Da var det på tide å komme seg tilbake til Oslo. Har vært en ganske så rask tur, men vi har fått vist Joel en liten smakebit av Norge, så får vi se om han får sett litt mer neste gang. Er litt trist å dra hjem, men jeg er også klar for å komme meg tilbake etter å ha vært borte ett helt år.

Turen hjem startet selvfølgelig alt for tidlig. Siden de driver å sprenger rundt om kring, måtte vi planlegge så vi kom oss forbi alt, mens veiene enda var åpne. Joel er helt forskrekket over hvordan veiene kan være så smale og svingete, og lurer litt på om hele gjengen var fulle da de ble laget. Må nok si meg ganske så enig med han! Var litt krise hver gang vi møtte på en av de større campingbilene, og jeg kan ikke skjønne hvordan trailere skal kunne komme seg forbi. Syntes også morell og jordbær-stasjonene var utrolig kule, langs veien hadde de satt opp boder hvor de solgte diverse, og det var ikke en person å se. Du tok, og betalte for alt uten tilsyn. Det lå flere 1000 kroner i kassen, så gjorde meg så positiv til mennesker, siden ingen tydeligvis har forsynt seg. 

Tilbake til dagen, vårt første stopp var: Eidfjord. Vi ble mega gira da vi stå geitene på taket. De bare går rundt og koser seg, utrolig kult siden jeg og Amalie har prøve å forklare det til han, men nå fikk han endelig se det selv. Museet var ikke noe for oss i det hele tatt, det var en dårlig helikopter film og fisker i fangenskap (ja jeg syntes det er grusomt jeg). Fiskene bare svømte til kanten og gjemte seg, så var ikke gøy å gå forbi.

Dagen høydepunkt var nok restauranten ved siden av. Vi fikk for noen kroner spise så mye vi ville, og Joel fikk smakt på alt som vi kaller norsk. Maten hadde litt rar smak siden alt var vilt, men allikevel ikke noe å klage på.

Neste og siste stopp før Oslo var: Voringsfossen. Mamma måtte esten dra gjengen ut av bilen. Vi hadde spist alt for mye, og var rett og slett i en food koma. Er utrolig glad for at både mamma og Joel alltid er så positive, det gjør alt så mye mer gøy og minneverdig. Jeg syntes selv jeg har et ganske positivt syn på livet, men målet mitt resten av året er å bli like energiske og positive som dem. Fossen var vakker nok, og en av de bedre å ende turen med. Likte veldig godt den øvre delen, siden det ikke var en fare for å falle ut, noe jeg hørte mange var enige i (særlig de med barn). Toalettet der kostet penger, så hvis noen skal til området, finn en do før denne.

Vi tok et lite stopp da vi så snø. Er ikke hver dag en Australier kan leke i snø og sol, så da måtte vi nesten stoppe igjen. Lucky ble denne gangen med på turen, og løp rund og smakte på så mange steder som hun kunne. Fikk meg til å bli skikkelig gira til vinteren. Håper vi får et litt bedre snø-år i år! Utenom det er vi tilbake i Oslo, yaay. Skal se litt på The Office, før vi tar kvelden. All maten og bilkjøringen tar virkelig knekken på energien vår.

Håper alle har hatt en strålende og kanskje litt varmere dag!

Vi våknet opp klokken 7, klare for å bestige det kjente fjellet, men da vi gikk ut døren højlet det ned. Altså jeg er ikke en pyse og klarer fint å gå i regn, men etter gårsdagens opplevelse er jeg ikke særlig keen på å ta en 10 timers tur, uten å få se en awesome utsikt. Er noe med det å jobbe mot et mål, målet med fjellturer er som regel en utsikt, og trolltunga er definitivt en av dem.

PS: I Know, lite heldig bilde av oss

Så vi bestemte oss for å helle ta opp kampen for å komme oss til Lilletoppen. Var en 30 minutters gåtur, så mamma og pappa ble også med oss (yaay). Er så utrolig glad for at vi ikke mannet oss opp og gikk opp: muskelen mine er så såre etter i går, og været gav seg på ingen måte. Vi møtte noen folk som hadde tatt turen, og de var så våte og misfornøyde at det var litt trist. Lilletoppen var derimot ikke så lett som vi hadde trodd, og var en like tøff bakke opp, men bare i 30 minutter. Er så forelsket i de norske utsiktene og kjenner at jeg er ganske så misunnelig på de som bor her, og kan se på disse vakre postkortene hver eneste dag. Man glemmer vell lett å utforske sitt eget hjem, men hvis du er fra det området, bare vit at jeg skulle gjerne byttet liv!

Siden verken været eller kroppen var helt på vår side, ble det en ganske så treg dag på oss. Vi utforsket Odda, som var en kjempesøt liten by. Jeg vet ikke om vi bare er noen tragiske turister, men vi fant bare en liten resturan (ved brygga), Smelteriet eller noe, som vi satte oss ned på en ganske så godt stund. Man har liksom ikke noe hastverk når været er dårlig. Man vil ikke hjem og sitter foran TVen, men man vil heller ikke ut på tur. Så der satt vi, snakket, og bare lot tiden fly.

