BALI DAG 2: RICE AND MONKEY FOREST

Så i dag tok vi oss en liten tur ut av byen og inn i jungelen. 3 timer fra Seminyak finner du Ubud, som er stappet med både jungel og grønne ris-åker. Dette var definitivt på topplisten min i Bali. Til tross for at taxi sjåføren ikke ville kjøre opp til regnet og sa at vi bare burde holde oss langs vannet, dro vi opp. Og gjett om det var verdt det.

Det første som møter deg, er det samme som alle andre steder hvor turister flokker seg til: butikker. 100 av samme butikk, men skjørt og dilldall du kan ta med deg tilbake hjem. Det er nok mange som går på fellen og ender opp med å bruke masse penger, og glemmer og gå forbi alt dette og inn i åkeren. Du må rett og slett rotet deg ut av markedet, fordi alle restaurantene og kafeene, og inn i gjørmen. Og ja jeg mener gjørme. Var utrolig kult og traske rund og føle vannet dekke hele foten, se seg rund og bare vøre omringet med alt som er grønt.

Vi skulle så gjerne ha vært der så mye lengre, men da vi endelig kom oss til toppen av åkeren hørte vi noen høye lyder som skremte vettet ut av Lina. Det ble veldig fuktig, tung luft og grått rundt oss, og det var bare snakk om noen minutter før himmelen kom til å åpne seg. Vi kom oss så fort vi kunne opp de mange gjørmete bakkene. Vi trodde vi hadde rukket det og startet å tusle ned mot der vi skulle møte taxi sjåføren vår. Så fort vi ser han åpner himmelen seg. Og det er ikke sånn åpner som vi opplever i Norge og Spania, men den åpner seg. Se for deg at noen konstant heller bøtter med vann over deg, sånn er det. 10 sekunder i regnet og vi var gjennomvåte. Heldigvis satte han på varmen i bilen og vi tørket fort.

Neste stopp var ikke langt unna. Turen gikk til Monkey Forest, hvor vi skulle se på noen templer og hilse på aper (Ligger altså også i Ubud). Himmelen hadde for så vidt lukket seg igjen innen vi kom frem, og vi kunne lett leve med litt smådrypp. Eneste problemet er vell at jeg har glemt hvor lite jeg liker disse apene. Oppsøker dem og angrer hver gang.

Så for de som lurer på hvordan dette stedet er i forhold til dyre rettigheter: Jeg ser ikke noe som er galt i opplegget. Du kan betale for å komme inn i parken (men det er mer for å se alle byggene (templer, broer og natur). Videre er apene frie til å gjøre akkurat som de vil. Med det mener jeg at hvis du ser apen inn i øynene og går mot den, kommer du til å måtte ta en tur til sykehuset. Rundt om kring på området kan du se bur som er stappet med søtpoteter og diverse grønnsaker. Disse er der så apene kommer tilbake, men også så de ikke blir avhengig av menneskene for å få mat (de er vell litt det, men..). De vil fremdeles være avhengige av å klare å få tak i maten, og ikke få den frastjålet. Det eneste jeg tror jeg mislikte var vell at godsakene (altså bananer) kunne kjøpes og gir til apene. De ble også brukt til de som ønsket å ta bilde med dem. Ev av vaktene kan da lokke en ape til å klatre opp på deg og bli der i ett min mens du får tatt en ape selfie. Konklusjon: Apene er aggressive, men det er også menneskene. De kan gå hvis de vil, og de kan komme. Det er store ape familier, og ingen av dem er underernærte, så tror nok de har et ganske så godt liv der. Så hvis du har lyst til å oppleve hvordan det er å vandre med aper er nok dette et av stedene jeg anbefaler.

Tilbake til dagen: Som jeg sa, er jeg ikke så glad i disse apene. Rett og slett fordi de kan gjøre som de vil, og er ville dyr. De hopper på deg og det er stappet med dem. Skal du ned en trapp må du nesten følges av en av vaktene fordi apene har respekt for dem og vil flytte seg. Så etter å ha sett det vi følte for og brukt litt tid hadde vi fått nok og kom oss hjem.

Ganske så rart og komme ned fra fjellet med tåke og regn, til en solfylt by, hvor vi tilbrakte resten av kvelden med svømming, mat og drikke. Jeg digger Bali, men er definitivt ikke et av mine favoritt steder her i verden (enda). Håper at jeg kommer til å bli mer forelsket i stedet, men vi får se. 

