Selv om jeg er ung har jeg gjort mye, og mye av det er så feil at jeg får grøssninger av meg selv når jeg tenker på det. Mange lærer sjeldent av andres feil, noe som er synd, fordi føler det er så mye man kan lære av andre hvis man bare har et åpent sinn. Det kan være relevant for deg, det kan skje, og sannsynligvis vil ikke livet gå på skinner: særlig når det kommer til kjærlighet. Så får å kanskje få litt ro i min egen hjerne, fortelle min historie og kanskje hjelpe noen andre skal jeg dele historien om 3 av mine forhold, og hva jeg ville fortalt mitt yngre jeg i disse forholdene.  

Første innlegg: det å være nummer to eller best kjent som the other woman.  

Så jeg møtte en søt gutt, var ikke i samme vennegjeng som meg, men vi viste hvem hverandre var. Så en kveld etter byen tar vi ting litt videre. Når han kommer hjem til meg forteller han meg at han har en kjæreste, da har vi allerede holdt på i flere timer og er meget beruset. Blir selvfølgelig forbanna, men lar han sove over (ikke med meg). Vi fortsetter å snakke, men jeg gjør det tydelig at jeg ikke vil være mer enn venner, fordi han er i et forhold. En uke senere har de gjort det slutt. Første hint burde vært at han ville ha en pause, mens hun gjorde det slutt. Jeg hadde selv kommet ut av et forhold og alle sa jeg vi bare burde bruke hverandre, noe vi gjorde.

Så tips nummer to: de som strør deg med komplimenter kan på ingen måte mene alt. Ett ærlig kompliment er verdt mer enn 40 de finner på. Så jeg og denne gutten fortsatte å “bruke” hverandre. Men som en kåt liten gutt foresatte han å fortelle meg det han trodde jeg ville høre. “Du er pen”, “du er best”, “wow du har vært heldig med genene dine”, så kom “jeg liker deg sykt mye”. På dette tidspunktet var han ikke mer en et “leketøy”, og jeg viste at han bare sa det for å si det. Så sa det tilbake for å ikke såre han. Problemet er når du sier det nok blir det sant. Selv om du egentlig ikke mener det, selv om du vet han ikke mener det, blir det lett en realitet du drar deg selv inn i. Mange gutter sier bare det du vil høre, og det er lett og gjennomskue, men når det blir repetert nok setter det seg i hjernen. Du begynner å tro på det, du begynner å få de følelsene du har fortalt deg selv at du ikke skulle få. Er sikkert noen jenter som klarer å distansere seg fra alt, men jeg er tydeligvis ikke en av dem. Ingen som viste at jeg likte han, og alle rådet meg bare til å fortsette.

Så, det hadde gått noen måneder og vi holdt på som det hadde vært en uke. Etter litt innser jeg at han oppfører seg annerledes rundt meg enn med vennene sine, det er tydelig at for dem er jeg hans leketøy, slik vi hadde planlagt. Men problemet var at når han var med meg var han drømme gutten. Jeg ble kjempe ukomfortabel fordi jeg aldri viste hvordan jeg skulle oppføre meg. Som jenta som kom for å ha det gøy litt utover kvelden eller som en jente med hjerne og følelser. Skulle ønske jeg kunne bedt meg selv kutte all kontakt etter dette, ikke bli dratt lengre inn i “forholdet“, men det er ikke like lett når du er i den situasjonen. Jeg ville ikke innrømme at jeg hadde følelser for han og at det var noe annet enn bare gøy. Min erfaring er at gutter ofte ikke legger ut om kjærligheten og det de føler med vennene sine hvertfall ikke på samme måte som oss. Hvis en gutt liker deg, vet vennene at han er interessert og liker deg. Men venner kan også få gutter til å late som om det ikke er mer enn noe gøy. Så har vi 3 alternativ som jeg opplevde, han forteller vennene alt, men forteller dem at han bruker deg. Jeg tror aldri det er et bra tegn når gutten går for nr 3, men i den situasjonen var det ikke det jeg skulle forvente/ leve med?

