UTRO OG ANGRER IKKE – SVAR DEL 2

Her kommer del 2, hvis du ikke fikk med deg del 1 kan du lese det HER.  

Hva er det gutter vill at jenter skal gjøre når man har sex?

Det hvert fall jeg (og de jeg kjenner) vil mer enn noe annet er at jenta skal være sikkerlig turned on, på grunn av meg. Å se henne kåt gjør meg enda kåtere.

Hvorfor var du utro?

Fordi jenta jeg møtte var fucking hot, jeg var langt vekk fra dama og følte det var riktig. Eller ikke riktig var feil det vet jeg, men der og da virket denne jenta mye mer interessant og viktig. Så forholdet var på en eller annen måte ikke like viktig, noe som førte til at jeg gjorde det slutt.

Fortalte du kjæresten din at du hadde vært utro?

Nei, du forteller ikke noen at du har vært utro. De som ser det, greit nok. Det er en så forferdelig ting å gjøre mot et menneske og jo færre som vet jo bedre. Det å fortelle gjør bare din samvittighet lettere og partnerens verre. Ikke snakk om at jeg skulle knuse selvtilliten og hjertet hennes på en gang. Skal du være utro skal du selv bære på skyldfølelsen, ingen andre.

Hva er det sexiest (lol husker ikke hva det norske ordet var) tingen en jente kan gjøre?

Det beste er at hun virkelig er tilstede. Både mentalt og fysisk, og at hun har det gøy. Hvis ikke dette er på plass har det egentlig ikke noe å si hva slags triks man bruker, fordi det vill bare være awkward for begge, uten tilstedeværelse.

Hva er turn off (igjen lol) når det kommer til sex?

At hun ikke er der. Tenker på andre ting og ligger der som en død fisk. Du skal ikke være en knulle dokke, for da kan man likeså godt knulle det og se på porno.

Hvor mye snakker gutter egentlig om sex de har hatt?

Mer enn det de fleste jenter tror. Jeg tror vi snakker like mye som jenter, og at det da igjen kommer an på personligheten din. Men som gutter snakker vi vell mest om det ekstreme: flaue, morsomme og fantastiske sex situasjoner, eller bare i kontekst med noe annet.

 Hva er det som får gutter til å velge å være i forhold? En venninne av meg har en kjæreste som sier han ikke er klar for noe forhold, uten noe spesiell grunn. Hva er det som får en slik gutt til å ombestemme seg?

Sånn jeg ser det, er denne gutten på uskikk etter noe bedre. Kan ikke si det med 100% sikkerhet, men vil tro han holder alle dørene oppe fordi han ikke er sikker på om han kan finne noe bedre enn henne, og derfor ikke trenger å starte forholdet med det første. Med mindre han akkurat har avsluttet et forhold er det vell et tegn på at han er usikker. Om han var head over heels forelsket ville han ikke vært usikker og fått henne ut av markedet med en gang.

PHOTOSHOP & UREN HUD

Så skrev i et tidligere innlegg at jeg har slitt de siste månedene med kviser og uren hud. Skjønte ikke hvor de kom fra, og til å være en som en og en annen gang får en mensen kvise er det ganske forferdelig å få dekket huden med urenheter. Så har spurt alle jeg kjenner om råd, så da endte jeg opp på Linderud Hud og Laserklinikk. Flaks for meg hadde de gratis konsultasjon hvor de tok fancy bilder av huden min. Kom egentlig ikke helt frem til om kvisene kom fra innsiden eller overflaten. Siden jeg har vært i USA kan det hende huden min har vært utsatt for skikkelig forurensing, og det jeg ser er det siste av det. Siden jeg nesten ikke har noen bakterier i ansiktet (Yay, flink til å passe på huden min). Eller så kommer det fra innsiden og jeg må ta en svak antibiotika kur. Satser på at det er forrurensing og at det går vekk, men får å komme til bunns i saken fortere skal jeg ta en kjemisk peeling neste uke. Gleder meg ikke.. 

