Etter å ha jobbet på fabrikken noen dager, er døgnrytmen min litt ødelagt. Våknet i 7 tiden å var helt opplagt. Ikke at det er krise, man får jo mye ut av dagen, men blir sliten så utrolig tidlig. Anyways tilbake til temaet: revenge! Så satt her med frokostblandingen og kaffen og tok meg selv i å legge de sykeste planene, ingen av dem er dirkete slemme eller noe, men er det verdt det. Skriver bare denne personen, siden denne bloggen er ikke her for å henge ut NOEN, så anonymet lenge leve!

Jeg tåler mye, og det skal veldig lite til for at jeg tilgir og glemmer, men nå har en person gått langt over grensen jeg egentlig ikke har. Det er en person som betyr så mye for meg, som bare sårer meg (bak ryggen min). Denne personen har lovet å være ærlig med meg og slutte og lyve, men for noen uker siden fikk jeg vite om enda en løgn, og det stakk så dypt at jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte at jeg som alltid bare skulle la livet gå videre, men jeg tror ikke jeg klarer det. Jeg har lyst til å late som ingenting, men også å konfrontere. Jeg vil såre personen like dypt, samtidig heve meg langt over det. Jeg vil ikke ha personen i mitt liv, men jeg vil heller ikke miste personen. Jeg vil at alt av informasjon skal forsvinne, slutte å virke i bakhodet mitt, men jeg vil også gjøre det samme mot denne personen. Litt dårlige tanker her på morgenkvisten, men får det bare ut så jeg kan ha en bra dag videre.

Har du noen gang tatt hevn, hvorfor og var det verdt det? 

SaveSave

I går da jeg skulle legge meg, klikket det inn at flere av vennene mine på Facebook, var “marked safe during The Attack in Nice, France”. Og jeg merket at bare tårene trillet nedover kinnet mitt og jeg ble helt tom. Det er ikke første gang det har vært terror som har tatt mange liv, men tror det sank inn at dette heller ikke kommer til å stoppe. Det er ikke sånn at verden har vært uten terror i alle årene før dette, men jeg tror ikke det var vært like synlig for oss i vesten, og ikke på samme måte. Vi har jo alltid sittet å lest om bomber og uenigheter mellom Israel – Palestina, jeg har vært der selv (ikke at jeg merket det i det hele tatt), vi har lest om kriger, det har vært ett og annet stort terror angrep i vesten, men alltid stille etter stormen.

Jeg tror ikke dette kommer til å stoppe, fordi da hadde vi ikke hatt en sommer full av døde mennesker. Hadde det vært planer om å stoppe hadde de ikke angrepet, og hadde vi hatt mulighet til å stoppe dem, hadde de vært stoppet. Selv om det ikke har vært noe angrep på Norge, betyr det ikke at det ikke vil komme, jeg tror at på dette tidspunktet er det bare snakk om tid, og det gjør meg så forbanna. Det er så feil å tenke på at hele Europa kommer til å måtte endre seg, fordi vi har alltid vært avslappede land med lite sikkerhet. Du leser om hvor vanskelige de er på flyplassene i USA, hvor mye sikkerhet de har for å komme inn på et kjøpesenter i India og alle sikkerhets kontrollene de må gjennom for å komme deg på en konsert i Israel. Det kommer til å måtte bli vår fremtid, hvis vi skal ta vare på liv.

Jeg blir så forbanna av å tenke på at jeg er litt redd for å fly, at jeg er glad i for at jeg flytter til Australia og vekk fra Europa, jeg blir bare så forbanna på det hele. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor de mener dette er nødvendig, hvordan mennesker som dette kan leve i verden, og hvordan vi skal klare å stoppe det. Jeg blir redd for hvordan Europa og verden kommer til å se ut om noen år, jeg blir redd for stigmaet dette vil gi muslimer som ikke mener dette er riktig, for våre liv, og for fremtiden. Men det er ingenting vi kan gjøre med dette.. Dette er realiteten og det vil fortsette til de går lei, og det er vi som må øke vår sikkerhet og da ofte til ingen nytte. 

Sorry dette var en rant..

Så det sykeste skjedde i går på jobb. Ikke bare ble vi veldig satt ut av selve situasjonen, men også hvordan ungdommene reagerte: Vi har mange unge gutter som kommer i store gjenger og lager mye bråk, alle med utenlandsk opprinnelse. Så mange tenker at disse byr på problemer, men slik jeg oppfatter dem er de veldig velloppdratte unge gutter, men tenåringer som liker å tøffe seg litt. Så en gjeng på 7 var innom butikken og bråkte masse, og selvfølgelig får vi mange klager på støynivået og at noen føler seg truet. Jeg bli alltid usikker på hva jeg skal svare, skjønner at noen kan føle de er truende, men jeg har hatt dem som kunder så lenge jeg har jobbet og jeg vet de er kjempe hyggelige.