Det var vell egentlig dagen vår.  Vi dro tilbake til hotellet, spilte 100 runder med kort (jeg og pappa jukset, som alltid), og koste oss med noen øl. Ganske så chill dag, men sånn går det.

Håper noen hadde en mer solfylt dag en oss. 

Sa har jeg endelig tatt meg turen opp til Prekestolen! Vi startet dagen ganske så dårlig, for Joel hadde ikke sovet hele natten, men ut kom vi oss. Vi sov vell egentlig bare i baksetet, helt til mamma og pappa sa vi var der. Så pakket vi med oss utstyret og stelte oss i køen for å nyte naturen. Kan vell egentlig bare si med en gang hvor stolt jeg er av både mamma og pappa:

Kan vell ikke legge skjul på at mamma ikke er i sin beste form, hun gått igjennom 3 operasjoner det siste halvåret og hatt det litt tøft. Selv om hun viste at turen kom til å bli tøff, dro hun med seg alt av energi og positivitet og kom seg til toppen. Pappa var også noe helt ekstremt sporty, som dro henne både opp og ned når ting ble litt for tøft. Er så stolt av deres holdning til livet, utfordringer og hverandre, og håper at jeg er like kule som dem om 30 år.

Anyways, tilbake til Prekestolen. Jeg har lenge hatt utrolig lyst til å ta meg turen hit, men aldri egentlig fått fingeren ut av ræva. Jeg forestilte meg norsk natur på sitt beste, og en middels vanskelig tur. Var jo ikke helt sånn det var… Vil vell si at det er nærmere 1000 mennesker, fra alle nasjonaliteter, i alle aldre, som klatrer seg opp. Var mega irriterende når du da egentlig går i kø mesteparten av veien, fordi det er for smalt til å gå forbi 90 åringene som er kule nok til å ta turen. Det er jo kult å se at så mange utforsker Norge, men ble rett og slett litt for mye styr og litt for lite fred og natur.

Turen i seg selv er vell det jeg vil si passer for nybegynnere i norsk natur. Veien er ganske enkelt, og det er både steintrapper, broer og grus for å gjøre veien litt enklere. På en annen side er det en ganske så lang tur (særlig siden du går i kø). Det tok oss nesten 3 timer opp, og bare 2 timer ned. Så er jo kanskje ikke en tur som passer alle. Mamma og pappa kom i prat med to 80år gamle spanske damer: Pappa var så utrolig imponert over at de hadde kommet seg til toppen, før de sa: Is the bus anywhere near? Altså de hadde ikke fått med seg at bussen ble igjen nede, og at de måtte gå ned. Han sa de ble så forskrekket at de viste ikke hvor de skulle gjøre av seg. Vil vell kanskje si at selv om de klarte det, burde de nok aldri tatt hele turen opp.

OK, nok om det generelle: Jeg og Joel hadde en awesome tur. Vi bare gikk og snakket og tullet og koste oss skikkelig. Mamma og pappa var som sagt litt bak, så vi gikk i vårt eget tempo sammen med Lucky. Hun drar veldig på årene, etter en stund merket jeg veldig at jeg måtte dra henne videre og at trappene ble grusomt for henne. Så jeg så på Joel med valpeøynene, og fikk han til å løfte jenta mi, hver gang det ble for bratt ned eller opp. Lucky, det lille bortskjemte monsteret mitt, elsket det og lå i armene hans som om det var en trone! Er utrolig tungt å se at hun har blitt så gammel, hun ville aldri i livet latt  meg bære henne for ett år siden, mens nå ble turen for tøff. Heldigvis var hun ikke den eneste pysehunden, vi møtte en haug som måtte ta hunden i armene på vei opp. Kan vell legge til at alle mennene så like misfornøyde ut, siden hundene er dekket i gjørme.

Da vi endelig kom til toppen, finn vi verdens dårligste overraskelse: regn og tåke. Vi kunne ikke se en dritt. Altså, vi satt på kanten, noe jeg sikkert aldri hadde tørt med soleklar himmel. Det var liksom litt uvirkelig, for alt vi så var hvitt! Vi satte oss en liten stund, ventet på mamma og pappa før vi tok oss kvikk lunch og diverse. Jeg og Joel tok en liten omvei og kom oss til et utsiktspunkt hvor tåken ikke hadde nådd enda. Ganske så sykt, for rett etter at pappa tok bildet (nedenfor), ble området dekket av tåke og vi kunne ikke se hverandre. Anyways, tåke eller ikke, glad vi tok turen, men definitivt noe vi må gjøre igjen!

