//Hjertet mitt knuser, når dette publiseres sitter på jeg flyet til Norge//

Vi var oppe klokken 5 for å gjøre oss klare til en av de sykeste dagene i mitt liv. Vi gikk oss selvfølgelig ville i MGM, (hvor vi bor), og nesten så vi ble sene. Vi var ved lobbyen presist kl 6 og ble hentet av en limousin, som kjørte oss til flyplassen, hvor de veide oss og gav oss en sikkerhets instruksjon. Neste stopp var: helikopteret! 

Det var ikke så ille som vi hadde trodd, var nervepirrende da vi tok av, og da vi fløy over fjellene, men utenom det var det kanskje behagelig, og helt SYKT. Siden vi var oppe så tidlig, fikk vi se soloppgangen mens vi fløy mot Grand Canyon. Noe av det beste jeg har sett, MEN soloppgang og vinduer er ikke en bra kombinasjon, så bildene ble forferdelige. Suger litt, men jeg fikk hvert fall tatt alt inn med mine egne øyne. Var ikke akkurat en billig tur, men vi hadde ikke råd til å leie bil, eller for så vidt tid til å kjøre hele veien. Men Gud så glad jeg er for at vi bestemte oss å gjøre dette. Bare det å være i et helikopter var sykt nok, men det å lande i Grand Canyon var bare toppen av krem-kaken!

Så landingen var bare helt fantastisk, og jeg kunne nesten ikke vente med å komme meg ut. Både jeg og Malin løp rett bort å tok bilder. Er noe av det vakreste jeg har sett, og som dere kanskje har fått med dere, har jeg sett en del natur dette halvåret (til tross for at jeg ikke er noe tur menneske). Etter å ha kost kos med naturen og kulden, herre det var kaldt, var det tid for champagne!! Hvor mange kan si de har hatt en champagne piknik i bunnen av Grand Canyon? Blir ikke bedre! Følte vi ikke fikk nok tid på bunnen, men det er igjen oss som kan bruke timevis i SpaceNeedle.

Turen tilbake var bare enda en opplevelse. Jeg og Malin fikk sitte foran og se alt helt klart og tydelig. LOVED IT! Anbefales virkelig hvis du noen gang drar til Vegas! Resten av dagen gjorde vi ikke særlig. Sov noen timer, tok oss en tur, spiste, drakk, og pakket. Er så lite klar for å si hade til livet mitt her, men jeg må jo bare, så prøver å ikke tenke på det….

Dagen i dag har vært både fantastisk og en av de verste dagene i mitt liv. Startet dagen med å si hade til guttene. Tilbrakt så mye tid med dem, så mange minner, og gjort så mye gøy. De har vært der for meg og passet på meg siden dag 1. Da vi kom tilbake klarte jeg ikke fullføre sminken min, begynte bare å gråte og måtte starte på nytt. Endte med at Sally måtte påføre sminken min, slik at vi kom oss ut i tide. Kjenner at hver gang jeg tenker på det får jeg en klump i halsen, magen krymper og jeg får ikke puste. Vi har levd så tett oppi hverandre, spist, drukket, sovet, reist, grått, ledd og hjulpet hverandre de siste månedene. Er rart hvor glade man blir i hverandre, men til tross for hvor forferdelig det elsker jeg de stundene jeg fikk med dem.

Så etter å ha trøstet meg kom vi oss ut: truen gikk til Warner Bros Studios. Var overaskende nok ganske billig, og vi var egentlig ikke helt sikre på hva vi betalte for, siden nettsiden var ganske vag. Litt redd for at jentene kom til å bli sure for at jeg dro dem med på noe som var bortkastet penger, men det var det IKKE! Litt trist at jeg ikke fikk ta bilder på halvparten av stedene (og det var de beste). Men tilbake til starten, vi fikk en guide som kjørte oss rundt i en golfcart. Hun spurte oss hvilke serier/filmer vi likte, og siden jeg og Sally satt foran med henne hørte hun oss best. Første stopp var i en NY gate som tydeligvis blir brukt i sykt mange filmer, og vi lærte forskjellen mellom et åpent rom og noe de kaller sound studio, som er et litt mindre bygg som er rundt 99% lydtett.