Uansett, plutselig kommer en av guttene løpende inn og spør om han kan låne telefonen min og om jeg kan ringe på sjefen. Jeg svarer selvfølgelig, gir han telefonen og får sjefen til å komme bort. Han forklarer at han må ringe politiet og lurer på om sjefen kan bli med han ut. Jeg har full oversikt over hva som skjer på parkeringsplassen, og på en av verandaen står det en mann og slår til en dame med barnet i hendene. Jeg tror aldri jeg har blitt så sjokket. Jeg ser sjefen løpe bort og hyle til mannen, noe som hjelper og mannen forsvinner inn i huset. Han stod midt på dagen og slo til damen sin. Hvordan er dette mulig?

De har vært kunder så lenge og virket som det mest perfekte paret, men det er helt sykt hva som skjer bak lukkede dører. Jeg skal ikke si at dette ikke var første gang, men det jeg tenker er at hvis du går så langt at du slår henne hvor alle andre skal se, er det nok ikke første gangen du tråkker over streken. Hvem har hjerte til å slå til noen? Hvordan klarer du å ty til den slags vold, jeg kan skjønne at du kanskje dytter til og tulle slåss når du blir sur, og det er ikke greit, men han slo virkelig til henne. Ikke nok med at han slo, men hun hadde en liten baby i hånden. Hva hvis han hadde slått ungen ut av hånden på henne eller truffet ungen? Hvordan har du hjerte til noe sånt? Han setter ikke bare damen i fare, men også barnet. Og at han ikke engang blir flau og at sjefen og mennesker må skrike på han for å få det til å ta slutt. Jeg blir så utrolig oppgitt og jeg kan ikke forstå. Jeg kan bare ikke forstå hvordan du kan være i et forhold med noen som mishandler deg og setter barnet ditt i fare? Det er så forferdelig og jeg håper at jeg aldri kommer i en situasjon hvor jeg faktisk skjønner det. ALDRI.

Uansett, det som lysnet situasjonen litt for meg var hvordan disse ungdommene reagerte. Du kan si hva du vil om dagens ungdom, men de er oppegående og flinke. Var så mange mennesker som så dette, men de som reagerte først og på en veldig riktig måte. De satte ikke seg selv i en farlig situasjon og konfronterte mannen, men gjorde det de kunne for å kontakte politiet og noen som passet bedre til denne konfrontasjonen. Jeg merker at jeg ble litt stolt over deres reaksjon og hvor voksne disse tenåringene var. 5 minutter før hadde de fått klager, blikk og frekke kommentarer. Selv om de er fulle av hormoner, bråker litt og kanskje kan virke litt truende når de er i en stor gjeng, kan du regne med at hvis det skjer noe vil de passe på deg. Kanskje de har litt feil prioriteringer, men de viser at de bryr seg om de rundt og de er villige til å sette foten ned når det skjer noe de ikke er enige i.

Jaja, litt rotete innlegg.. men jeg følte for å skrive det. Føler det beskriver både det skumle og det håpefulle med fremtiden.

Er ikke mer enn 2 dager siden jeg skrev et innlegg om hvor stresset jeg er, og i dag knakk jeg rett og slett sammen. Jeg vet ikke hva som skjedde, men tror både kroppen og hjernen sa at jeg måtte stoppe, men til og med nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke slutte å jobbe så mye fordi da har jeg ikke nok penger. Jeg kan ikke slutte hos pappa, fordi det er så utrolig bra arbeidserfaring, som kan hjelpe meg med å finne jobb i Australia. Jeg kan ikke akkurat slutte å tenke på alle ting jeg må finne ut av før jeg drar på feire, og det blir for sent fordi jeg er på andre siden av verden. Gahhh..

Uansett det sa bare stopp i dag. Jeg jobbet hos pappa og han kritiserte måten jeg lagde omelett på, og tårene startet bare å trille. Jeg er ikke den som gråter, og da særlig ikke på grunn av konstruktiv kritikk. Men jeg startet bare å hylgrine og jeg klarte ikke stoppe. Måtte til slutt dra hjem fordi det ikke tok slutt. Jeg la meg ned i sengen å gråt til jeg sovnet, gråt da jeg våknet og tok en dusj, og gråt meg inn i drømmeland igjen. Til slutt måtte mamma komme over for å roe meg ned, noe som hjalp.