BALI NATT & DAG 1

Så turen har nå gått til Bali! Helt sykt, men utrolig spennende. Jeg fikk turen i julegave av Lina. Hun har vært så gira på en tur, så dra dro hun meg med hit. Ikke at jeg klager et sekund på det. Er nok på topplisten over syke gaver jeg har fått.  

Vi var jo så heldige at vi fikk sitte på til flyplassen med Joel, når han dro til jobb. På den måte slapp vi å kaste bort de 20$ det er for å komme seg dit, men vi var der to timer for tidlig. Så vi surret rundt og ganske så fort var det på tide å sjekke inn. Heldige som vi var  flyet utsatt 3 timer på grunn av varmen. Så alt i alt satt vi over 6 timer på den herlige flyplassen i Sydney. Lite tips til alle som skal bestille billetter: HOLD DEG UNNA JETSTAR! Kan sikkert skrive et innlegg om de herlige turene jeg har hatt med dem. De er billige men er faktisk ikke vært det hvis du skal sitte så lenge på flyet.

Etter noe som føltes som et par hundre år, ankom vi Bali. Var ganske deilig at det ikke var like tørt eller varmt som Sydney, men heller en deilig varme hvor du ikke trenger kle på deg, men svetter ikke ut alt vannet i kroppen. Vi var ikke så oppegående da vi kom oss til hotellet og la igjen både lommebøker og pass, som de måtte komme løpende med. Kunne vært litt krise om de ikke hadde gjort det, så takk Gud for det. Hotellet var ganske så sykt, og utrolig rart. Ikke helt det du forbinder med Bali og varme, men definitivt et hotell jeg anbefaler.

Dagen etter gjorde vi ikke så veldig mye. Siden vi var ganske så ødelagte etter flyturen og styret på flyplassen bestemte vi oss for å bare ta en dag med å se oss rundt. Vi måtte også bytte hotell, noe som gjorde at vi ville holde oss i nærheten. Det hadde skjedd noe tull, så hotellet vi skulle bo på var ikke booket for første natt, så da ble det sånn.

Tror nok det beste med hele dagen var at vi fant vafler. WTF? Jeg har ikke spist norsk mat nå på 7 måneder og tanken på vafler fikk det til å renne i munnen min. Da de kom ut med dem holdt jeg nesten på å gråte, mens Lina satt der og lo av meg. Til min skuffelse levde det ikke opp til mine norske forventninger, så jeg får vente noen få måneder til jeg er hjemme og mamma kan lage det.

Utenom gåingen og avslapningen gjorde vi ikke noe. Var deilig med en rolig start, til tross for at vi ikke har mange dager her. 

SaveSave

RTX SYDNEY

Da jeg ankom Australia fikk jeg streng beskjed om og holde av noen dager hvor vi skulle til RTX. Så 7 mnd sener, kom endelig dagene. Joel har gledet seg noe helt sykt, mens jeg har ikke hatt peiling på hva det var vi skulle. Jeg har skjønt at det er youtube og videospill som er på agendaen, men hadde egentlig ikke peiling på hva det var jeg skulle begi meg ut på. Selv om jeg bare skriver ett innlegg var det både i går og i dag (så skriver vell litt om hverandre).

So: vi kom litt senere enn planlagt, siden det var litt for vanskelig å få meg opp av sengen. Ikke at det gjorde noe, for køen var like lang. I mitt hode tenker jeg, OMG skal jeg så i kø i 4 timer, midt i solen. Ikke 2 min senere enn vi hadde kommet dit poppet alle cosplay-mennesken opp. Har aldri vært i en så interessant kø. Sett Big Bang Theory? Ja, var akkurat sånn.  Helt syke kostymer og de kuleste menneskene noen gang.

Utenom å se på alle de forskjellige menneskene som vandret inne på området, brukte vi mesteparten av tiden i kø. Det var helt galskap, 10 minutter etter at vi stilte oss i en kø, for et av panelene, ble køen stengt. Det var hele to timer før det startet. Så vi gikk glipp av en del siden vi måtte stå så tidlig i kø. Men vi fikk med oss det viktigste og morsomste. Jeg elsket virkelig bare panelene hvor de snakket om alt og ingenting. Viste aldri hva som kom til å skje: På et av dem var plutselig to fra publikum dratt opp for å sloss, en i rullestol som skulle være Trump og en kom kenguru. Litt av noen dager med andre ord.