Etter det gikk turen til Batman og Harry Potter museum. I starten var jeg litt ehh men så forklarte hun at det var de kostymene og rekvisittene de faktisk brukte i filmene, og jeg bare døde! Helt sykt å ha tatt på kostymet til Emma Watson, herre hvor mange har gjort det! Fikk oss skikkelig gira! Neste stopp var en overraskelse: hun tok oss med til et mørkt rom, og skrudde på lysene. Det som gjemte seg i mørket var alle bilene til Batman!! Viser seg at ikke bare ser bilene syke ut, de er SYKE! Kan kjøre opp til 400km i timen, fly 200 meter, og er så vanskelige å kjøre at det er bare stuntmenn som kan kjøre dem. Motorsykkelen fra the dark night er så vanskelig at det er bare 2-3 mennesker i verden som kan kjøre den, og det tok dem 3 mnd å lære seg det, for 20 sek i filmen. Gud så mye tid de legger inn i det! Etter det fikk vi se hvor de lager rommene, og alle rekvisitter brukt i filmer, og som kommer til å bli brukt i andre. Jeg gjorde det ganske klart at jeg var en Hangover fan, så fikk sett så mange av rekvisittene! ÆÆÆ de har faktisk tatt på dem!

Så kom definitivt det kuleste. Igjen var det få mennesker og lite kø, så vi fikk tid til masse: hun tok oss med inn i Sound Studioet til Ellen! Ææææ jeg har vært der, og tro meg det ser mega annerledes ut enn på TV! Hun har en haug med seter dedikert til mennesker, og er den eneste som har ekte gulv, siden de ikke har planer om å bytte henne ut med det første (eller i det hele tatt). Neste var min og Sally’s favoritt: settet til Pretty Little Liars!!! Jeg har sittet på benken i kjøkkenet til Hannah, chillet på sofaen til Spencer og lå i Aria´s seng! Det var så sykt å være der inne, ikke i det hele tatt som på TV! Er som om en boble sprakk, men på en god og fantastisk måte! Skulle ønske jeg kunne tatt bilder å vist dere, men er på ingen måte slik som man tenker seg, ser så ekte ut på TV og så fake ut i virkeligheten. Anyways siste stopp var studio 48 (eller noe sånt), hvor vi fikk leke med effekter og diverse.

Så gikk dagen til hælvete igjen.. Det var tid for å kjøre Sally til San Diego. Jeg mistet alle Australierne på en dag. Først guttene, så den beste vennen jeg noen gang har hatt. Vi klikket fra første stund, og har vært med hverandre siden. Jeg bryr meg ikke i det hele tatt om at alle andre misliker henne, hun var min beste venn, og de fikk ikke snakke dritt når jeg var i nærheten. Hun har en så stor personlighet, elsker alle, og vil det beste for alle rundt henne. Ja hun irriterte meg til tider, men vi var så glade i hverandre at det hadde ikke noe å si. Hjertet mitt var knust i 1000 biter, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hver gang jeg tenker på alt jeg har gjort, på alle sammen, gråter jeg. Jeg.. Jeg er ødelagt. Måtte ringe Erling på vei hjem, for å ha noen å snakke med (siden Malin snorket ved siden av meg). Hjalp lite, men holdt meg opptatt, og savner han også, så…

Så siden vi er i LA måtte vi selvfølgelig ta turen til Disneyland!! Kom oss opp gry tidlig får å få gjort så mye som mulig i løpet av dagen. Vi hadde planlagt med gutta at vi skulle møte deg ved inngangen rundt 8. De hadde kjøpt 3 dagers billetter, så de fikk være i parken 1 time før den åpnet. Kjente meg som en liten unge der jeg gikk. Vært i både Paris og Orlando parkene, men man blir aldri lei av Disney! Tror vi er her på riktig tid, ikke ekstremt mye kø og parken var nesten tom frem til midt på dagen. Så vi brukte kanskje 5 min max på å komme oss inn, og måtte derfor vente 20 min før guttene kom. De tok oss med på alle de kule og kjedelige attraksjonene, selv om de hadde vært på alle fra før av. Egentlig genialt at vi møte dem siden de var 3 og vi var 3, så da fikk det opp når vi skulle sitte 2 og 2.