Uansett alt dette hudtullet har fått meg til å tenke litt.. Hvorfor klikker folk så forferdelig på photoshop. Når jeg legger ut bilder av meg selv har jeg på meg sminke (før dette la jeg ut haugevis med usminket bilder). Ser du meg i person vil du ikke kunne gjette at jeg sliter med dette problemet. Men jeg hører ingen klage på at mennesker redigerer vekk kvisene med concealer og foundation, mens å klikke på en knapp og kun fikse det på en skjerm, er umoralsk. Burde ikke jeg være enda verre enn de menneskene? Føler meg så falsk av en eller annen grunn.. Er det bare meg? Så når du ser photoshop personen vil du kanskje reagere på at hun/han ikke er så perfekt, og innse at bildene er redigert. Mens når du ser meg vil du ikke vite hva jeg skjuler før jeg tar av meg sminken.. Jeg vet det ikke er det samme, men hvorfor ikke? Nå snakker jeg igjen bare det å trykke vekk røde kviser, ikke fjerne halve kroppen. Det er å dra det litt for langt, men vet ikke heller hvorfor jeg mener det er umoralsk? Og hvorfor er det greit å fikse på lyset? Jeg endrer ofte på lyset, men ikke hvordan jeg ser ut på bildene, men det forandrer jo bildet på noen måter.

Hva tenker dere om redigering av bilder, og noen som har testet kjemisk peeling?

SELVTILLIT

Jeg føler at samfunnet vår kryr av mennesker med dårlig selvtillit. Alt fra å hate å se seg selv i speilet, til å ville endre en ting eller to. Ja det er helt normalt og det er ikke slik at jeg elsker alt jeg ser i speilet. Jeg tenker ofte at jeg må komme meg på trening eller få på meg sminke. Vi måler oss opp mot de perfekte menneskene vi ser rundt oss i hverdagen, ukeblader, TV, instagram, egentlig sammenligner vi oss selv med alle. Det kryr av steder du kan hente trenings inspirasjon, mote inspirasjon og hva nåen du måtte interessere deg for. Det er litt sykt er at til og med disse menneskene med perfekt utsende, liv, klær, sminke, kjæreste, osv er heller ikke fornøyde, og sammenligner seg igjen opp mot andre. Ble helt satt ut da Essena O?Neill på instragram kom ut med videoen sin (for dere som ikke fikk det med er det videoen under).

Noen har mye selvtillit, mens andre har mindre. Jeg har mange kompiser og venninner som konstant fisker etter komplimenter, men når de får dem tror de ikke helt på det. Nei de er litt feite, eller må klippe håret, sminken satt ikke rett, klærne er stygge fordi de ikke fant det de egentlig ville ha på seg. Alltid et nytt mål som vill få oss til å føle oss bedre, vi er aldri 100% fornøyde, fordi det er alltid andre mål å sette seg. Eller som i Essena O?Neill sitt tilfelle, ble det verre jo mer suksess hun fikk.

Xe1Qyks8QEM

//Lang video, men burde ses!//

Hvor mange ganger har jeg ikke gått forbi speilbildet mitt og tenkt huff og fikset på et eller annet. Så i sommer, særlig med bikini presset, gikk dette meg på nervene. Hvorfor er jeg aldri fornøyd med hvordan jeg ser ut? Hva er det som er så galt med meg? Jeg er den jeg er og ser ut slik jeg gjør. Hvis ikke jeg klarer å elske meg selv naken, hvorfor skal noen andre gidde det? Vell og merke har jeg kjæreste, men til tross for å ha vært sammen i 4 år var det ikke sånn at jeg var mega stolt over kroppen min. Selv om det er ganske tydelig at han er fornøyd..