Joel klarte jo også å vinne bursdagsgaven sin.. Litt surt for meg siden jeg ikke har peiling på hva jeg skal gi han nå, men utrolig kult. Det var stasjoner med indie-games, altså spill som ikke er laget eller slippes av de store firmaene. Så siden jeg var i sulten og klage modus satte vi oss ned ved spillet jeg ville spille. Det var så sykt kult og gikk ut på at du skulle passe på en haug med barn og passe på at de ikke døde. Altså så mye lettere sagt en gjort, for barna var bestemt på å drukne i sandkassen. Så jeg gikk begge dagene rundt og snakket om hvor kult spillet Killing the Children var. Rart navn sant? Joda har funnet det på helt selv! Han prøvde så mange ganger å forklare at det her Saving the Children, men det gikk bare ikke inn i hjernen min.

Så det var en konkurranse på Twitter hvor du skulle legge ut et bilde av favoritt spillet og en liten tekst. Han la selvfølgelig ut det bilde og fortalte hvor på trynet jeg var. Alle i panelet hadde syntes at det var ufattelig morsomt og valgte han. Så den nye stolen måtte han bære med seg gjennom hele byen. Hvis du har meg på SnapChat har du nok fått med deg, hvor morsomt det var.

Joel hadde også klart å tulle det litt til, så han måtte gå alene for å få autografene. Eller jeg fikk komme på slutten og ta bildene og snakke med dem, men fikk ikke gjøre det selv. Så hva skulle jeg finne på i en verden med dill-dall og spill. Jeg spilte litt Fifa, Killing the Children, gikk litt rundt, VR, og til slutt gav jeg opp og stillte meg i den lengste køen jeg kunne finne. Viste seg at det var til den nye Nintendo Switch: and OMG im in love. Knuste alle de profesjonelle i både melking av ku og cowboy greia. Utrolig kul teknologi skal de ha, men tror både skjermen og kontrollene er for små til hverdagslig bruk. Hvis jeg kunne sløst bort penger og hatt den som en reise ting (på fly, i bil og diverse turer) så hadde jeg definitivt brukt pengene. 

AUSTRALIA DAY

Så kanskje det seneste innlegget noen gang, men vil poste det allikevel. Det virker som at Australia Day er noe som ofte glemmes i det hele idylliske bildet av Australia. Det er altså dagen de feirer at koloniene satte foten ned på australsk land. Så ikke like stort som 17 (men ingenting er vell det), men helt galskap. Nede i byen og langs stendene ser du ikke annet en bikinier med det australske flagget. Vi på en annen side, skulle ha en ordentlig Australia Day, i midten av buskene, med BBQ og noen tradisjoner.

Vi måtte klatre opp og ned i en time, men kom til slutt til målet: en liten elv og strand på bunnen av fjellene, hvor ikke en sjel ville forstyrre oss. Vi satte opp Tripple J, volleyball nett og gjorde alt klart. Tripple J er en radio stasjon som har nedtelling til topp 100 (70% er bare australske artister). Noen dager før stemmer vi på 10 av våre favoritt sanger, og listen med våre topp 10 må vi ta med oss.  Hver gang sangene dine kommer på radioen må alle andre drikke, jo høyere opp på listen jo mer må de drikke. Så til slutt må du fullføre en drikke per sang som ikke blir spilt. Med andre ord, de er minst like flinke som oss til å bli dårlige på 17 mai.

Var en utrolig dag uansett. Vi kose oss med både vannet, musikken og med maten. Rart å være så øde, men så deilig også. Ikke noen kontakt med verden rundt, og du kunne bare nyte naturen rundt deg. Hvis du skal til Australia må du ikke glemme denne dagen, definitivt en av Australias mest spennende. 

ALT I BOKS: KLAR FOR NY TUR

Så har tatt oss måneder med prokrastinering, men alt er endelig i boks. For noen uker siden var jeg og Anna innom Work and Travel og fikk litt informasjon om roadtripen. Deprimerte og triste dro vi til jobb, etter å ha funnet ut at vi hadde ikke sjangs til å spare opp nok penger. Så vi kom på jobb og startet klagingen. En av gutta på jobb fikk sjokk da han hørte hva de ville at vi skulle betale, og sa at han kunne skaffe oss et møte med forlovede hans, så hun kunne hjelpe oss.

