Så da var det tilbake til hverdagslivet. Å reise rundt er definitivt ikke billig, og jeg har brukt så utrolig mye penger. Jeg har nå akkurat 8$ på kontoen, og jeg takker Gud for at jeg faktisk booket flybillett før jeg ble blakk.

Selv om kontoen er tom, slutter ikke utgiftene. Busskort, telefonregning, mat og alt mulig. Har ikke peiling på hvordan jeg skal komme meg igjennom de neste ukene. Må få meg jobb så utrolig fort. Har et intervju om to dager, men er ganske skeptisk. Min forrige sjef anbefalte meg til noen andre, som viser seg og være frimurere. Altså det er vell bare senteret i seg selv og ikke organisasjonen, men fremdeles.. Ikke helt sikker på om jeg vil blande meg inn i det selskapet. Er det noen som har noen erfaring med det? Jeg må si jeg vet minimalt om frimurere, så vet ikke om det er noe jeg burde holde meg unna eller om det ikke har noe å si? Er vell ikke sånn at det er en religion som rekrutterer? Men jeg trenger definitivt pengene, så får gå å sjekke det ut.

Noen som har noen positive eller negative erfaringer med frimurere? 

Da var reisehverdagen over og jeg er tilbake i Sydney. Det er ganske så bitter sweet for å være helt ærlig. Det er ganske forvirrende å være ferdig med reisen. På en side, elsker jeg å være tilbake med Joel og det er på tide å få penger inn på kontoen. Det er herlig å endelig sove i en seng med kontrollert temperatur (ikke i en bil hvor du svetter til døde). Merkelig nok er det ganske vanskelig å komme tilbake til klesskapet, jeg har ikke peiling på hva jeg skal ha på meg. Jeg har bare hatt 5 outfits i flere uker, og plutselig skal jeg velge mellom alt i et helt klesskap. What!? Tar vell litt tid før jeg blir vandt til det overdådige livet vi lever.

Det beste med å komme tilbake er definitivt Joel (ja, jeg har allerede skrevet det, vil bare understreket det). Jeg har virkelig svanet den rare gutten min. Anna har vært en god vikar, men ikke helt det samme å sove ved siden av henne. OMG og vi har ikke en eneste mygg. Definitivt det beste! Jeg savner ikke alle kveldene og alt styret med å ikke få myggen inn i bilen. Herre så sure og gretne vi ble av mygg systemet vårt. Hvis en skulle på do eller pusse tennene, måtte man gjøre alt klart, skru av lysene, for så å løpe ut og bli spist opp.

Jaja, litt rotete innlegg, men det er sånn hjernen min er når det omstiller seg. Håper alle har en super påske og koser seg masse. 

Vi hadde litt av en avslutning på reisen vår. Vi startet dagen med at det lynte og regnet som aldri før. Hadde vi ikke vist bedre ville vi sagt at syklonen var tilbake. Så soloppgang og en fantastisk frokost ble avlyst. Det var for så vidt ganske greit, siden vi ikke hadde all verden med tid til å komme oss til Carins, levere bilen, og komme oss på flyet. Så vi startet kjæringen med en gang.

Som alltid møter vi på en haug med kuer, og etter å ha kommet oss forbi de fleste flokkene finner vi en kalv som har satt seg fast og er i full panikk. Anna som har litt peiling sa at vi måtte kjøre tilbake til mannen i traktoren og ikke en gang prøve oss på å gjøre det selv. Så tilbake går vi, sier ifra og får traktoren til å følge oss. Altså vi kjører 130km/t, mens han kjørte sikkert 30. Da vi kom tilbake til der vi hadde sett kalven var den kommet seg ut, og løp likeglad rundt med vennen sin. Siden traktoren sikkert var utrolig langt bak, fant vi ut av vi skulle kjøre tilbake til han, si ifra (han var sykt takknemlig for det), for så å legge ut på tur igjen.

Som sagt kjører vi ganske fort. Helt greit siden det eneste vi møter på er en traktor som ikke en gang er på veien, men mens vi runder av en sving ser vi noe som ligner på stener rulle rundt på veien. Jeg slamrer inn i bremsen, vi kommer nærmere og nærmere, og kenguruer hopper rundt i full panikk. Det verse er at de hopper ikke vekk fra bilen, men rett mot den. Vi var så sikre på at en av dem ble truffet, men noen sekunder senere hopper den ut fra undersiden. Takk Gud. Altså elsker disse skapningene, så vil helst ikke drepe dem.