Jeg er ikke den som aldri gråter, men jeg er en av de som alltid vil være sterk og ikke vise hvor mye ting går inn på meg. Jeg bestemte meg for at bruddet ikke skulle påvirke meg og særlig ikke eksamen, og fokuserte 100% på å komme meg igjennom eksamenstiden uten å bryte sammen. Tok på meg en fasade for å ikke vise alle hvor jævlig jeg følte meg. Så kom eksamen som jeg har tatt meg fri fra jobb for, og jeg hadde maks uflaks. Ikke sånn at jeg har vært lat og alt det tullet, men jeg hadde direkte maks uflaks. Til og med etter det satte jeg på et smil og sa at livet må gå videre.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg, men jeg stenger dem ute. Jeg klarer ikke slippe dem inn i hva jeg føler og tenker. Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke om det, eller vise en svakere side av meg selv. Jeg har så lyst, og føler at alle skjønner det, men jeg klarer det bare ikke. Jeg føler meg så alene, så stresset og kanskje litt deprimert. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem og vet ikke hva jeg skal gjøre. Tror kanskje jeg beviste for meg selv at hvis jeg ikke får ut det som plager meg og roer ned, kommer jeg til å bryte sammen. Har jo hatt et mentalt sammenbrudd i en dag, så hvor langt unna er jeg å rett og slett ikke komme meg opp på bena igjen? 

Så her er del 2 av denne historien, ble litt lang så delte den inn i 2 deler. Dere kan lese del 1 HER. Jeg må bare si at dette er ikke noe jeg er stolt av, eller som jeg snakker med mange om. Jeg vil bare dele min historie, og håper at ingen noen gang gjør det samme mot selg selv.

Så fant ut at jeg skulle ta en tur dit og besøke han. Alt var fint å greit, men noen dager før jeg skal dra deler han at ex-en hadde blitt kjempe forbanna over at jeg skulle komme og at hun ikke ville snakke med han mens jeg var der. Viser seg at jeg har vært “the bad guy”, jeg som prøvde meg på han, jeg som var grunnen til at det var slutt. Og ingen av hans venner der som viste sannheten. Greit nok fikk jeg bare leve med. Kommer dit og jeg blir påminnet av venner om at jeg ikke er mer enn “gøy”. Men tenkte bare at det var noe han ikke ville dele med de andre, og at jeg betydde mer enn de viste. Men hvem snakker med ex-en på den måten etter at det er slutt. Jeg blir så forbanna på meg selv og at jeg hadde satt meg inn i den situasjonen. Jeg hadde fått følelser for en som fremdeles elsket ex-en sin.

Så skulle vi på en fest og ex-en møter opp. Hva i Pakistan tenker jeg etter alt jeg har hørt, men det er ikke det verste. Han blir helt drita og tilbringer hele kvelden med henne. Hele kvelden. Alle vennene hans fortsatte og fortelle meg at han faktisk likte meg, men han var ikke med meg. Jeg vil skrike til meg selv at jeg skulle kommet meg vekk. Jeg skulle dratt til de andre vennene jeg har i det området. Jeg skulle ikke fortsatt. Men han bortforklarte det med at han selvfølgelig har følelser for henne, men at de aldri kunne blitt sammen. Var forbanna hele den siste dagen, men han godsnakket seg til at jeg la det fra meg. Men så klikket hun på han og sendte en haug med meldinger dagen etter. Jeg ble selvfølgelig mistenksom, så jeg gjorde noe jeg aldri trodde jeg noen gang skulle gjøre, jeg sjekket telefonen hans. Hvis du er så mistenksom at du faktisk klikker deg inn på telefonen er det noe galt. Legg den fra deg og kom deg ut. Det er aldri et sunt forhold. Uansett så på melding med ex-en hadde han spurt om å møtes dagen etter, noen timer etter at jeg hadde dratt. Noen timer… Så aldri hva hun svarte men ut ifra hvordan historien forsetter tror jeg dere alle skjønner hva som skjedde. Jeg viste at han løy til meg, men innerst inne tror jeg at jeg håpte han skulle velge meg, at han skulle komme seg over ex-en, jeg måtte bare gi det tid, slik som han sa.

Så jeg drar hjem og vi forsetter som før jeg var på besøk. Så han ikke igjen før i august hvor han og noen venner flyttet tilbake til Norge for å jobbe. Vennene hans viste ikke at vi fremdeles snakket. Var ikke en overraskelse, men de viste det ikke. Han inviterte meg ikke til å være sammen med dem, men tok meg ut alene eller kom til meg og var med mine venner. Alt virket helt perfekt igjen og denne gangen skulle det være mer enn bare “gøy”. Var på datet og tilbrakte masse tid sammen. Selvfølgelig var han fremdeles en liten luring til tider, men det var bare noe jeg hadde akseptert, sånn var han. Men jeg digget han. Så forsvant han nesten helt i to uker og jeg bestemmer meg for å møte opp på døren. Hvem tror du var der? Fuckings ex-en. De hadde blitt sammen igjen etter at jeg hadde besøkt han. Dette er nå oktober, og det hele gir mening.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle meg selv da at gutter kan snurre deg rundt lillefingeren, at det aldri er en god ide å bli brukt over tid. En uke en måned, men ikke mer enn det. Hvorfor lar du deg selv bli brukt, være jente nummer to i en gutts hjerte. Kjærlighet er komplisert i utgangspunktet, men dette var noe helt annet. Det er ikke ekte, men en “quick fix” noe som får seg til å føle deg spesiell og den beste for så å knuse deg sekundet etter. Det er ikke normalt at ex-en har så mye hun skulle sagt i livet til en som sier du er alt for han. Hvis han ikke forteller vennene sine sannheten er han ikke ærlig med deg. Mener ikke at alle er super åpne og snakker om følelsene sine, men hvis du virkelig liker noen har vennene en liten peiling. De tror ikke helt ærlig at du er en overseas bootycall. Ikke tro at det er normalt å bli såret på den måten, du må legge han fra deg og finne en som setter deg først. Helt ærlig syntes jeg mer synd på henne enn meg. Tror hun aldri fikk vite sannheten, han var så utrolig god til å lyve, og foruten den ene natten hun så oss sammen tror hun vell at han aldri var med noen andre eller med meg i det hele tatt.