Så etter noen uker klarte vi endelig og møte henne, og gjett om det var verdt det. Vi fikk booket bil, turer og tusenvis med gode tips. Alt er i boks, og nå reiser vi så utrolig snart. Helt sykt å tenke på at vi ikke hadde noe klart i går, mens i dag er alt planlagt til minuttet. Er også litt trist. Det betyr at jeg skal være uten Joel i 5 uker, må slutte på jobben og ta farvel med en del kjære folk jeg antageligvis aldri kommer til å se igjen.

Utenom det, kom jeg hjem og viste frem alle planene mine. Lina er på besøk, så fikk litt kvalitetstid med henne. Joels og min venn fra USA – Sam er på besøk, så litt galskap i huset. Mye som skjer her med andre ord. 

NEED TO KNOW: JOBBE Å REISE I AUSTRALIA (2)

Jeg har tidligere skrevet ett innlegg som har tatt for seg noen av spørsmålene (HER). Dette er da del 2, hvor jeg skriver om resten. Men det er bare å fortsette å spørre meg, ofte svarer jeg deg dirkete på mail eller meldinger her på blogg.no, men hvis jeg får inn nok lager jeg nok enda et innlegg.

Hva gjorde jeg før jeg dro?

Det er ikke så mye du får gjort før du drar. Du må kjøpe visum, bestille billetter (for mer info les HER), og spare opp nok penger (kan lese om det HER). Utenom det fikset jeg bankkonto og gjorde meg klar for en opplevelse. Prøvde å lete etter både sted og bo, og jobb, men er IKKE noe poeng i. Når de ser for deg en Australier er det ofte en person som chiller på stranden og ikke tar livet for seriøst. Dette er selvfølgelig en steriotype, men tenk at det skal være deg. Det er så utrolig lett og stresse før man drar fordi du har ingenting planlagt, men det er det samme for alle. Når du kommer inn på hostellrommet med 8 andre, innser du at ingen har noen som helst peiling på hva de skal eller hvordan de skal gjøre det. DET KOMMER TIL Å GÅ BRA!

Trenger jeg et Australsk telefonnummer?

Ja, gjør det lett for deg selv og fiks nytt SIM kort med en gang du lander. Firmaer liker å ha muligheten til å kontakte deg når de trenger det. Sjefen min på Luna sender meg meldinger hver dag. Jeg fikk dette da jeg kom, men er bare å gå inn på en 7/11 og du er i gang. Jeg endte opp med Lebara, som var veldig enkelt, men vet ikke om jeg vil anbefale det, siden jeg ikke har særlig kunnskap om de andre.

Hvordan var det å feire jul?

For meg var det helt fantastisk, men det fordi jeg var med Joels familie. Trist nok kan jeg bekrefte at de fleste har det ganske jævelig. Det er sommer og varmt, og du begynner å savne både familie og vinteren. De fleste lokale drar hjem til familiene sine, og selv om du har noen få reise-venner er det ikke det samme som å ha de kjære.

Hvor finner du steder å bo?

Det letteste er å booke seg inn på et hostell. Det er litt slit for du ender fort med å dele rom med rundt 5-7 mennesker. Selv om jeg hadde noen helt forferdelige mennesker på rommet de første nettene, var det helt fantastisk etter at jeg byttet rom. Særlig hvis du reiser alene er dette en måte å bli kjent med mennesker og knytte vennskap du vil ha hele reisen. Men, det kan bli mye festing og bråk og til slutt vil du ut. Det å finne et sted å bo (permanent) er litt grusomt, særlig i Sydney. Du må gjennom så mange falleferdig og skitne steder at du bare vil gi opp og gråte. Men du vil finne noe til slutt. Det er også viktig å huske at du må betale depositum, kalt bond, som ofte er på 1-3 uker (altså du må punge ut med 1000$). Det letteste er nok å legge ut en annonse på flatmates.com/au men det kan bli totalt kaos, og folk kan gi deg tilbud på steder som er i midten av ingen-steder. Beste er å se hvilke du vil ha og sende en melding til dem. De siste gangene brukte jeg facebook, siden det ligner litt mer på finn.no hvor du kontakter selgeren og ja.. Mange muligheter.