Så i sommer sa jeg til meg selv at jeg skulle slutte å bry meg om hva andre tenker og se meg selv som den beste. Med andre ord skulle jeg få meg et skikkelig ego. LOL! Jeg skulle være stolt av kroppen min og alt jeg er. Så jeg startet med at hver gang jeg så meg selv i speilet måtte jeg fortelle meg selv at jeg var smashing. Rart nok.. Men etter å ha gjort dette i 7 måneder har jeg merket at det har endret seg. Jeg kan ha en mega dårlig dag (og som jeg har sagt tidligere har jeg vært plaget av kviser i det siste), men allikevel i det jeg ser vekk tenker jeg jaja jeg er smashing hot uansett. Og det er det jeg føler, ja jeg har ting jeg pirker på, men Gud så komfortabel jeg har blitt med mitt utseende. Syntes du ikke at jeg ser bra ut, er det ditt problem: for jeg elsker at jeg er unik. Ikke bare har jeg selv merket det, men de rundt meg har også merket at jeg er lykkeligere. Ja, jeg ser fremdeles den fine kroppen på forsiden av et ukeblad og tenker at jeg burde ta meg sammen, men når jeg er i en bikini så føler jeg meg ikke ukomfortabel. Ikke alle er mega tynne, muskuløse, pene og rike mennesker, og slik skal det ikke være. 

Det viktigste er at du selv er fornøyd og ingen vil dømme deg for at du mener det. Jeg har aldri hørt noen si at noen har alt for mye selvtillit.. Du kan være stygg i noens øyne, men hvis du own it vil du kanskje høre, WOW hvordan kan hun være så trygg på seg selv, mens jeg hakker meg selv til døde? La andre gi deg komplimenter, du trenger ikke krangle deg frem til at de ikke er gyldige. Ikke fortell deg selv alt som er galt, men legg merke til det du liker. Hver gang du ser deg i speilet tenk at det er sånn du er og det er sånn du skal ta over verden. Dine meninger har noe å si og du er en unik person med ett unikt utseende som ingen kan ta fra deg. De hadde ikke antibiotika kurer eller pinsetter i gamle dager, men var fremdeles vakre kvinner og menn. Bare se på et bilde av Frida Kahlo og se hvor vakker hun er, til tross for at hun er skremmende og har mono-bryn. Gjør speilet om fra fienden din, til din beste venn.

Hva tenker du om selvtillit?

TRENGER HJELP – FÅR DET IKKE TIL

Nå har jeg prøvd meg på dette 3 ganger uten suksess. Slik jeg har skjønt det trenger du bare kokos, kokosmelk og kokesjokolade. Er det riktig eller har jeg tullet ingrediensene til på en eller annen måte.

Jeg har så blandet dette sammen. Første gang satte jeg kokosmassen i kjøleskapet, men det ble ikke stivt. Så hver gang jeg prøvde å løfte kokosen for å ta sjokolade rundt falt det sammen i hånden min. Så jeg mose det sammen og satte det i fryseren.

Etter å ha vært i fryseren var det litt lettere og jeg fikk delt det opp og var klar for å få sjokoladen rundt. Så kom problem nr 3 og 4. Først klarte jeg ikke feste sjokoladen på kokosen, det bare sklei av? Så prøvde jeg å dyppe den i sjokoladen, men det fikk sjokoladen bare til å klumpe seg.

Er det noen som har noen tips? Hva er det jeg gjør feil?

SaveSave

KJÆRE FORELDRE HJELP MEG FORSTÅ

Dette er vell et innlegg jeg har tenkt lenge på å skrive. Jeg har fått noen kommentarer på jobb om at jeg er et dårlig forbilde… Grunnen til at jeg er et dårlig forbilde er at jeg jobber med unge jenter, der jeg sprader rundt med mine high-end alt mulig. Jeg skjønner godt at det er et ømt tema i mange Oslo skoler, hvor jenter (og gutter) tror de må ha det dyreste ditt og datt, hvor de bruker penger de ikke har eller gjør annet for å få tak i det de tror de MÅ ha. Det jeg tenker er at både mine lærere og vikarer hadde dyre ting da jeg var ung og det stoppet oss ikke fra å møte opp i både joggebukse og pysj. Det er ikke slik at jeg måter opp på jobb fult sminket og i de fineste klærne mine, mange ganger har jeg ikke lyst eller krefter til å fikse meg før jobb, så de får se alle sider av meg.

