Jeg føler at alle jenter tror de har overhånd, tror de kan holde hodet kaldt, er urørbare, og kan se når en gutt bruker dem. Som oftest til og med når det skjer med deg, klarer du å ignorere at du ble brukt. Eller som oftest vet du det, men bare benekter sannheten. Vennene dine ser det, men syntes synd på deg og vil ikke si det høyt. Ingen vil være den som forteller deg at du falt for en gutt som bare lekte med hjertet ditt. De som forteller deg sannheten hører du heller ikke på, fordi du selv vet best. Det er ingen som skjønner hva dere to hadde bak lukkede dører. Hvordan det var når dere to var sammen alene, og hva du føler inni deg. Men er kanskje derfor de også klarer å se sannheten. De har ikke følelser for gutten og kan derfor holdet hodet kaldt, mens hjertet og hjernen har kappløp for den i forholdet.
Jeg har tenkt litt på hvor mange det var som fortalte meg at: det var bra at det ikke funket mellom og han jeg holdt på med. Noen har jeg hele tiden vist at ikke var hans største støtter, mens andre har aldri sagt hva de egentlig tenke om forholdet vårt. Det var som om de endelig kunne si at han ikke var den rette, og at de aldri syntes jeg ble behandlet riktig, som om de kunne la alt komme ut. På en annen side hadde jeg de vennene som egentlig kunne sagt hva var det jeg sa, men hevet seg over det. De som aldri stolte helt på han og kunne se fakta og advare meg, men jeg ville ikke høre. For hvem har lyst til å høre at gutten du faller for bare lyver? Jeg viste at min beste venninne her i Australia hatet han, og etter noen episoder mente jeg fortjente så mye bedre, jeg viste også at hun la det til side og lot meg gjøre det jeg trodde var best. Hun fortalte meg ikke at jeg ikke skulle være med han og har til den dag i dag vært støttende til forholdet, men hun har også holdt hodet kaldt, og gitt meg råd jeg faktisk ville høre. Men er det riktig da? Den støtten jeg trengte og fremdeles trenger er en av grunnene til at jeg har det så vondt.
Så hvorfor respekterer jeg henne, selv om jeg vet hun gikk mot sin egen kultur. Vi begge viste at jeg kom til å bli veldig såret, men vi begge lot det skje. Kanskje det er det en beste venn egentlig er? En som later som om det er en overraskelse, som støtter deg, selv om de viste bedre hele tiden? Jeg vet ikke. Når jeg tenker tilbake, er det så mange tegn som viser til at jeg burde holdt meg unna. Lang langt vekk fra han, men han er som godteri, jeg må bare ha det. Jeg klarer ikke si nei. De vennene som sier at jeg burde holde meg unna han, lyver jeg til, de som støtter meg, får en overdose av alt dramaet. Jeg føler jeg burde få nye venner, noen som faktisk ikke har hørt noe, så jeg ikke sliter ut alle med maset. Samtidig vet jeg at jeg gjør det samme for dem, jeg vil alltid støtte dem i valgene de tar, særlig når det kommer til kjærligheten. Det er ikke noe riktig eller galt. Særlig jeg, meg med min fortid, har ingenting jeg skulle sagt om andres valg. Jeg vet hvor bra noe kan føles, selv om det ødelegger deg. Eller hvordan noe som er utrolig bra, kan være kjedelig og feil.
Er det sånn at alle forhold er fucket, men noen bare overlever det? Er det ingen som egentlig passer sammen, men som går overens og aksepterer at ikke alt kan være perfekt?
Em's Travels and more 