Hvordan fungerer det med jobb og hvor lenge du kan jobbe?

Når det kommer til timer i uken er det bare å slå seg løs, på et tidspunkt klarte jeg å jobbe 70 timer på en uke. Må si jeg var helt ødelagt og aldri skal gjøre det igjen (lol noe jeg sier nå), men ble en haug med penger. Når det kommer til lengden på hvor lenge du kan være ansatt så er det kun 6 måneder. Det var egentlig ikke noe jeg hadde oversikt over, men heller noe sjefen sa ifra om når det startet å nærme seg slutten (så du kan søke ny jobb). Syntes egentlig det var en fornuftig regel, fordi den er til for å sikre at du ikke stjeler en jobb fra lokalbefolkningen, og for å tvinge deg ut av komfort sonen. Eller som Work and Travel sier, for å få deg til å reise litt rundt.

Hvordan fikk du deg Australsk kjæreste og hvordan er det?

Det er egentlig et veldig godt spørsmål. Virker som om det er en ting her.. Neida, men jo. Jeg kjente Joel før jeg dro, vi møttes i USA og har aldri mistet kontakten. For å være ærlig hadde jeg aldri tenkt på han som annet enn en venn, og hadde ikke planer om noe forhold, men det ble som det ble. Det er ikke noe annerledes å ha en australsk kjæreste enn en norsk, utenom at du må snakke engelsk hele tiden. Ja, jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal svare på dette spørsmålet. Men I tried  🙂

VI ER DE FATTIGSTE MENNESKENE I VERDEN

Jeg tenker ofte at jeg bare burde selge alle tingene mine, kjøpe en flybillett, og dra til den mest øde øyen jeg kan finne. Ta noen kurs på hvordan mans skal overleve og leve et solidarisk liv i et av naturens paradis. Et liv uten andre mennesker, sosiale medier eller ting og tang. Hvor mye mer lykkelig hadde man ikke vært? Men så, slår realiteten inn.. Hvor mange ganger har man ikke lekt leken: hvor man får ta med en ting på en øy. Svaret varierer alltid, men samtidig har de enkle felles trekk: de knytter oss til det overfladiske i vårt samfunn, det materialistiske. Tenk at du var på en øy, helt alene, urørt at mennesker.. Kan du se for deg de kule bildene? Eller historiene du kan dele når du kommer hjem? Det kan hvert fall jeg, for målet vil alltid være det å komme hjem igjen. Jeg tror aldri jeg kunne vært ordentlig lykkelig på øyen, fordi jeg vet at det er andre ting som eksisterer.

Så til det den politiske ukorrekte overskriften i dette innlegget: vi er de fattigste menneskene i denne verden. Når jeg tenker over det er vi nok bare den fattigste generasjonen, de som ble født før oss er nok rikere på mange måter. Jeg har ligget våken i mange netter (mest på grunn av det ekstreme varmen her i Sydney), og tenkt på en liten landsby jeg lærte om på høyskolen. Det var en liten landsby i India / Pakistan området, som var klassifisert som det fattigste stedet på jorden. Ut i fra våre målinger burde de ikke engang ha klart å leve. Så vi rike gjorde som vi alltid gjør, grep inn, studerte og misjonerte. Det viste seg at disse menneskene ikke så på seg selv som fattige, og kunne klassifiseres som de lykkeligste menneskene på jorden. De hadde vært helt isolert fra verden rundt og kunne ikke forestille seg maskiner som biler og fly. Så flinke som vi var viste vi dem alt av dette, og gjorde det klart for dem hva de ikke hadde. Til den dag i dag, er dette fremdeles et av de fattigste stedene i verden, men forskjellen er at de nå også er ulykkelige. De er ulykkelige fordi de har kunnskap om hvor fattige de er.