Så tilbake til det å være en rollemodell. Hvorfor er mine vesker og jakker et dårlig eksempel. Hvorfor føler mine kollegaer og barnas foreldre for å kommentere på hva jeg har på meg? Det er ikke slik at jeg reklamerer for tingene mine, eller forteller dem at DE må ha en sånn veske. Ja, jeg svarer ærlig på hvor det er fra, men betyr det at de må ha det samme? Og ja, jeg har et problem: jeg elsker vesker og det blir verre med årene. Jeg har også 100 billige vesker og ikke alle de dyre er kjøpt til full pris. Med årene har jeg blitt mer opptatt av kvalitet fremfor kvantitet. Mye av basic klærne mine er dyre og investerer i noen dyre ditt og datt. MEN jeg har ikke noe i mot å shoppe på de billige butikkene, vennene mine vet at det er farlig å slippe meg løs på primark. PRIMARK hvor du kan kjøpe klær for under 50 lappen. Jeg er ikke flau over å gå i verken klær som er kjøpt i billig butikker eller som er arvet, og jeg gjør det minst like tydelig når de spør.

I min verden setter jeg heller et godt eksempel for hvordan de burde være. De alle vet hvor mye jeg jobber og sliter. Mange ganger når jeg møter opp i pysj spør de om jeg jobbet hele natten på rema, eller om jeg satt oppe med en oppgave. De vet jeg jobber stumpen av meg og ikke bare for å tjene penger, men for å få en sikker utdanning i fremtiden. Jeg setter et eksempel på at utdanning er viktig for å komme seg videre i livet, du må jobbe hardt og studere, og kommer ikke langt med dårlige karakterer. Jeg viser dem også hvordan man må jobbe for det de vil ha, det er ikke slik at jeg får pengene av mamma, men jeg jobber for disse pengene, og at jeg bruker dem på mote er vell mer mitt problem. For disse jentene eller guttene som liker mote burde det heller være et godt eksempel? Jeg er ikke en av de som sprader rundt på gaten med en veske, men en som jobber og som de snakker med og kan lære noe av.

Gjør dette meg virkelig til et dårlig forbilde?

FEMINISTISK INNLEGG?

Det siste året har jeg lært veldig mye om kvinner og deres rettigheter. Først på UiO lærte jeg om likestilling her i Norge og jeg må si jeg endret ikke mening når det gjaldt feminisme: jeg så det som unødvendig i vårt kjære land. Ganske sikker på at jeg til og med skrev en liten rant, om forskeren som ble angrepet av feminister for å gå med en T-skjorte. Det siste året har jeg vell ikke synet mitt på ekstrem feminisme (i vestlige land) endret seg særlig. Men føler at i Norge har lett for å dømme feministiske kvinner, fordi vi har oppnådd så mye når det kommer til likestilling. Dette er vell bare et innlegg om kvinner og hva jeg tenker.

Det kommer ofte opp artikler og saker hvor kvinner kjemper for rettigheter, noen ganger blir det så grovt at jeg ikke klarer å forestille meg hvordan det er å leve i et slikt samfunn, mens andre ganger blir jeg forbanna på de hårgrodde kvinnene som skriker om tullete ting. Min venninnes mor griper hver sjanse hun får til å stille spørsmålet: Hvorfor kvinner blir kalt hustru? Altså: hus-tru. At en kvinne er tro til huset, mens mannen er en ekte-mann. For et halvt år siden gikk debattene om hvordan kvinner går kledd og hva de gjør, rett over hodet mitt, som om det var en selvfølge. Vi må da faen meg kunne kle oss slik vi vil. Det er jo det vi gjør i Norge og hvis noen prøver å si noe annet blir det bråk ikke bare fra feminister, men hele befolkningen. Ja, vi mobber kanskje de jentene om sommeren, som har behov for å vise frem hele rumpen og alt som gjemmer seg under der, men de har lov til å gå slik! Jeg mobber like mye en kunde som kommer inn i butikken uten T-skjorte, fordi jeg har ikke lyst til å se det heller. Jenta med mini mini shorts blir ikke et objekt på grunn av hva hun har på seg..

