se hva du finner. De er så flinke til å skilte veiene som er fulle av instagram bilder. Så vi tok den første og beste vi fant og satte kursen opp mot fjellet. Vi var selvfølgelig ikke helt gira på å dra inn i skogen og ville helst holde oss ved havet. Men vi var i vår kjære Crazy Keith, som alltid har tatt godt vare på oss.

Var et utrolig bra valg og vi fikk se kule utsikter over havet, fosser og fjell. Det beste var nok å se solen gå ned mellom fjelltoppene. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå tilbake til hverdagslivet, hvor jeg ikke våkner opp med utsikt over sol oppgang eller nedgang. Det er definitivt det beste med å bo i en bil. Uansett, blir jo mørkt ganske så fort etter solen har gått ned, så vi fant en liten hippie camping, hvor de dyrket weed og bare koste seg. Litt av en kveld, men vi er bare glade for å være i livet. 

Den verste dagen i mitt liv. Ikke noe jeg bare sier, men jeg tror nok aldri jeg vil oppleve, eller jeg håper og ber om, at jeg aldri finner meg i denne situasjonen igjen. Livene våre ble reddet av en høne, og ingen skjønner hvordan vi kom ut av det med så få skader.. Dette er de 7 verste timene i mitt liv:

Så det er en ting jeg har hatt utrolig lyst til å se hele turen: Fairy Falls. En liten foss, som ligger midt ute i regnskogen. Det er ikke en lett skogstur, 1 fordi det ikke er noen klar markert sti, 2 det er ikke noen sti, og 3 det er en regnskog, ikke en skog som vi er vandt med i Norge. Jo og selvfølgelig 4, alt i Australia prøver å drepe deg. Men vi parkerte bilen på parkeringsplassen i Crystal Cascades, og la på vei. Kan vell legge til at vi gikk forbi 5 skilt som fortalte oss hvor farlig det var.

Etter å ha klatret oppover i kanskje 30 minutter innser vi at vi ikke kommer til å klare turen. Jeg har på meg flip flops, det er en mega tøff tur. Vi hadde bare 3 liter med vann (40 varme grader), og en blokk med sjokolade. Så istedenfor å surre oss vekk i den utrolig farlige og tette regnskogen, bestemmer vi oss for å gi opp og snu.

Da det smalt, flip flops var et dårlig valg… Jeg fikk ikke et godt nok feste og gikk rett ned skråningen. Heldigvis var det ikke så langt ned, og jeg ble ikke ordentlig skadet. Men Anna kom selvfølgelig ned for å hjelpe til. Så da var vi der på bunnen, ved vannet, uten en vei å komme oss opp. Vi kunne heller ikke fortsette tilbake med vannet, for der jeg landet, var toppen av en foss. Så vi slappet av noen minutter, spiste litt sjokolade, tok litt bilder, og prøve å skjønne hvordan vi skulle komme oss ut av denne knipen. Vårt svar: følge elven oppover og håpe at vi ikke kom til en annen foss, og at i så fall ville det være Fairy Falls, hvor vi kunne følge stien tilbake.

Dette skjedde ikke. Vi klatret opp stener, svømte fra den ene siden til den andre, og til slutt tenkte vi at det ville være bedre å prøve å komme oss opp, fordi det begynte å bli for farlig. Jeg skulle ønske vi aldri hadde gjort det. Etter å ha gått oppover en halvtime, uten å finne stien eller noe livstegn, innså vi at det ville være umulig å komme seg ned igjen (uten å bli seriøst skadet). Om vi så hadde kommet oss ned ville vi ikke vist hvor vi skulle gå allikevel.

Vår største utfordring så langt var en plante som ikke var særlig grei. Vi har valgt å kalle den henge planten. Den har bøyelige grener, som tuller seg rundt hele kroppen om du kommer nær den. Høres kanskje ikke så ille ut, men kan vell legge til at denne fantastiske planeten er som en kaktus, med nåler og torner. Så ja, alt blødde.

Så der stod vi, i midten av regnskogen, uten vann, mat, dekning, eller noen trygg vei. Så hva gjorde vi? Vi stoppet opp og fikk hysteriske panikk anfall. Anna gråt og gråt, mens jeg gikk helt i lås. Sakte men sikkert hadde vi innsett hvor ille situasjonen var, og det var ingen vei ut av den. Det virker kanskje ikke så ille med kaktusplaner som surrer seg rundt deg, men legg til slangene som var over alt, gigantiske maur som bet, edderkopper, og det faktumet at det gikk rett opp. Flere ganger hang vi etter trærne for å ikke gå rett ned en klippe. Vi måtte dra oss opp med muskler vi ikke viste eksisterte og klemme trærne som var hjemmet til alle disse herlighetene. Jeg har aldri vært så redd, så redd for at hvis jeg satte foten min feil sted var det en sikker måte å dø på.