Vår generasjon med rike barn i Norge, sulter ikke, bokstavelig talt. Men hvis du tenker over det så sulter vi på en helt annen måte: uansett hvor mye vi har sulter vi etter mer (ja jeg bruker ordet feil, but follow me for a second). Vi alle har mat på bordet, men vi vil ha det de andre spiser, vår mat er ikke like pen som den på instagram, så vi er ikke fornøyde. Vi har alle klær som dekker våre behov, men vi har ikke den jakken en i klassen har til flere 1000kr. Vi har de nyeste dingsene, men vi har ikke den som kommer til neste år. Vi har den beste utdanningen, men vi alle kjenner en med to av dem. Vi har jobber, men ikke den kuleste. Vi får likes på insta, men ikke like mange som Kylie Jenner, vi har 3 lesere, men ikke like mange som Sophie Elise. Vi har alt men ikke nok. Vi får aldri nok, fordi uansett hvor vi ser er det noen som har mer eller bedre.

Jeg vet ikke om den teknologiske og globaliserte verden, er en forbannelse for de nye generasjonene.. Det virker som om kunnskapen vi får, det vi ser og hører bare gjør oss mer ulykkelige. Jeg skal ikke si at et hjemløst barn i India eller Afrika, uten familie, mat eller tak over hodet har det bedre enn oss, men samtidig har de noe viktigere som vi mangler. De har en ekstrem motivasjon til å leve. Hver dag er det barn som sulter til døde, men det er ikke fordi de gav opp. Barn kommer til Norge fra krig og fordervelse, men faktumet er at de kommer. Det å dø vil være en lett utvei, men de velger den vanskeligste. Det er helt sykt å tenke på hvor mye mot og styrke alle disse menneskene har, særlig når du setter det opp mot oss i Norge. Vi føler oss ensomme, og stakkarslige, og selvmord er ikke noe uvanlig. Det kan hende det er fordi jeg er fra Oslo, men jeg kjenner alt for mange unge, som tar sitt eget liv, og vi har egentlig ikke noen grunn til det. Særlig sammenlignet med disse barna vi alle diskuterer om skal ha rett til å komme til vårt land. Jeg prøver ikke å fornærme noen, eller snakke negativt om selvmord. Det er et vanskelig tema og skrive om, uten å si noe feil. Det jeg prøver og si er at det er med god grunn det skjer i vårt samfunn, grunnene er viktige og bør hjelpes, men når du setter det opp mot alle disse barna, uten noe, blir linjene ødelagt. Det gir ikke mening hvorfor det er så synd på oss og vi mangler grunner til å leve, mens de kjemper med alt de har for å unngå døden de sannsynligvis kommer til å møte fortere enn vi kan forestille oss. 

Jeg vet ikke egentlig hvor jeg ville med dette innlegget. Det er vell ganske så på kanten for mange sine øyne, men kanskje det stikker litt for noen. Det har ingen mål eller mening, men er noe jeg har hengt meg litt opp i: Vi er fattige fordi vi har informasjon om hvordan andre har det. Vi er fattige fordi vi er så ulykkelige, og aldri kan nå et mål hvor alt bare er bra. Jeg vet ikke helt hvordan det skal gå med oss og de yngre generasjonene, men jeg håper vi er smarte nok til å finne ut av det. 

HAR HATT DET LITT TØFT

Vi var midt i matserveringen på jobb, da pappa ringte meg tilbake. Han hadde prøvd å ringe meg flere ganger tidligere, men jeg hadde ikke hørt telefonen. Så jeg løper bort til sjefen, han sier det er greit, og jeg svarer på telefonen. Verden stoppet der og da, og har ikke bevegd seg siden. Jeg gikk noen dager og var helt borte, de lot meg jobbe men viste at jeg ikke var godt for noe, og når jeg kom hjem brøyt jeg sammen. Jeg har tidligere snakket med mamma og pappa, om hva som skjer hvis bestefar dør når jeg er i Australia. Det å komme seg hjem på dagen koster nesten 30 000 kr, og som om det ikke er nok, tar det to dager på et fly. Det vil si at jeg måttet sitte alene på flyet å sørge, istedenfor å ha mennesker rundt meg. Jeg setter utrolig pris på hvor støttende alle har vært for meg i denne perioden, men jeg savner familien min veldig. Det er mye tøffere enn jeg trodde det skulle være, og alt jeg vil er å klemme mamma.


Bestefar var vell den eneste jeg hadde igjen. Vi har en stor familie, men det er ingen vi egentlig snakker med. Han passet på oss da vi var mindre, og har alltid kunnet fått meg i godt humør. Jeg kjenner jeg får en klump i halsen av å tenke på at han er borte. Vi har så mange gode minner, men vi får aldri muligheten til å skape flere, og det gjør vondt. Jeg håper virkelig han er et bedre sted, uten sorg og smerter. R.I.P Eli.