Når det kommer til spørsmålet om hvorfor jenter er horer når de har mye sex, mens menn er tøffe, er etter min mening bare tull. Jeg har aldri opplevd at noen jeg kjenner får merkelappen hore, når de har mye sex. Eller ja kanskje noen får det, men etter min mening er det ikke på en dårlig måte. Mange av kompisene mine ser på det som et pluss, det vil bare si at jenta liker sex, og at hun ville gitt dem det i et forhold. Jeg ser ikke ned på den single venninnen, som drar hjem med en fremmed gutt etter en natt på byen. Jeg tenker at det er bra for henne, nå får hun seg noe. På en annen side er det akkurat det samme når det kommer til gutter, de som bare ligger rundt får like mye ryktet på seg. Kanskje vi ser på kvinne-horer og manne-horer litt forskjellig… For meg betyr det ikke særlig om venninnen min er litt horete, er heller noe de kan være litt stolt av. Mens en gutt med betegnelsen manne-hore, er vell litt mer negativt. Ja sikkert en fin fyr, som er grei og ha seg med en natt, men er ikke noe du vil satse på, eller være super komfortabel med. Så hvis jeg tenker dette, hvorfor skal jeg gå løs på guttene som tenker det samme, men om kvinne-horene.

Da jeg dro til USA var jeg klar over at vi fremdeles har problemer i Norge. Til tross for å være et av de mest likestilte landene i verden, er det fremdeles noen saker som er skremmende! Men herre jeg kom til en annen verden. I alle fagene var det stort fokus på kvinner og deres mangel på rettigheter. Jeg og Erlend kunne ikke forstå dette og ble i alle klasser kjent som djevelens stemmer, fordi vi ofte ble så irriterte at vi gikk i stikk motsatt retning. Hvorfor skulle de overreagere på alt? Hva var greia? Selv om vi fikk mer forståelse for hvor de kom fra, forble vi vell og merke de pessimistiske studentene fra Norge, men da vet de hvert fall hvem de skal se til for å jobbe med likestilling.

Så hva jeg lært og hvordan har standpunktet mitt endret seg! I forhold til feminisme i Norge er det vell ganske likt. Er fremdeles mega flau at vi ikke får betalt det samme.. Uansett, i USA var det helt sykt å få kommentarer på hvor lange klær vi fikk ha på oss og hvordan gutter behandler jenter. Hvis jeg vil viste frem puppene mine, hvorfor skal skolen stoppe meg? Ja, greit nok kanskje ikke lurt å gå kledd slik midt på natten, men har jeg ikke rett til å vise frem det jeg ville? Nei det har du ikke der, du må kle deg anstendig. Samtidig hvilke regler var det for gutter? Ingen, de kan kle seg slik som de ville, ikke at de har behov for å gå uten klær, men de hadde rett til det. Skal jeg ikke få lov til å ha på meg en bikini fordi gutter ser på meg som et objekt? Hallo, er ikke det en positiv ting? Helt ærlig hvis jeg har på meg en bikini, plagget jeg ikke er mest komfortabel med her i verden, og en gutt syntes jeg ser smashing ut, er ikke det et av de beste komplimentene du kan få? Det at gutter digger meg i bikini og har lyst på meg er ikke noe jeg syntes er negativt i det hele tatt! Jeg kan passe på meg selv og hvordan jeg kler meg betyr ikke at jeg er åpen for alle. Det som irriterte meg mest var måten jeg som kvinne ble behandlet, rett og slett som nytt kjøtt. Alle trodde de hadde rett til å gjøre som de ville. Når du kan få politiet til å følge deg hjem på kvelden er det noe galt. Kroppene våre er ikke fritt frem! De er våre og hva vi gjør med dem er vårt valg. Det at du smisker meg med komplimenter, drinker og tid, betyr IKKE at jeg har tenkt til å ha sex med deg, det er ikke noe du kan forvente og hvert fall ikke noe du har rett til. Sånn er det bare. 