 

Så parken var noe for seg selv, og elsket at alt var gjort om til jul. Det var nisser og dekorasjoner over alt, så fikk for første gang i år litt julestemning. Hadde en fantastisk dag, men fantastiske mennesker og det kunne ikke blitt bedre. Kommer til å savne alle så sykt mye at det gjør allerede vondt å tenke på det. Uansett mange bra minner, Malin er livredd for bergodalbaner så da vi tok henne med på Space Mountain uten å fortelle henne hva det egentlig var, fikk vi noen kjempefine bilder av henne (og Sally som tørket gledes tårene). Vi hadde nok en herlig lunch på Cheese Cake Factory, og koste oss sammen i diverse køer.

 Paradene er vell det jeg liker best med Disneyland! Vi rakk den siste paraden, og fikk oss egentlig ganske greie plasser, så stod vi å snakket (igjen med en VIP vakt), jeg satte meg ned og snakket med gutta, mens Sally fortsatte å snakke. Etter 10 min drar han henne til siden, og sier at vi får sitte på de reserverte plassene! Herre så lykkelige vi var! Litt dårlig gjort, men vi takket ikke nei! Til slutt fikk vi med oss noe av fyrverkeri showet, siden det var litt vind avsluttet de midt i, men var vell greit, lurer på hvor langt det egentlig er, siden vi fikk med oss 15 min. 

Perfekt dag og perfekt avslutning.

Dagen i dag ble brukt til å være i Hollywood! Vi kjørte opp til observatoriet, og fant ut at vi skulle gå hele veien til skiltet. Var deilig med varmen, men herre for noen bakker. Vi kom ikke engang halvveis før vi gav opp. Eller teknisk sett spurte vi noen hvor lang tid det tok å gå hele veien, og de svarte 3 timer uten sti, så da kunne vi likeså godt kjøre! Veien ned var litt mer spennende! Et gammelt ektepar fortalte oss om en snarvei ned (som vi late mennesker selvfølgelig tok), men tviler på at de kom seg ned den! Var rett ned med bare grus! Haugevis med gutter endte opp med å hjelpe Sally og Malin komme seg ned. Døds farlig vei, så hvis noen tenker å ta seg den turen burde de ikke ta noen snarveier.

Så da vi kom tilbake til observatoriet var det rett på do for å vaske av oss grus og støv, for så å sette oss i bilen. Vi hadde ikke peiling på hvor vi skulle så stoppet en trafikk mann for å finne ut av det, og tilbrakte de neste 10 minuttene på å flørte med han. Må ha det litt gøy også, siden jeg er den eneste med en herlig gutt som venter på meg hjemme. Utsiktspunktet med bilen var egentlig ikke så spennende.. Heller litt skuffende, så tror nok jeg anbefaler å ta den lange gåturen.

Etter litt om og men kom vi oss til Hollywood bulevard, hvor vi brukte timevis på å gå så se på stjernene langs gaten. Ikke nok med det men jeg og Sally ble stjerner selv, det kom et TV crew opp til oss og spurte om vi kunne være så greie og bli intervjuet. Selvfølgelig kunne vi det, men lite viste vi om at vi skulle svare på om vi mente gutter var p-menstruelle også. Blir spennende og se om noen dager hva jeg egentlig svarte. Hele veien lette vi etter Michael Jacksons stjerne, men da vi hadde gått hele runden rundt hadde vi ikke funnet han, og på midten av alt var det satt opp en rød løper, som sperret kanskje 30 av dem. Fant senere ut at det var på grunn av at premieren til The Revenant er i kveld. Så vi går opp for å se: og fant han. Vakten der lo av oss og lot oss gå inn for å ta bilder! Kjempe hyggelig av han + følte jeg ble litt startstruck! Ved den andre sperringen stoppet vi å snakket med vakten, og han har møtt alle kjendiser du kan tenke deg! Ikke nok med det, men han sa alle var mega hyggelige og at jo mer kjente de er, jo greiere er de! Nesten så jeg stjeler jobben hans!

Etter det var det tilbake til bilen, og den forferdelige trafikken. Tok oss 30 min å komme hit, og 3 timer å komme oss tilbake! Skjønner ikke hvordan det er mulig med så lang og saktegående kø!