NEED TO KNOW: JOBBE Å REISE I AUSTRALIA

Så jeg har samlet opp spørsmålene jeg har fått inn det siste halvåret, og det viser seg at mange lurer på de samme tingene. Jeg har valgt å ikke svare før nå, av den enkle grunnen at jeg følte jeg ikke viste nok. Men nå har jeg både informasjonen og tid, så satte meg ned med spørsmålene. Det kommer enda ett innlegg, så det er bare å fortsette å spørre.

Hvor mye penger burde jeg spare opp, før jeg drar?

For å komme inn i landet krever egentlig Australia at du har spart opp 30 000kr kroner. Jeg ble aldri sjekket, og heller ingen av de jeg har snakket med. Men man hører alltid om en venn av en venn, som ble sendt hjem fordi de ikke hadde nok penger. På en annen side, hvis jeg kan gi et tips er det å spare opp MER. 30 000 virker som mye penger, men det forsvinner så utrolig fort. Leie, mat og alt er litt dyrere enn i Norge, så med mindre du får deg jobb med en gang, vil du se at kontoen tømmes fort. Jeg måtte også ta meg en tur til en spesialist, og selv med Australsk helseforsikring var det alt for dyrt og ruinerte meg i flere måneder. Så du kan klare deg med 30k, men spar opp mer. 

Hvordan får du deg en jobb?

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om forskjellen på å reise alene VS i samarbeid med et firma, hvor jobb-søking får mye oppmerksomhet (du kan lese det HER). Hvis du ikke vil sette deg helt inn i det, skal jeg kort forklare de 3 forskjellige måtene jeg fikk meg jobb: Da jeg ankom Sydney fikset Work and Travel meg jobb med en gang jeg spurte etter det. Først var det noen randome jobber, så fikk jeg tilbud om kaffe jobben. Neste omgang var jeg på utkikk etter noe som var i nærheten av der jeg bodde, så jeg søkte det opp på www.seek.com.au. Både seek og gumtree fungerer veldig som finn.no bare litt bedre. Etter å ha søkt på nettet, tenkte jeg det var smart og vise frem ansiktet (australske CVer, skal ikke ha bilde, så de vet ikke hvordan du ser ut). Så jeg tok en tur inn og ble ansatt på stedet. Gangen etter der gikk jeg tilbake til Work and Travel og fikk jobb på Luna Park. Helt ærlig er jobb ikke noe å bekymre seg for, du må bare komme deg litt ut av komfort sonen din og gjøre jobber du ikke trodde du kunne.

Hvor mye tjener du i timen?

Jeg har fått betalt alt fra 20-32$ (ca 140-220kr). Hvis du jobber med alkohol vil start lønnen være på 24$, noe som egentlig er et must. Du må tenke at leie er rundt 200-300$ i uken, så ikke vær fornøyd hvis en arbeidsplass vil betale deg 20$.

Hva er RSA?

For å kunne jobbe som servitør, eller steder hvor alkohol selges må du ha RSA. Som er et alkohol sertifikat. Det betyr vell egentlig bare at du har betalt en haug med penger, sittet og hørt på alle av Australias regler i 8 timer, og bestått en test de gav deg svarene til. Basically en bindende kontrakt på at hvis du serverer noen under 18, gir noen for mye drikke, ikke har med deg beviset, osv, må du betale en haug med penger.

Hvor ofte får du betalt?

I Norge betaler vi husleie og får betalt en gang i mnd.  Her i Australia betales ofte husleien hver uke, eller annenhver uke. Jeg har hatt jobber som betaler meg hver uke, men oftest er det annenhver uke. De større firmaene vil ofte betale annenhver, mens mindre betaler hver uke.

Trenger jeg et Australsk bankkort?

Ja det gjør du. For å få betalt av jobben, betale skatt og pensjonssparing må du ha en australsk konto. Jeg fikk hjelp av Work and Travel og bestilte bankkortet mens jeg enda var i Norge, men utrolig lett, så kan gjøres selv. Liten sidenote: alle ender opp med Commonwealth, de har de beste betingelsene og er over alt. Bare gå dit…