Så det var mitt lille søndags innlegg, uten mål og mening… Hva tenker dere om kvinner og feminisme?

UTRO OG ANGRER IKKE – SVAR

Så jeg har helt glemt å poste dette innlegget. Skjønner ikke hvordan jeg har klart det, men det lå gjemt mellom en haug med utkast.. Så f da jeg var i USA, fikk jeg en venn av meg til å svare på deres spørsmål. Siden dette er så lenge siden, skal dere få bli kjent med Sam igjen. Sam er 22 år og har vært i 3 seriøse forhold, og mens vi var i USA var han utro mot sin kjære, og gjorde det slutt rett etterpå. Utroskap er noe jeg tror man ikke kan forstå før du gjør det selv eller det ble gjort mot deg (meningen min om dette er ganske tydlig, og derfor lite relevant å ha med her..). Derfor fant jeg ut at vi kunne spørre han noen spørsmål og se om vi får svar på hva som skjer i (en) gutte hjerne. Så her er svarene fra denne kjekke gutten. Har btw tatt meg den kreative retten til å oversette hans svar, med tanke på at han er Australsk og ikke kan norsk, håper det er greit (måtte jo oversette spørsmålene til han). Del 2 kommer når jeg har oversatt alt. 

Hva ser du etter i en jente?

Jeg ser ikke etter noe spesielt, men det må interessere meg på forskjellige måter. Hun kan være interessert i det jeg liker, eller stikk motsatt. Hete uenigheter kan være like tiltrekkende som å kunne snakke om surfing i flere timer. Så, man kan ikke legge skjul på at jeg må han en seksuell tiltrekning til jenta, at hun kler seg fint, kan ha det gøy, men også kjede seg.

Hvordan kan jeg merke at kjæresten min er utro?

Du kan vell ikke merke det på noen spesifikk måte, vi gutter er forskjellige og vil oppføre oss forskjellig when we have been bad. Jeg blir ekstra kjærlig i kjeften, men mister interessen i å snakke og være nær henne.

Kan man stole på en gutt som tidligere har vært utro?

Etter min mening ja, men Emma sitter å rister på hodet. Ja fordi det er ikke noe man planlegger når man blir sammen med en person, du går jo inn i et forhold og tenker at det skal vare. På en annen side har noe med personligheten din å gjøre, så du har vell kanskje lettere for å gjøre det igjen (når du først har gjort det). 

Hva kan jeg gjøre for at en gutt ikke skal være utro?

Syntes det er et rart spørsmål, vil du virkelig være med en mann som kanskje er utro? Mine beste tips hvis du ønsker dette er vell å ikke gi han alt han vil ha, men samtidig må du vell konkurrerer med de andre jentene han ser på. Finn ut hva som mangler (ofte sex og tiltrekning) og få han til å lengte etter deg uten å gi han alt så han kjeder seg igjen.

Hvorfor er gutter så opptatt av pupper?

Rett og slett fordi vi ikke har dem selv, og det i seg selv er mega interessant, det min lille gutte-hjerne vil ha. 

Er det dumt å ha sex for tidlig?

Det skader vell fremtidsperspektivet litt. Jakten er ferdig, så hun er vell litt mindre interessant når forholdet starter.

Hva gjør at du mister interessen?