Utenom det var veien til Cairns ganske så lite spennende. For første gang tror jeg vi kjørte så fort som vi kunne, og ikke 50km/t under det tillatte. Vi sang sangene våre for siste gang, mimret litt om det vi har opplevd og snakket om alt og ingenting. Da vi kom til Cairns, vasket vi bilen, pakket det siste vi hadde, leverte fra oss Crazy- Keith og kom oss til flyplassen.

Det har vært en helt utrolig opplevelse, og jeg kommer aldri til å glemme det jeg har gjort. Det er ikke så lett å leve i en bil, men heller ikke så vanskelig. Trodde det skulle være mye mer stress, men jo lengre vekk vi var fra alle mennesker, jo bedre hadde vi det. Jo mindre planer vi hadde, jo mer så vi. Men må si at jeg elsker virkelig sitatet: Borte er bra, men hjemme er BEST. Så klar for å komme meg hjem til Joel, sove i en seng, og ikke minst dusje når som helst, ikke en gang annen hver uke.

Etter en ganske så jævelig natt var vi ikke i form til å gjøre noe gøy. Så ganske så slitne kom vi oss til frokost, pakket sammen, og kom oss av den magnetiske øyen. Den nest siste dagen på veien, og vi hadde egentlig ingenting vi hadde lyst til å gjøre. Vi ville tilbake til den fantastiske utsikten vi hadde våknet til her en dag, og heller stå opp til solnedgangen og komme oss til Carins. Så det var det vi gjorde. Vi lagde oss en ganske så syk frokost, så på en film, kjørte over ne pyton, og la oss til å sove, mens vi hørte regnet klaske ned på bilen. 

Håper alle har en super påske, og som overskriften sikkert tilsier, har jeg hatt den beste dagen så langt:

Vi er så utrolig vandt til å våkne med solen, at til tross for at vi ikke sov i bilen, våknet vi grusomt tidlig… Tidlig for oss er 06:00… Av oss selv… Vi la oss kl 1… Haha.. Uansett, som i går er vi helt utslitte. Vi er litt slitne av opplevelser, av hjerne og kroppstrim. Så vi bestemte oss for å ikke utforske Magnetic Island, lengre enn til stranden. Vi plantet føttene våre i sanden og ble værende ved havet (Horseshoe Bay).

Vi ble der noen timer, før vi fikk en enda bedre ide: naturreservat. Vi hadde vært så smarte at vi hadde bestilt billetter til dette da vi booket alle turene. Viste seg at det bare er en gruppe annen hver dag på rundt 5-10 personer, som får hilse og lære om dyrene de har på reservatet. Så vi tuslet oss til resepsjonen, kom oss inn i en gruppe og satte kursen 50 meter fra bungalowen vår for å hilse på Australias beste og verste.

Første vi fikk møte var ferskvannsskilpadder. Hvis du kjenner meg, så vet du at det er det kuleste dyret jeg vet om. Altså, jeg vet ikke hvorfor men skilpadder er bare helt fantastiske. Liten fun fact, jeg har prikk på rullebladet (eller noe lignende) i Spania, fordi da jeg var 9 prøvde jeg å smugle en hjem til Norge. Tilbake til dagen: Vi fikk leke litt med dem, lærte en hel del, (de kan holde pusten i 5 timer) og spurte en haug med spørsmål.

Videre fikk vi hilse på Shadow og Charly, to Cokatoos (som trodde de var hunder). Utrolig morsomt siden Charly var en hvit Cokatoo, mens Shadow var en svart-rød, og Joels svart-røde (de er ganske sjeldne) heter Charly. Vi fikk holde Shadow på armen også gav han oss noen kyss for å få mat. Elsker fugler, men så utrolig glad for at de var sammen og ikke måtte sitte alene i et bur. Der igjen så trodde de at de var hunder, så de bjeffet og gravde hull i bakken.

Neste stopp var definitivt min favoritt: KOALAENE! Ut av hele gruppen var det bare meg, Anna og to andre som fikk holde den! Jeg var den første, og det var helt sykt! Den er så myk og tung. Det er litt som en sau blandet med en katt. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men OMG så forelsket. Det beste var vell egentlig at jeg ikke holdt han, men at han gravde og klemte seg inn i meg, så var vell mer at jeg klemte han tilbake enn at jeg holdt han. Tror det er en av de beste klemmene jeg noen gang har hatt, og han ble bare sittende der. De prøvde å ta han av, men det skulle han ikke, så fikk sette meg ned og bare vente til han var ferdig med klemmen. Ikke så dårlig det.