Så kommer det verste, jeg klarte ikke gi opp. Du vet når du klarer å rasjonalisere alt for deg selv: vell det jeg gjorde. Jeg ble kvinne nr2, jeg gikk med på det. Hvorfor i all verden gjorde jeg noe sånt. Jeg kommer aldri til å kunne forklare det til meg selv eller noen andre. Følelser er noe herk og tror jeg overtalte meg selv til å tro at han kom til å gjøre det slutt med henne og at vi kunne ha happily ever after. Jeg viste at det var galt, plagde meg hver eneste dag, hvert eneste minutt, men jeg klarte ikke slutte. Hvorfor klarte jeg ikke å slutte?! Kan si at etter hvert snakket noen av vennene mine litt fornuft inn i hjernen min, og jeg kuttet kontakten. Men det var lenge lenge etter. Det jeg fikk av han var sex, pene ord, og mye oppmerksomhet. Jeg fikk sorg, dårlig samvittighet, trust problems, selvtillitsproblemer, hjertet knust, og you name it. Det hun fikk var det ekte, det alle mennesker fortjener, selv om hun ikke vet sannheten slapp hun å få hjertet knust, skulle ønske jeg hadde fått den samme respekten.

Haha egentlig et dumt spørsmål.. Jeg elsker å lese kommentarene deres og får så mye inspirasjon av å både lese og svare. Er utrolig gøy at folk faktisk leser det du skriver, og i tillegg tar seg tid til å legge igjen en kommentar. MEN er det flere enn meg som blir gal av 3 typer kommentarer? (btw dagens lille rant)

Negative/frekke kommentarer: Når jeg leser kommentarer som forteller meg hvor stygg jeg er, at jeg bruker for mye sminke, eller at jeg er fake og ikke burde ha rett til å leve. Jeg tar ikke disse kommentarene alt for høytidelig. Tenker bare dette er nett-toll som er ute etter å gjøre dagen min dårlig, ofte er det kanskje fordi de har hatt en dårlig dag selv, eller at de ikke har det så bra. Skjønner at det kan være en måte å få frustrasjonen ut på, men blir egentlig gal av å gå gjennom å slette dem.

Detaljerte kommentarer, når det blir alt for tydelig at du ikke har lest mer enn overskriften: For eksempel overskriften min sier at jeg ikke har hatt det så bra, men innlegget sier at jeg er i topp form igjen, gjør det bra på skolen og trener som en gud. Som kommer det klingende inn kommentarer som sier god bedring, du kommer deg fort inn i lesingen og jeg har heller ikke hatt særlig motivasjon. Så med andre ord har denne personen vært kjempehyggelig å lagt igjen en støttende kommentar som er mega søt, men har ikke engang skumlest gjennom innlegget? Vet ikke hva jeg skal tenke om dette. Gjør meg litt gal av en eller annen grunn. Hvis du skal legge igjen en detaljert kommentar, burde du ikke hvertfall skumlese gjennom hva jeg skriver. Er heller ikke sikker på hvordan jeg skal svare på disse kommentarene, om jeg skal godkjenne dem eller hva jeg skal. Hva gjør dere?

Copy-paste-kjempefine-kommentarer: Du får en lang, fin, motiverende og betydningsfull kommentar, som bare lyser opp dagen din og gjør deg sykt motivert til livet. Så leser du litt på andre blogger og i kommentarfeltet finner du akkurat den samme kommentaren? Til punkt å prikke. Hvor fin og inspirerende du er.. Setter pris på at personen tar seg tid til å sette seg ned å skrive noe så vakkert, for å så klikke seg inn på alle blogger å kommentere det samme. Hvis jeg aldri ser den kommentaren igjen, lever jeg i evig lykke så da fungerer det mega bra, men når det ikke skjer får jeg negative assosiasjoner til det mennesket. Er det bare meg eller? Noen ganger tenker jeg heller du kan copy-paste fine bilder, for 90% av tiden er det en megabra kommentar som fungerer så mye bedre. Hvor mye tid bruker vi ikke på bilder? Gjør heller den en disse fake masse kommentarer. 