Så mange forskjellige ting, men det vanligste et at hun er alt for interessert alt for tidlig. Igjen, da er jakten ferdig.

UTVEKSLING: SVAR PÅ SPØRSMÅL

Så jeg er ikke verdens flinkeste til å sjekke mailen min (beklager), og da jeg logget på så jeg at jeg har ikke svart på en haug med spørsmål angående utvekling. Så tenkte at det er vell bedre om jeg samler alle spørsmålene og lager et innlegg, så jeg får svart på alt på en gang og andre kan få svar på spørsmål de ikke viste at de lurte på. Det er bare å skrike ut på mail, om dere heller vil at jeg skal svare dere personlig, eller stille andre spørsmål hvis dere lurer på det.

Hva er det største forskjellen mellom collage og high school?

Det er to helt forskjellige opplevelser. Først av alt er man veldig ung når man drar i 2 klasse, du er mindreårig, har mange regler og ikke minst bor med en familie. Som regel har man også et firma som støtter deg opp, hjelper deg og gjør sitt beste for at alt skal bli perfekt. Når du drar på Collage, er det du selv som har ansvar for å søke, komme deg dit, at du tar riktig fag og å forholde deg til reglene. De fleste var over 21 (og de som ikke var det skulle være der mens de ble det), noe som åpner en helt annen verden med mye lovlig festing, i motsetning til når du er med en familie som setter grenser for seg, må du selv sette grenser. Det å få fagene godkjent på videregående var ikke vanskelig, mens når du drar med universitetet er det ditt eget ansvar å ha kommunikasjon med dem, og passe på at du gjør det du skal, og til og med da kan det bli et problem. Skolen er mye mer seriøs og det har større konsekvenser hvis du ikke holder deg oppdatert. Det er to helt forskjellige opplevelser, en hvor du er ung og blir behandlet som et barn (på en veldig god måte) og en som voksen hvor alt er opp til deg selv.

Hvem reiste du med og hvorfor?

Jeg reiste gjennom en fakultets avtale på UiO. Hvorfor vi valgte å gjøre det er vi rett og slett ikke sikre på lengre. Vi tenkte i utgangspunktet at vi ville få bedre oppfølging og mer hjelp, men slik er det ikke. Tror om jeg hadde vist at det var akkurat det samme hadde jeg nok ikke valgt å reise gjennom fakultet, men bare en generell UiO avtale (men veldig glad for at jeg også gjorde det, for endte opp med å elske Montana). Helt ærlig så tror jeg det ikke har så mye å si, så lenge du forholder deg til ditt universitets regler.

Hvor mye penger må jeg regne med å bruke?

Så det er veldig mye penger som forsvinner, mer enn du tror. Bare prosessen før vi dro var veldig kostbar, jeg brukte vell rundt 5000kr på å søke på skolen og sted å bo. Videre er det flybillett. Så kommer visum som i sommer ble rundt 9000kr, og forsikring som jeg tror var på rundt 10.000kr (du må ha spesial forsikring, reiseforsikringen holder ikke siden du oppholder deg der lenge). Alt dette er før du får støtten fra lånekassen og mye får du ikke dekket av dem. Videre måtte jeg ikke betale for skolen, men for sted å bo + mat som var rundt 30.000 (støttet av lånekassen). Dette er det du må minst belage deg på å betale, jeg kunne lett ikke brukt en krone etter at dette var betalt, men slik gikk det ikke for meg. Drikking, shopping og reising kommer selvfølgelig i tillegg, men blir så dyrt som du gjør det til selv.

Hvordan fungerer det med visum?

Det er (unnskyld språket, men) fuckings hælvetes fitte mareritt. Trodde jeg skulle spy og Erlend som jeg reiste med var på vei til å gi opp. Nettsiden dems er et mareritt, men du må nesten bare finne ut av det, bruke tid og ikke gi opp! Du kommer det gjennom det, selv om du føler du betaler de samme avgiftene hele tiden. Montana State sendte oss alle papirene vi trengte, og fortalte oss hvilket visum vi trengte. Så du må nesten vente på informasjon dra utvekslingsskolen og derfra ta det som det kommer. Men bare vit at det er et kaos, og etter at du har vært på ambassaden føles du 40kg lettere. 