Etter koalaene fikk vi hilse på reptilene, og det var en haug av dem. Jeg elsket alle, med unntak av den siste og største vi fikk hilse på: pyton. Altså jeg løp så langt vekk som jeg kunne og fikk nesten ett panikk anfall. Så mens alle stod i kø for å hilse på den, ble jeg ledet inn i et Koala bur hvor jeg bare kunne stå og klappe den. Ganske så fornøyd med det + følte meg langt nok unna slangen.

Utenom det gjorde vi ikke så mye mer. Vi satte oss ned med noen vi møtte og spiste lunsj, vi badet i bassenget, og tok oss noen kveldsdrinker. Altså så utrolig deilig og ikke gjøre noe som helst!

Det var da vi skulle legge oss spenningen startet igjen. Vi var ganske så slitne og klare for en seng, så mens alle satt og bråkte i resepsjonen, gikk vi sakte men sikkert til bungalowen. Når vi kommer opp fører vi de rareste lydene, og innser at vi ikke er alene. Selvfølgelig var ikke det første som slo oss at den var en possum som gjemte seg. Vi freaket ut og viste ikke helt hva vi skulle gjøre, før vi fant rakkeren.

Beste var nok at hun som vi bodde på rom med, hadde null folkeskikk eller sosiale antenner. Hun kommer inn midt på natten, for å pakke og styre med tingene sine, hun svarer på telefonsamtaler og skrur på aircon selv om det er fysende kaldt på rommet. Anna var heldig nok til å klare og sovne igjen, men jeg lå og frøs til døde.

Rundt to timer etter at hun hadde vekt meg, fant jeg ut at det var på tide å gå på do, og det var den rareste opplevelsen noen gang. Det var ganske så mørkt og ikke en eneste person å se. Jeg hadde kommet litt over halvveis, før jeg så opp fra den dumme telefonen og innså at jeg bar omringet. Alt jeg kunne se var øyne som stirret på meg! Viser seg at alle de herlige kenguruene og alle andre natt dyr, elsker å ha området til seg selv når alle backpackerene sover. Så jeg tok et valg, jeg kom meg til do, også fikk jeg bare se hvordan det gikk på vei tilbake.

Joda kom meg så vidt til doen, for å finne 2 possums som rotet rundt i søpla og ikke lot meg komme igjennom for å gå på do. Hvis du følger meg på snap fikk du sikkert med deg spetakkelet. Jeg ble sittende i resepsjonen i en time, før jeg tisset i en busk, og listet meg forbi alle wallaby´s og sovnet søtt i det kalde rommet. 

SaveSaveSaveSaveSaveSave

Vi våknet opp til den herligste soloppgangen vi har sett. Vi har sett den over diverse strender og hav, men da vi solen tittet inn i vinduene så vi bare fjell. Som vanlig vekte solen oss, så vi lagde oss en kopp te og koste oss med omgivelsene. Videre gikk turen til Wallmans Falls. Det er den største fossen og den siste vi kommer til å se. Vi prøvde å gå oss en liten tur for å se den nedenifra, på skiltet stod det at det var en liten 2km tur, så vi vandret nedover. Etter rundt en time innså vi at vi ikke hadde all verdens med tid gav vi opp. Det viste seg at det var 2km asfalt før turen på 17km startet, så utrolig bra at vi gav opp før vi hadde gått for langt og lenge.

Turen gikk da videre til Townsville. Denne gangen var det sol og ingen cyclone hengene over skuldrene våre. Vi kom oss mye lettere på båten, enn vi hadde trodd, og la på vei til den rare øyen. Fant altså endelig ut hvorfor den heter Magnetic Island. Da Capt James Cook oppdaget Australia, mente han at øyen hadde magnetiske stener og tullet til kompasset hans, og fikk derfor navnet Magnetic Island. Syntes egentlig det er gøy at vi lærer så mye rart på denne turen. Hvis en lærer noen gang nekter et barn å reise utenom ferien, dra opp en guide bok, eller denne bloggen og vis hvor mye mer en kan lære når verden er klasserommet, og alle du møter er læreren din.