Liten rant her, men må bare avslutte med at jeg elsker kommentarene jeg får her på bloggen og jeg setter virkelig pris på at du tar deg tid til å klikke deg inn her og legge igjen en kommentar. 

Selv om jeg er ung har jeg gjort mye, og mye av det er så feil at jeg får grøssninger av meg selv når jeg tenker på det. Mange lærer sjeldent av andres feil, noe som er synd, fordi føler det er så mye man kan lære av andre hvis man bare har et åpent sinn. Det kan være relevant for deg, det kan skje, og sannsynligvis vil ikke livet gå på skinner: særlig når det kommer til kjærlighet. Så får å kanskje få litt ro i min egen hjerne, fortelle min historie og kanskje hjelpe noen andre skal jeg dele historien om 3 av mine forhold, og hva jeg ville fortalt mitt yngre jeg i disse forholdene.  

Første innlegg: det å være nummer to eller best kjent som the other woman.  

Så jeg møtte en søt gutt, var ikke i samme vennegjeng som meg, men vi viste hvem hverandre var. Så en kveld etter byen tar vi ting litt videre. Når han kommer hjem til meg forteller han meg at han har en kjæreste, da har vi allerede holdt på i flere timer og er meget beruset. Blir selvfølgelig forbanna, men lar han sove over (ikke med meg). Vi fortsetter å snakke, men jeg gjør det tydelig at jeg ikke vil være mer enn venner, fordi han er i et forhold. En uke senere har de gjort det slutt. Første hint burde vært at han ville ha en pause, mens hun gjorde det slutt. Jeg hadde selv kommet ut av et forhold og alle sa jeg vi bare burde bruke hverandre, noe vi gjorde.

Så tips nummer to: de som strør deg med komplimenter kan på ingen måte mene alt. Ett ærlig kompliment er verdt mer enn 40 de finner på. Så jeg og denne gutten fortsatte å “bruke” hverandre. Men som en kåt liten gutt foresatte han å fortelle meg det han trodde jeg ville høre. “Du er pen”, “du er best”, “wow du har vært heldig med genene dine”, så kom “jeg liker deg sykt mye”. På dette tidspunktet var han ikke mer en et “leketøy”, og jeg viste at han bare sa det for å si det. Så sa det tilbake for å ikke såre han. Problemet er når du sier det nok blir det sant. Selv om du egentlig ikke mener det, selv om du vet han ikke mener det, blir det lett en realitet du drar deg selv inn i. Mange gutter sier bare det du vil høre, og det er lett og gjennomskue, men når det blir repetert nok setter det seg i hjernen. Du begynner å tro på det, du begynner å få de følelsene du har fortalt deg selv at du ikke skulle få. Er sikkert noen jenter som klarer å distansere seg fra alt, men jeg er tydeligvis ikke en av dem. Ingen som viste at jeg likte han, og alle rådet meg bare til å fortsette.

Så, det hadde gått noen måneder og vi holdt på som det hadde vært en uke. Etter litt innser jeg at han oppfører seg annerledes rundt meg enn med vennene sine, det er tydelig at for dem er jeg hans leketøy, slik vi hadde planlagt. Men problemet var at når han var med meg var han drømme gutten. Jeg ble kjempe ukomfortabel fordi jeg aldri viste hvordan jeg skulle oppføre meg. Som jenta som kom for å ha det gøy litt utover kvelden eller som en jente med hjerne og følelser. Skulle ønske jeg kunne bedt meg selv kutte all kontakt etter dette, ikke bli dratt lengre inn i “forholdet“, men det er ikke like lett når du er i den situasjonen. Jeg ville ikke innrømme at jeg hadde følelser for han og at det var noe annet enn bare gøy. Min erfaring er at gutter ofte ikke legger ut om kjærligheten og det de føler med vennene sine hvertfall ikke på samme måte som oss. Hvis en gutt liker deg, vet vennene at han er interessert og liker deg. Men venner kan også få gutter til å late som om det ikke er mer enn noe gøy. Så har vi 3 alternativ som jeg opplevde, han forteller vennene alt, men forteller dem at han bruker deg. Jeg tror aldri det er et bra tegn når gutten går for nr 3, men i den situasjonen var det ikke det jeg skulle forvente/ leve med?

Dette har da holdt på fra rundt juni til november, og da innser jeg at han flørter like mye med andre jenter og snakker fremdeles med ex-en sin. Det såret meg veldig, men jeg rasjonaliserte det med at jeg hadde ikke rett til å ha disse følelsene, fordi det var ikke noe seriøst vi drev med. Det skulle bare være gøy, ikke mer. Jeg har vell kanskje glemt å nevne at han ikke var fra Norge, men fra England. Han skulle hjem i januar så det kunne heller aldri bli noe. Så sett fra min situasjon alle vet vi bare har det gøy, de har slått opp og han er singel, MEN på tomannshånd er han en helt annen gutt som er snill som et lam, og lyver i hytt å pine. Jeg innser alt dette, men benekter at jeg har følelser, og om jeg har dem overbeviser jeg meg selv om at det er en erfaring og at jeg skal komme meg over dem.