Var det vanskelig å få seg venner?

Nei det var ikke vanskelig i det hele tatt. Amerikanere er generelt mer åpne enn det vi er her i Norge. Det eneste man kan føle litt på i forhold til dem, er at de blir ikke ekte venner slik vi har i Norge, på grunn av det. Jeg klarte ikke helt å forholde meg til dem, siden det var en gutte-by og de hadde ingen forståelse for at jeg hadde en kjæreste hjemme og satt ikke helt pris på å bli klådd på. På en annen side fikk jeg meg helt sykt gode venner, men 98% av dem var utvekslingsstudenter selv (vet mange ikke er helt for det å reise et sted å kun bli kjent med andre internasjonale, men det var midt i blinken for meg). Vi alle var jo plassert i samme housing og var i samme situasjon. Kommer aldri til å glemme de vennskapene jeg fikk der, og ALLE var venner (så nei ikke vanskelig i det hele tatt). 

Hvordan var skolen?

Skolen var både tøft å lett: tøft fordi det er annerledes og alt for mye, men lett fordi vi er veldig rutinerte og på høyt nivå her i Norge. Skal ikke mye til for å få en A, men allikevel kreves det mer av deg på andre måter enn her i Norge. Altså du er tilbake på videregående, bare enda mer krevende og lite er lagt opp til selvstendighet.

Hvordan var det å være borte fra de i Norge.

Det var tøft, men samtidig kommer du deg over det. Det høres kanskje litt slemt ut, men det er verre for dem enn deg, du er et helt nytt sted med andre mennesker og ingenting som minner deg om de der hjemme. Så du snakker med dem og savner dem veldig, men det blir på mange andre måter en annen virkelighet, som er separert fra den du lever i der og da.

ALT SKAL TILBAKE TIL DET NORMALE

Så jeg har vell egentlig ikke skrevet noe om hvordan det var å komme hjem. Kom jo akkurat i tide til julaften, og har vært fullt kjør siden. Så nå begynner det å roe seg litt ned. Flyttet tilbake til leiligheten, etter å ha bodd hos mamma og pappa i julen, og merker at nå skal alt tilbake til normalen. Det å komme hjem var virkelig tøft og på mange måter veldig vanskelig, siden få skjønner hva som skjer. Jeg trodde det skulle bli godt å se alle sammen igjen, men i virkeligheten vet jeg ikke om det var fantastisk eller forferdelig. Det var herlig å se dem, men på en annen side ville jeg bare snu meg å sette meg på flyet igjen. Nå en uke senere, merker jeg at jeg begynner å komme meg tilbake, men fremdeles en lang vei igjen. Det hjelper ikke at folk forteller meg at jeg har levd en drøm og nå må jeg tilbake til virkeligheten og det normale. Ja det var som en drøm, men det var også virkelig, ikke noe som er uoppnåelig eller noe jeg ikke kan få tilbake, og det er der problemet ligger. Jeg kan få alt tilbake, men samtidig vil jeg og kan ikke. Vanskelig, men verdt det.

Det er ikke bare hjernen min som skal tilbake til det normale, men 3 bokser og 2 kofferter med innkjøp. Kan ikke skjønne hva jeg tenkte på.. Trodde jeg at jeg trengte å kjøpe klær, ting og sminke for resten av livet mitt? Så da måtte søppelsekken frem og det jeg ikke har plass til lengre, og gi bort måtte vekk. Dette er et prosjekt jeg ikke kan se slutten på, hvor skal jeg legge alt og få plass til det? Sorterte alt det nye, hud og sminke, klær og ting ligger spredt rundt, så nå må jeg ta tak i en av bunkene og finne plass til det nye.