Uansett, vi har egentlig hatt utallige med planer for hva vi ville gjøre på denne øyen. Holde koala, slanger, feste som noen galinger, utforske, bade og det var ikke måte på. Men jeg kan ærlig si at etter 33 dager med alt mulig vi har gjort, fristet det oss mest og legge oss ned ved bassenget, bruke gratis Wifi, gjemme oss fra solen, og bestille et glass vin.  

Var akkurat det vi trengte. Vi gjorde ingenting. Vi satt på rumpen hele ettermiddagen og kvelden, spiste pizza og drakk litt for mye. Vi var heldige nok til å få rommet for oss selv, siden hun som hadde tingene sine der, aldri dukket opp. Alt i alt, bra dag og utmerket kveld. 

SaveSave

Vi gjorde vell egentlig ikke så mye i dag. Som vi hadde tenkt gikk Anna turen i Paronella Park igjen, mens jeg ryddet rotet. Hun var enda mer skuffet, så glad jeg ikke ødela det enda mer. Siden syklonen har roet seg ned er det trygt å dra ut til Magnetic Island. Planen for dagen har derfor vært og komme oss så langt sør som vi klarte, men vi ville ikke sove i Townsville igjen, så ikke alt for langt.

Det var bare en ting igjen som vi virkelig hadde lyst til å se, Wallmans Falls. Vi kom oss ikke helt dit, menså langt mot Wallmans Falls, som vi kunne. Ganske så rart og plutselig møte på kuer og geiter, men vi kjører så skate om kvelden at vi har tid nok til å reagere på paddene som gjemmer seg langs veien. Syntes det er litt sykt og trist at det er oppfordret og treffe paddene når du kjører. De er omtalt som en pest, og hvis du er virkelig flink til å treffe dem, kan du til og med bli belønnet. Burde vell være en bedre måte og bli kvitt dem.

Uansett, siden solen hadde gått ned og vi var for slitne til å kjøre i mørket. Så som alltid fant vi en forlatt lookout og parkerte for natten. Litt kjipt siden denne ikke hadde noe offentlig toalett, men helt ærlig så er det rart hva man bli vandt til når man bor på landeveien. Kan vel ganske så ærlig si at til tider vil jeg heller ta sjansen med en busk, enn å gå inn på toalettene som er fylt med 1000 mygg og andre krypende herligheter. Litt rart å tenke på, men sånn er det vell bare.

Siden det var så mørkt orket vi ikke lage ordentlig middag. Vi la oss godt til, hadde det ganske så fantastisk siden det var iskaldt og så på X-Men. Det er utrolig herlig de få kveldene vi faktisk bare slapper av, ser på film, og legger oss rundt 9. Høres vell ut som et gammelt ektepar, men jeg digger det. Vi er alltid så opplagte dagen etter, og vi kommer til å trenge det i morgen. 

I går kveld var vi alt for slitne til å finne en camping, så vi parkerte ved en lookout, langt oppe i fjellene. Var egentlig ganske skummelt. Du vet når du går i skogen og alt virker så rart og fremmed, selv om du vet den er vakker og går der hver eneste dag. Det er litt ekkelt at det er så utrolig mørkt og du ikke har peiling på hva som befinner seg rundt deg. Det eneste vi kunne se, var noen lys i det fjerne fjerne, som virket som en ganske så stor by (vi vet at det ikke stemmer siden vi er så langt ute på landet).

Da vi våknet i dag var vi omringet av den vakreste naturen, soloppgang og fuglesang (som ikke var cocatooes, so hylte). Det er den beste måten å våkne på, og grunnen til at jeg elsker å sove i en bil. Det er det som gjør det verdt og bruke flere 1000 på bensin istedenfor hostell, det som gjør reisen vår helt unik. Det er enkelt men så utrolig fasinerende og vakkert.

Videre har vi satt av dagen til å finne de sakteste fossene, men derigjen er vi ikke villige til å rote oss vekk. Vi er så langt ute på landet at sannsynligheten for å møte et eneste menneske, selv om fossen er 30 min unna motorveien er så liten at det er ikke morsomt. Det er noe av det som gjør Queensland så spesielt, alle reiser hit, men ingen har bil. Så når du kan rulle rundt, kan du finne skatter som ingen andre kommer seg til. Er vell egentlig ganske så generelt for hele Australia, du trenger bil for å se de sykeste stedene.