Dette har da holdt på fra rundt juni til november, og da innser jeg at han flørter like mye med andre jenter og snakker fremdeles med ex-en sin. Det såret meg veldig, men jeg rasjonaliserte det med at jeg hadde ikke rett til å ha disse følelsene, fordi det var ikke noe seriøst vi drev med. Det skulle bare være gøy, ikke mer. Jeg har vell kanskje glemt å nevne at han ikke var fra Norge, men fra England. Han skulle hjem i januar så det kunne heller aldri bli noe. Så sett fra min situasjon alle vet vi bare har det gøy, de har slått opp og han er singel, MEN på tomannshånd er han en helt annen gutt som er snill som et lam, og lyver i hytt å pine. Jeg innser alt dette, men benekter at jeg har følelser, og om jeg har dem overbeviser jeg meg selv om at det er en erfaring og at jeg skal komme meg over dem.

Da han dro hjem til England fortsatte vi å snakke masse. Hver eneste dag, det var mer snakking enn da vi faktisk var sammen. Jeg og denne gutten hadde aldri sluttet å snakke siden den første kvelden. Sånn seriøst 38 000 meldinger på face! Jeg skulle ønske jeg kunne bedt meg selv stoppe. Men jeg tenkte at meldinger skader ingen, han er borte og det er bare en selvtillitsboster. Men det gjør det. Here is the deal: når vi var sammen kunne det være utrolig bra, utrolig utrolig bra, men det var alltid noe som skjedde som fikk meg til å innse realiteten. Han flørtet med noen, en melding fra ex-en eller vennene. Var alltid noe shit som minte meg på at han ikke var perfekt og at han bare brukte meg. Men når du bare sender meldinger får du bare det positive. Man viser ikke det den andre personen ikke vil se. Når man skyper har man ikke med seg ex-en eller personen du var litt interessert i kvelden før. Du legger det fra deg og beveger deg inn i en perfekt verden. Krangler aldri fordi man har ikke noe å krangle om. Bildene du tar er ikke mega spontane og det er lagt litt arbeid i at du skal se ut som ditt beste jeg. Det som holdt meg fast til realiteten forsvant da han dro.

(Fortsettelse følger…)

Jeg er i litt klagete humør. Livet mitt er ganske perfekt, men noen ganger savner jeg å bo hjemme hos mamma. Tror mange gleder seg masse til å komme seg ut av hjemmet og til å innrede sitt nye vakre hjem. Ja, alt dette er kjempegøy men er noen ting jeg savner veldig og særlig i dag. Så her er de tingene jeg savner med å bo hjemme. Mange har du sikkert hørt før, men er ikke før du flytter ut du merker hvorfor alle sier det.

Hjemmelagd mat. Det var kjempegøy å lage mat til meg selv i starten. Elsket å kokkelere sammen noe og sette meg ned å spise det. Men det er ikke måte på hvor mange ganger jeg tar med kjæresten hjem til mamma for gratis og hjemmelagd mat. Det er ikke det at jeg ikke syntes det er gøy å lage mat, men mer det at det er ikke alle dager man orker å kokkelere sammen noe. Etter en lang dag på skolen og jobb er jeg bare klar for at maten skal stå klar, noe som ikke skjer av seg selv. Hos mamma og pappa var det alltid mat klart, eller rester jeg kunne forsyne meg med. Ikke nok med det, men etter hvert går man litt lei av sin egen matlaging, det er det samme man lager, og ideene strømmer ikke inn. Du vil ha noe raskt og enkelt så da blir det de samme matrettene uke etter uke.