Da han dro hjem til England fortsatte vi å snakke masse. Hver eneste dag, det var mer snakking enn da vi faktisk var sammen. Jeg og denne gutten hadde aldri sluttet å snakke siden den første kvelden. Sånn seriøst 38 000 meldinger på face! Jeg skulle ønske jeg kunne bedt meg selv stoppe. Men jeg tenkte at meldinger skader ingen, han er borte og det er bare en selvtillitsboster. Men det gjør det. Here is the deal: når vi var sammen kunne det være utrolig bra, utrolig utrolig bra, men det var alltid noe som skjedde som fikk meg til å innse realiteten. Han flørtet med noen, en melding fra ex-en eller vennene. Var alltid noe shit som minte meg på at han ikke var perfekt og at han bare brukte meg. Men når du bare sender meldinger får du bare det positive. Man viser ikke det den andre personen ikke vil se. Når man skyper har man ikke med seg ex-en eller personen du var litt interessert i kvelden før. Du legger det fra deg og beveger deg inn i en perfekt verden. Krangler aldri fordi man har ikke noe å krangle om. Bildene du tar er ikke mega spontane og det er lagt litt arbeid i at du skal se ut som ditt beste jeg. Det som holdt meg fast til realiteten forsvant da han dro.

(Fortsettelse følger…)

Jeg er i litt klagete humør. Livet mitt er ganske perfekt, men noen ganger savner jeg å bo hjemme hos mamma. Tror mange gleder seg masse til å komme seg ut av hjemmet og til å innrede sitt nye vakre hjem. Ja, alt dette er kjempegøy men er noen ting jeg savner veldig og særlig i dag. Så her er de tingene jeg savner med å bo hjemme. Mange har du sikkert hørt før, men er ikke før du flytter ut du merker hvorfor alle sier det.

Hjemmelagd mat. Det var kjempegøy å lage mat til meg selv i starten. Elsket å kokkelere sammen noe og sette meg ned å spise det. Men det er ikke måte på hvor mange ganger jeg tar med kjæresten hjem til mamma for gratis og hjemmelagd mat. Det er ikke det at jeg ikke syntes det er gøy å lage mat, men mer det at det er ikke alle dager man orker å kokkelere sammen noe. Etter en lang dag på skolen og jobb er jeg bare klar for at maten skal stå klar, noe som ikke skjer av seg selv. Hos mamma og pappa var det alltid mat klart, eller rester jeg kunne forsyne meg med. Ikke nok med det, men etter hvert går man litt lei av sin egen matlaging, det er det samme man lager, og ideene strømmer ikke inn. Du vil ha noe raskt og enkelt så da blir det de samme matrettene uke etter uke.

Vasking og rydding. Selvfølgelig vasket ikke mamma alt i huset, jeg måtte rydde mitt eget rot og hjelpe til med vaskingen. Men det er ikke måte på hvor vanskelig det egentlig er å holde leiligheten ren. Krever mye mer tid og arbeid enn jeg har tid til. Vi er to stykker og et lite rom, men allikevel kan en hel dag gå til å rengjøre den. Får men virkelig til å verdsette den jobben mamma og pappa har gjort for å holde alt rent, men også forståelse for at det er ikke lett, og derfor kan det også være skittent til tider. Har hatt det så ille hos oss at vi faktisk rekruttere hjelp for å få tatt en skikkelig skuring av alt. 

Masing. Alle kjenner seg sikkert igjen i det å bli mast på. To ut søpla, rydd rommet, gjør lekser, ditt og datt. I starten var det fantastisk å kunne drite i å rydde og søpla kunne samle seg opp en liten stund. Men merker at jeg som person kanskje trenger denne masingen litt for å få alt gjort. Ikke det at jeg ikke klarer å mase på meg selv, men når du har ansvar for alt selv blir det veldig mange flere gjøremål. Noen ganger savner jeg å ha mammas og pappas masing, slik at det blir gjort med en gang og at dagens gjøremål ikke blir morgendagens. 

Alltid ha noen som kan gi deg en varm og omtenksom klem, og som hører på dine problemer som om det var dems egne. Jeg elsker å bo med Erling, men det jeg savner mest er å legge hodet mitt på mammas fang og at hun stryker håret mitt etter en lang og tøff dag. Det er ikke det samme når Erling gjør det. Foreldre gjør ikke annet enn å elske deg, litt rart og si, men de er programmert til å bry seg om de minste ting og støtte deg selv om du egentlig ikke trenger det. Den godheten foreldrene dine gir deg kan ingen erstatte, den er for deg og ingen andre. De er den største søtten du kan få på både godt og vondt og noen ganger savner jeg å komme hjem til dem, særlig etter en lang og røff dag.