Til slutt klarte jeg og ta meg sammen, roe Anna ned, og innse at vi hadde startet turen med elven på venstre side, så alt vi måtte gjøre var å følge den tilbake. Det er helt sykt hvordan overlevelse instinktet fungerer, og jeg er så takknemlig for det. Noen minutter senere røk flipp floppene, og jeg gikk nesten ned en klippe og resten av turen måtte nytes uten sko og med et kraftig blødende kne. Kanskje noen sekunder etter kjenner jeg noe kravle over tærne mine.. vi fant enda ett av Australias herlige krypdyr: blodigler. Panikk, kvalme og tårene kom trillende, Anna måtte med all sin makt måtte dra den av, mens hun måtte holde min gelekropp oppe. Vi hadde to andre møter med disse herlighetene, en igjen på min fot, og en på Annas lår.

Vi gikk og vi gikk, brukte all vår makt på og komme oss videre, alltid med elven på vår høyre side. Vi ante ikke om vi kom til å finne tilbake til veien, eller om vi ville finne noe annet en trær og gjørme. Men vi gikk, og hadde noen panikk anfall når alt gikk veldig galt. Vi viste at nedover var en dårlig ide, siden det var så mange fosser, men vi ville ikke for langt opp. Det var ikke før vi hørte en høne (vi skjønner fremdeles ikke hvor den kom fra) at vi bestemte oss at det var på tide å gå ned.

Veien ned var nok den tøffeste, og vi har bevis nok for å si det sånn, men til slutt, så vi en åpning. Hele turen hadde vi ikke sett himmelen, men vi så noe blått, vi så sollys og hadde vi kunnet, hadde vi løpt den siste delen. I åpningen fant vi et hus. Etter å ha gått forbi, kommer en mann løpene og lurer på hvordan vi har klart å forvirre oss opp hit. Så peker vi opp i skogen, og sier vi kom derfra. Jeg har aldri sett et så sjokkert ansikt. Det viste seg at vi hadde endt opp 50 meter fra parkeringsplassen. Om vi hadde fortsatt eller om vi hadde gått ned for tidlig ville vi antageligvis fremdeles vært inne i skogen. Det er helt sykt å tenke på at lyden av en høne var det som reddet livene våre, som fikk oss til å gå ned på det perfekte tidspunktet. Kan vell også legge til, at jeg for første gang i mitt liv faktisk forstår hva det å gråte av glede er. Da vi tuslet mot den forlatte parkeringsplassen gråt vi hysterisk. Jeg har aldri gråtet sånn eller så mye, av ren lykke. Vi gråt og gråt, mens vi gikk sakte men sikkert mot vårt lille oransje hjem.

Skogvokteren ble ringt og før vi viste ordet av det var vi på vei til sykehuset. Vi begge er slått ganske hardt og er veldig dehydrerte. De behandlet det jævelige kuttet jeg hadde fått. Noen få sting og jeg var fin igjen. De sjekket oss for alt mulig og sendte oss tilbake til campingen for å gjøre de siste tingene selv og sove. Annas verste skader var de som vi selv måtte behandle. Skadene var fra de gangene henge planten tok kveletak på henne, og tornene måtte vokses ut for å ikke skape en infeksjon. Jeg hadde alle disse tornene inne i føttene mine, så de måtte kuttes opp og dras ut.

Det mest overaskede for oss er nok reaksjonene. Vi har følt oss så dumme, tenkt av vi er verdens største idioter. At vi har lav smerte terskel, og vært flaue over hva som skjedde. Men alt vi har møtt er sjokkerte mennesker, mennesker som ikke har klart å få ut et ord. Det viser seg at å rote seg bort i denne regnskogen, er en ganske så garantert død. Det er ikke noe å tulle med, og med mindre du finner stien, eller treffer riktig slik vi gjorde, kan du vandre rundt i år og dager. Det er dessverre noe som også skjer. Folk har falt ned klippene, blitt bitt og diverse. Jeg er så takknemlig for at vi er i livet, at vi kom oss ut, og at vi faktisk bare har minimale skader. Naturen er ikke noe å tulle med. 

Alkohol, tornado, og en båttur er ikke en god ide. Vi våknet opp og var ikke sikre på hvor vi skulle gjøre av oss. Eller vi våknet opp kl 6 av at båten bevegde på seg (noe den ikke skulle). Det viser seg at det dårlige været vi har hatt, er utkanten av en FUCKINGS tornado (cyclone, eller hva du vil kalle det). Så kapteinen fikk beskjed om å få båten så fort han kunne tilbake til land, før vi ble sugd inn i den. Så turen tok litt for fot slutt. Hatt en mega bare opplevelse, så er fornøyd med å komme oss på land uansett.

Vi trodde sjøsyken skulle forsvinne da vi satte føttene på land, men den ble bare verre og verre. Vi klarte ikke så fra oss følelsen av å være på båten, og av en eller annen grunn hadde gyngingen gjort alt litt bedre.

Men vi kom oss i bilen og kjørte så fort vi kunne til Townsville. Vi fikk streng beskjed av reisebyrået at Magnetic Island turen vår ikke ville bli utsatt på grunn av dårlig vær, så det var bare å komme seg opp dit. Litt kjipt å vite at du skal på en øy hvor det bare regner, men vi vil jo oppleve det uansett.

Har også endelig skjønt ordtaket: stille før stormen. Det er så utrolig stille, varmt og rart. Vi kan se at skyene blir dratt ut mot havet, men vi føler ingenting på land. Uansett ganske så ødelagte etter i går kveld, og sjøsyk at vi må bare dø i bilen nå.

Natta.