Vasking og rydding. Selvfølgelig vasket ikke mamma alt i huset, jeg måtte rydde mitt eget rot og hjelpe til med vaskingen. Men det er ikke måte på hvor vanskelig det egentlig er å holde leiligheten ren. Krever mye mer tid og arbeid enn jeg har tid til. Vi er to stykker og et lite rom, men allikevel kan en hel dag gå til å rengjøre den. Får men virkelig til å verdsette den jobben mamma og pappa har gjort for å holde alt rent, men også forståelse for at det er ikke lett, og derfor kan det også være skittent til tider. Har hatt det så ille hos oss at vi faktisk rekruttere hjelp for å få tatt en skikkelig skuring av alt. 

Masing. Alle kjenner seg sikkert igjen i det å bli mast på. To ut søpla, rydd rommet, gjør lekser, ditt og datt. I starten var det fantastisk å kunne drite i å rydde og søpla kunne samle seg opp en liten stund. Men merker at jeg som person kanskje trenger denne masingen litt for å få alt gjort. Ikke det at jeg ikke klarer å mase på meg selv, men når du har ansvar for alt selv blir det veldig mange flere gjøremål. Noen ganger savner jeg å ha mammas og pappas masing, slik at det blir gjort med en gang og at dagens gjøremål ikke blir morgendagens. 

Alltid ha noen som kan gi deg en varm og omtenksom klem, og som hører på dine problemer som om det var dems egne. Jeg elsker å bo med Erling, men det jeg savner mest er å legge hodet mitt på mammas fang og at hun stryker håret mitt etter en lang og tøff dag. Det er ikke det samme når Erling gjør det. Foreldre gjør ikke annet enn å elske deg, litt rart og si, men de er programmert til å bry seg om de minste ting og støtte deg selv om du egentlig ikke trenger det. Den godheten foreldrene dine gir deg kan ingen erstatte, den er for deg og ingen andre. De er den største søtten du kan få på både godt og vondt og noen ganger savner jeg å komme hjem til dem, særlig etter en lang og røff dag.

At regningene blir betalt. Ikke bare må man tjene opp pengene men man må også passe på at de blir betalt. Er noe som går automatisk, men noen ganger gjør det ikke det. Er sykt glad for at vi har muligheten til å ha fastoppdrag hvor pengene bare trekkes ut av kontoen uten at du trenger å gjøre noe, men når dette ikke skjer er det slit. Jeg fikk en 3 purring før jeg klarte å betale en strømregning. Ikke fordi jeg lot den sitte for lenge, men rett og slett fordi jeg tror at alt jeg får i posten er reklame. Sååå jeg har kastet en haug med regninger, hvor jeg igjen må vente på purring før jeg kan betale dem. Når du bor hjemme er det vanskelig å innse hvor mange regninger som skal betales og alle disse pengene må du ha klare. Savner at alt dette bare blir gjort av seg selv.

Plass. Som ung student har jeg ikke i nærheten av samme budsjett som mamma og pappa, noe som resulterer i mindre plass. Tror rommet mitt var større enn leiligheten jeg har. Eller det føles hvertfall sånn noen ganger. Har nok rom til å leve i, men hvor skal jeg gjøre av alle tingene? Jeg har ikke en stor kjeller eller loft jeg kan stappe alt, så da blir det bare liggende som rot.

Frihet. Ja det du får mase frihet av å flytte ut. Du blir selvstendig og kan styre ditt eget hjem. MEN hvis du tenker på alt jeg har nevnt ovenfor er det masse som også fanger deg litt. Du må tjene penger for å få mat på bordet og betale regninger. Du må også sette av tid og disponere den riktig i forhold til hva som er viktig. Du må også ha litt mer kontroll på hvordan du bruker tiden og hva den brukes på. Noen ganger er det ikke like lett å komme seg på trening, fordi du ser at kjøkkenet må vaskes, eller klærne må henges opp. Andre ganger spiser du en grandiosa fordi du ikke har tid til å lage noe bedre og noen ganger er du utslitt av å gjøre alt så du blir hjemme og slapper av istedenfor å dra ut med venner. Savner å ha foreldre som kan micromanage tiden min slik at jeg får frihet til å gjøre det jeg vil.