At regningene blir betalt. Ikke bare må man tjene opp pengene men man må også passe på at de blir betalt. Er noe som går automatisk, men noen ganger gjør det ikke det. Er sykt glad for at vi har muligheten til å ha fastoppdrag hvor pengene bare trekkes ut av kontoen uten at du trenger å gjøre noe, men når dette ikke skjer er det slit. Jeg fikk en 3 purring før jeg klarte å betale en strømregning. Ikke fordi jeg lot den sitte for lenge, men rett og slett fordi jeg tror at alt jeg får i posten er reklame. Sååå jeg har kastet en haug med regninger, hvor jeg igjen må vente på purring før jeg kan betale dem. Når du bor hjemme er det vanskelig å innse hvor mange regninger som skal betales og alle disse pengene må du ha klare. Savner at alt dette bare blir gjort av seg selv.

Plass. Som ung student har jeg ikke i nærheten av samme budsjett som mamma og pappa, noe som resulterer i mindre plass. Tror rommet mitt var større enn leiligheten jeg har. Eller det føles hvertfall sånn noen ganger. Har nok rom til å leve i, men hvor skal jeg gjøre av alle tingene? Jeg har ikke en stor kjeller eller loft jeg kan stappe alt, så da blir det bare liggende som rot.

Frihet. Ja det du får mase frihet av å flytte ut. Du blir selvstendig og kan styre ditt eget hjem. MEN hvis du tenker på alt jeg har nevnt ovenfor er det masse som også fanger deg litt. Du må tjene penger for å få mat på bordet og betale regninger. Du må også sette av tid og disponere den riktig i forhold til hva som er viktig. Du må også ha litt mer kontroll på hvordan du bruker tiden og hva den brukes på. Noen ganger er det ikke like lett å komme seg på trening, fordi du ser at kjøkkenet må vaskes, eller klærne må henges opp. Andre ganger spiser du en grandiosa fordi du ikke har tid til å lage noe bedre og noen ganger er du utslitt av å gjøre alt så du blir hjemme og slapper av istedenfor å dra ut med venner. Savner å ha foreldre som kan micromanage tiden min slik at jeg får frihet til å gjøre det jeg vil.

Her kommer del 2, hvis du ikke fikk med deg del 1 kan du lese det HER.  

Hva er det gutter vill at jenter skal gjøre når man har sex?

Det hvert fall jeg (og de jeg kjenner) vil mer enn noe annet er at jenta skal være sikkerlig turned on, på grunn av meg. Å se henne kåt gjør meg enda kåtere.

Hvorfor var du utro?

Fordi jenta jeg møtte var fucking hot, jeg var langt vekk fra dama og følte det var riktig. Eller ikke riktig var feil det vet jeg, men der og da virket denne jenta mye mer interessant og viktig. Så forholdet var på en eller annen måte ikke like viktig, noe som førte til at jeg gjorde det slutt.

Fortalte du kjæresten din at du hadde vært utro?

Nei, du forteller ikke noen at du har vært utro. De som ser det, greit nok. Det er en så forferdelig ting å gjøre mot et menneske og jo færre som vet jo bedre. Det å fortelle gjør bare din samvittighet lettere og partnerens verre. Ikke snakk om at jeg skulle knuse selvtilliten og hjertet hennes på en gang. Skal du være utro skal du selv bære på skyldfølelsen, ingen andre.

Hva er det sexiest (lol husker ikke hva det norske ordet var) tingen en jente kan gjøre?

Det beste er at hun virkelig er tilstede. Både mentalt og fysisk, og at hun har det gøy. Hvis ikke dette er på plass har det egentlig ikke noe å si hva slags triks man bruker, fordi det vill bare være awkward for begge, uten tilstedeværelse.

Hva er turn off (igjen lol) når det kommer til sex?

At hun ikke er der. Tenker på andre ting og ligger der som en død fisk. Du skal ikke være en knulle dokke, for da kan man likeså godt knulle det og se på porno.

Hvor mye snakker gutter egentlig om sex de har hatt?

Mer enn det de fleste jenter tror. Jeg tror vi snakker like mye som jenter, og at det da igjen kommer an på personligheten din. Men som gutter snakker vi vell mest om det ekstreme: flaue, morsomme og fantastiske sex situasjoner, eller bare i kontekst med noe annet.

 Hva er det som får gutter til å velge å være i forhold? En venninne av meg har en kjæreste som sier han ikke er klar for noe forhold, uten noe spesiell grunn. Hva er det som får en slik gutt til å ombestemme seg?