I dag var nok en tøff kjøre dag. Vi startet ikke så alt for tidlig, siden jeg og Malin, måtte fikse noen billetter og hotell til når vi skal til Vegas. Men så tenkte vi at veien til LA ikke var så lang så det gjorde ingenting. Vi la oss ut på veien rundt 11, og kjørte hele veien langs kysten. Plutselig, ser jeg sykt mange fine hus med gigantiske porter (vell og merke sover de to andre), så merkelig nok innså jeg akkurat i tide at vi var i Malibu! Rakk nesten ikke å stoppe! Skjønner godt at rike og kjente mennesker velger å bo der, med tanke på at det eneste du finner er vell fine hus, strand og utsikt. Hadde jeg vært rik hadde jeg vell også brukt pengene mine på et hus der (men det er jeg ikke).

Videre kjørte vi på ganske slitsomme veier, til vi så en fornøyelsespark ute på havet. Vi hadde ikke brukt kart, så var ganske utrolig at vi klarte og komme oss til de forskjellige byene. Santa Monica var utrolig fint, men som alle andre steder: forvirrende å kjøre der. Siden vi skal til Disneyland, brukte vi ikke penger på noen av karusellene der. Men vi koste oss masse med å gå rundt og se på ting.

Så startet marerittet. Man hører at La har mye trafikk og at man står i kø 24/7, men du kan ikke fatte hvor sykt det er før du står midt oppi det. 30km tok oss 4 timer! Hadde nok ikke vært så ille om vi ikke hadde hatt bilen full av bagasje. Bilen er så stappet at du kan ikke se noe i speilene, og Sally måtte stikke hodet ut av vinduet for å sjekke om jeg kunne bytte fil. Vi begge var helt ødelagte da vi endelig kom frem. 

Vi bor vell så å si ikke i LA, men i Anaheim, siden det lønner seg i forhold til både pris og Disneyland. Og da kunne vi også ta oss råd til å bo på et finere sted! Vi var egentlig klare for å dø på sengen da vi sjekket inn, men vi måtte få oss litt mat, så det ble Cheese Cake Factory først. Er egentlig litt sykt, maten vi har spist har vært så ille at vi alle faktisk savner Johnstone Dininghall mat! Trodde aldri jeg skulle si det høyt, men ble nok vandt til kvaliteten og den slags mat, så annet er ikke tilfredsstillende lengre. MEGA RART! Jeg og Sally hadde en liten deppestund da vi kom tilbake, og hun tvang meg i bilen for å kjøre til banken med henne. Vi har kommet så godt overens og blitt så nære, på veldig veldig kort tid. Blir nok tøft og å kjøre fra henne om noen dager?

Dagen i dag var ikke spesiell, siden kjøreturen var litt kjedelig. Ikke at vi ikke nyter det, men strekningen var bare full av farmer. Vakkert men ikke spesielt, sammenlignet med det vi har sett de siste dagene. Anyways, da vi kom frem i Santa Barbara (2 timers kjøretur), var første stopp på Inn & Out. Alle har sagt at de hadde de beste burgerne, men det var vell mer som en kvalitets McDonalds burger, og pommfrien vet jeg ikke engang hva inneholdt, men det var ikke potet. MEN billig var det også: full meny for 6 $, så jeg klager ikke.

For første gang hadde vi ikke noe problem med motellet vi hadde booket, vi fikk til og med en oppgradering! Ikke dårlig! Det første vi gjorde da vi kom inn på rommet var å sove i 30 minutter. Er helt forferdelig luft i bilen, med tanke på at vi sitter innesperret med kofferter i alle retninger. Så ganske slitne når vi endelig kommer frem er vi utslitte.

Etter en liten lur, tok vi turen til stranden som bare var 1 min unna! Vi var litt sent ute så fikk bare sett solnedgangen, men det var virkelig verdt det. Etter den lille turen dro vi Downtown, hvor vi koste oss med drinker til happy hour priser! Ikke hver dag man drikker så billig. Eller når jeg tenker over det har jeg vell drukket mye billigere i Bozeman. Vi gjorde oss selv veldig deprimerte, siden vi snakket om det. Hver gang vi tenker på at det er over, er det som om noen stikker en kniv i magen min. Jeg savner alle hjemme ekstremt mye, men jeg vil ikke hjem i det hele tatt. Hvis alle menneskene jeg hadde blitt kjent med ikke hadde dratt hjem, hadde jeg ikke sittet på flyet om noen dager. Gud som jeg skulle ønske vi alle skulle være her i 3 år