Anyways vårt første stopp var Milla Milla Falls, og definitivt vår største favoritt. Har ikke opplevd noe lignende i hele mitt liv. Været var forresten ikke helt på vår side, så vi hadde ikke så lyst til å bade. Jeg sier på ingen måte at det var kaldt, men når du er vandt til å være i 40 varmegrader og sol, blir plutselig 30 litt for kaldt til at du har lyst til å hoppe ut i en elv. Men vi har så mye tid at vi kan alltid dra tilbake hvis vi vil.

Videre fulgte vi bare elven ned, klatret over noen gjerder for å få de sykeste bildene, tok oss en liten dukkert i enden av elven og kjørte til Ma:Mu Skywalk. Vi vet egentlig ikke helt hva det var vi hadde forventet av stedet, men det var deilig å vandre litt rundt og studere regnskogen fra et trygt stå sted. Vi snakket en del med de som jobbet der og de var bare mega hyggelige. De så på Anna i ett lite sekund, og innså at vi hadde hatt en tøff episode. De har en del problemer med henge planten selv, og de fortalte oss en haug med skrekk historier. Den verste var at noen hadde klart og få den rundt halsen, og den hadde kveld og klort personen til døde. Ganske så lykkelig for a det ikke var meg og Anna.

Vi vandret rundt i parken en god stund, vi hadde fått billige billetter, gratis camping og de høyeste anbefalingene om å dra til Paronella Park, så der vi stoppet for kvelden. Paronella Park er et historisk sted med ruiner. Må si jeg var ganske så skuffet av den guidet turen vi fikk. Stedet i seg selv er ikke så spesielt og guiden vi hadde bare ødela hele opplevelsen av parken. Var rett og slett ikke noe for meg i det hele tatt. Anna skal prøve seg på turen igjen i morgen tidlig, men jeg tror nesten jeg står over og helle pakker sammen og rydder bilen. 

I dag var det endelig tid for å snorkle i THE GREAT BARRIER REEF. Det er noe vi har gledet oss mest til, og noe som de fleste har på bucketlistene sine. Til vår skuffelse, nådde det ikke mål.

Altså, dette er vår 4 gang i denne reef-en, så vi har faktisk opplevd steder som er flere 100 ganger bedre. Men uansett om du er i Cairns, Townsville eller Whitsundays, det er en helt utrolig opplevelse. Det er så vakkert, og havet er fylt med både fiske og planteliv. Det å oppleve det så nord er et testament til hvordan naturens skatter forsvinner. Hvordan The Great Barrier Reef ikke vil være der for til og med barna våre. Det er lett å skylde på ting som sjøstjerner og naturen, men vi mennesker har gjort så utrolig mye mer enn naturen, for å skade det som en gang ikke vil være her. Jeg er overglad for å ha hatt 5 sjanser til å oppleve dette, men også så ufattelig trist at så mange vil aldri kunne forstå hva som holder på å gå tapt.

Uansett, til hvorfor vi ikke var helt fornøyde med dagen. Vi dro med Day Island Trip, og det var et av de dårligste firmaene vi har vært i kontakt med på denne turen. Det startet med raske beskjeder, rush og flytting av alt for mange mennesker. Vi var også lovet en av solbåtene, hvor det var plass nok til at alle kunne sole seg, det vi fikk var 6 seter på toppen av båten, og stå-plasser til kanskje 8. Videre var det de samme papirene som skulle fylles ut alle andre steder. Bla Bla Bla, vår egen feil hvis vi dør. Vi har skrevet under så mange av disse at det begynner å bli en vane.

Men til tross for dette hadde de så utrolig mange regler at det ødela opplevelsen. Alle som bare skulle snorkle måtte til alle tider ha på seg redningsvest. Altså, skjønner det på mange måter, men når man er ute å snorkler er halvparten av moroa og svømme ned til bunnen.. Er ikke så lett når du har en vest som drar deg oppover. Så hvis du prøvde deg, tok vesten kveletak og dro deg opp etter halsen.

Det høres kanskje ikke ut som verdens verste ting, men det tar vekk så mye av opplevelsen. Du får ikke svømt med de store fiskene, eller lekt rundt, fordi du er tvunget opp. Det var så utrolig mange andre båter der, som ikke hadde disse reglene, og vi alle lengtet bare dit. Men men, nok negativitet for en dag.