Sånn jeg ser det, er denne gutten på uskikk etter noe bedre. Kan ikke si det med 100% sikkerhet, men vil tro han holder alle dørene oppe fordi han ikke er sikker på om han kan finne noe bedre enn henne, og derfor ikke trenger å starte forholdet med det første. Med mindre han akkurat har avsluttet et forhold er det vell et tegn på at han er usikker. Om han var head over heels forelsket ville han ikke vært usikker og fått henne ut av markedet med en gang.

Jeg føler at samfunnet vår kryr av mennesker med dårlig selvtillit. Alt fra å hate å se seg selv i speilet, til å ville endre en ting eller to. Ja det er helt normalt og det er ikke slik at jeg elsker alt jeg ser i speilet. Jeg tenker ofte at jeg må komme meg på trening eller få på meg sminke. Vi måler oss opp mot de perfekte menneskene vi ser rundt oss i hverdagen, ukeblader, TV, instagram, egentlig sammenligner vi oss selv med alle. Det kryr av steder du kan hente trenings inspirasjon, mote inspirasjon og hva nåen du måtte interessere deg for. Det er litt sykt er at til og med disse menneskene med perfekt utsende, liv, klær, sminke, kjæreste, osv er heller ikke fornøyde, og sammenligner seg igjen opp mot andre. Ble helt satt ut da Essena O?Neill på instragram kom ut med videoen sin (for dere som ikke fikk det med er det videoen under).

Noen har mye selvtillit, mens andre har mindre. Jeg har mange kompiser og venninner som konstant fisker etter komplimenter, men når de får dem tror de ikke helt på det. Nei de er litt feite, eller må klippe håret, sminken satt ikke rett, klærne er stygge fordi de ikke fant det de egentlig ville ha på seg. Alltid et nytt mål som vill få oss til å føle oss bedre, vi er aldri 100% fornøyde, fordi det er alltid andre mål å sette seg. Eller som i Essena O?Neill sitt tilfelle, ble det verre jo mer suksess hun fikk.

Hvor mange ganger har jeg ikke gått forbi speilbildet mitt og tenkt huff og fikset på et eller annet. Så i sommer, særlig med bikini presset, gikk dette meg på nervene. Hvorfor er jeg aldri fornøyd med hvordan jeg ser ut? Hva er det som er så galt med meg? Jeg er den jeg er og ser ut slik jeg gjør. Hvis ikke jeg klarer å elske meg selv naken, hvorfor skal noen andre gidde det? Vell og merke har jeg kjæreste, men til tross for å ha vært sammen i 4 år var det ikke sånn at jeg var mega stolt over kroppen min. Selv om det er ganske tydelig at han er fornøyd..

Så i sommer sa jeg til meg selv at jeg skulle slutte å bry meg om hva andre tenker og se meg selv som den beste. Med andre ord skulle jeg få meg et skikkelig ego. LOL! Jeg skulle være stolt av kroppen min og alt jeg er. Så jeg startet med at hver gang jeg så meg selv i speilet måtte jeg fortelle meg selv at jeg var smashing. Rart nok.. Men etter å ha gjort dette i 7 måneder har jeg merket at det har endret seg. Jeg kan ha en mega dårlig dag (og som jeg har sagt tidligere har jeg vært plaget av kviser i det siste), men allikevel i det jeg ser vekk tenker jeg jaja jeg er smashing hot uansett. Og det er det jeg føler, ja jeg har ting jeg pirker på, men Gud så komfortabel jeg har blitt med mitt utseende. Syntes du ikke at jeg ser bra ut, er det ditt problem: for jeg elsker at jeg er unik. Ikke bare har jeg selv merket det, men de rundt meg har også merket at jeg er lykkeligere. Ja, jeg ser fremdeles den fine kroppen på forsiden av et ukeblad og tenker at jeg burde ta meg sammen, men når jeg er i en bikini så føler jeg meg ikke ukomfortabel. Ikke alle er mega tynne, muskuløse, pene og rike mennesker, og slik skal det ikke være. 

Det viktigste er at du selv er fornøyd og ingen vil dømme deg for at du mener det. Jeg har aldri hørt noen si at noen har alt for mye selvtillit.. Du kan være stygg i noens øyne, men hvis du own it vil du kanskje høre, WOW hvordan kan hun være så trygg på seg selv, mens jeg hakker meg selv til døde? La andre gi deg komplimenter, du trenger ikke krangle deg frem til at de ikke er gyldige. Ikke fortell deg selv alt som er galt, men legg merke til det du liker. Hver gang du ser deg i speilet tenk at det er sånn du er og det er sånn du skal ta over verden. Dine meninger har noe å si og du er en unik person med ett unikt utseende som ingen kan ta fra deg. De hadde ikke antibiotika kurer eller pinsetter i gamle dager, men var fremdeles vakre kvinner og menn. Bare se på et bilde av Frida Kahlo og se hvor vakker hun er, til tross for at hun er skremmende og har mono-bryn. Gjør speilet om fra fienden din, til din beste venn.

Hva tenker du om selvtillit?