Som sagt gikk turen ned ganske så smertefritt. Lucky måtte fremdeles bli bært noen få strekninger, men gikk for det meste greit for henne å gå. Det var som om alle turistene ble igjen på toppen for å se om tåken forsvant, så vi var ganske så alene hele veien Da vi endelig kom ned, dro vi rett til kaffen hvor de blir litt is og fanta, mens vi ventet på mine kjære foreldre… Mamma og pappa var helt ødelagte da de endelig kom ned, så ble pløser og kaffe på dem, før vi satte oss inn i bilen igjen.

Det var vell egentlig alt som skjedde. Kjøreturen til Odda gikk ganske så sakte for seg, vi var slitne så lite drama i bilen. Kan vell legge til at mamma dreit seg litt på draget da vi kom frem til hotellet. Hun kalte å skrive ut at vi hadde hund (ikke flere hunderom), så da fant de jo fort ut av det, og ble obs på at hunden ikke ble med inn. Så stakkar Lucky måtte sitte i bilen til nesten midt på natten, før jeg snek henne inn på badet vårt. PS:  Jeg vet at folk er allergiske mot hunder, men Lucky er allergivennlig og burde ikke legge igjen spor, så hvis det da er noen som merker det, kan vi vell bli like sure på at det ikke er ordentlig vasket…? Uansett, vi er ganske så slitne, så er kveld på oss nå.

Håper alle har hatt en strålende sommerdag!

Ble en alt for tidlig morgen på meg. Jeg hørte mamma si Emma, et parr ganger, og hver gang følte Lucky at jeg fortjente et lite vått kyss. Til slutt var hun så lei at hun ikke gav seg. Jeg elsker den firbente skapningen min, men det ble litt mye kjærlighet litt for tidlig. Så jeg tok med meg hunden, fant mamma og dro på leting etter litt kaffe, klokken 7 om moringen.

I kafeen møtte vi den kuleste damen ever. Lysebotn er en destinasjon for base-hopp, noe jeg fasinerer meg veldig for. Viste seg at damen som serverte oss kaffe var en av disse utrolig tøffe menneskene. Både jeg og mamma er noen skravlehøner, så vi begynte selvfølgelig å spørre om alle slags spørsmål. Fikk vite at det er en to timers gåtur til der de hopper fra, hoppet varer henne i 3 minutter, og du må ta mist 250 fallskjermhopp før du kan få introduksjonen til basehopp. Var utrolig spennende å høre på henne fortelle, men jeg kjente det stakk veldig i magen da hun fortalte om vennen hennes som døde for en uke siden.

Uansett, vi fikk vekt mennene, og gått til frokost. Herlig start på dagen, og var så utrolig mye bedre enn middagen vi fikk servert i går. Nedpakkingen av teltene var vanskeligere enn å sette dem sammen. Vi bruke evigheter, og Joel ble ganske lei av masingen min. Tror nok det våte gresset var det som gjorde det litt vanskeligere enn nødvendig. Du kan jo ikke sette fra deg baggen på gresset, og heller ikke tråkke på det uten sko. Men vi fikk det til og var klare for en nye opplevelsesrik dag. Lucky på en annen side er drita lei bilen, så jeg dro med meg henne og Joel, og gikk til kaien, hvor vi ventet helt til fergen kom.

Planen i dag var egentlig å komme oss opp Prekestolen, men været er virkelig ikke på vår side. Det regner som bare det, så midt i fergeturen fant vi ut at vi heller skulle dra til Stavanger og prøve igjen i morgen. Mamma og pappa klarte selvfølgelig å tvinge oss ut av den varme kafeen på båten, for å ta noen regnfylte bilder og se på vakre Norge. Må si at jeg elsker å reise rundt i Norge, og skulle ønske det var billigere. Er så kjipt når du ser på hoteller og sammenligner priser med Spania. Er jo egentlig ikke så greit at det er dyrere å utforske sitt eget land. Men sånn er det bare.

Etter litt om og men, kom vi oss til Stavanger, og ironisk nok Thon hotell. Vi vandret litt gatelangs, men Joel ville veldig gjerne til sverdene i stenen, så måtte komme oss videre før det ble for sent. Må legge til at byen i seg selv er jo utrolig vakker. Gatene er fulle av karakter og skulle gjerne hatt en lommebok som kunne støttet litt shopping også. Hit vil jeg hvertfall tilbake og utforske litt mer, men vi får se.

Sverdene var en gigantisk skuffelse.. De var så utrolig mye mindre enn bildene viser, og Joel følte at han var like høy som dem (ikke i det hele tatt). Men han fikk sett det! Ganske sykt at han klikket seg inn på en link med bildene for ett år siden, og nå er han her og ser på dem. Jeg er så ufattelig glad for at han ble med meg, og gruer meg noe helt sykt til han må dra igjen.

Uansett var vell egentlig hele dagen vår. Vi spiste middag på hotellet, så på noen filmer og tok kvelden. Det er så rart hvor sliten man blir av å kjøre, med tanke på at vi ikke gjør annet enn å sitte. Men herlig og faktisk sove på en perfekt myk seng, etter å ha sovet på bakken, med en hund i fjeset.