LUCKY

Hva gjør man når hunden er deprimert? Jeg har ikke svaret, men dette er slik jeg opplevde/løste det med min hund;

I høst da vi dro på ferie, passet tante på Lucky. Tante har 4 whippet-er (tror jeg, har mistet tellingen). Ved et uhell paret en av hundene seg med Lucky. Problemet med dette er at hun er 10 år gammel, og vi trodde rett og slett ikke at hun kunne bli gravid (hvis ikke hadde vi ikke latt henne være der), men noen uker senere spiste hun som en Gud, og var rett og slett på tjukka. Det ble ett par 1000 kr for turene til veterinæren, for å sjekke om hun i det hele tatt var gravid, helsen og hvordan vi skulle gå frem. De kunne ikke råde oss om abort eller fødsel ville være det verste for henne, noe som var helt forferdelig. Uansett dagen kom, og vi måtte komme oss til veterinæren. Det tok rundt 30 min å få valpen ut, og vi var helt sikre på at den var død, noe den ikke var, enda. Som en erfaren mor passet hun på valpen og pleide den. 4 timer senere døde den. Jeg tok med valpen hjem, i håp om at hun skulle forstå at den var død, noe som ikke skjedde! Hun prøvde desperat og slikke den til livet, noe som resulterte at det nesten gikk hull på den lille kroppen. Jeg måtte ta han fra henne etter noen timer og begrave den, DA startet depresjonen.

Lucky er en glad hund, så måten hun har oppførte seg på var helt forferdelig. Google pleier å ha svaret, men ikke denne gangen. Det er for mange motsiende veier å velge mellom, og alle opplever forskjellige symptomer. Hun ville konstant passe på meg og være helt inntil meg. Gikk jeg, begynte hun rett og slett å gråte. Hun ville ikke spise noe som er ganske vanlig for henne, men hun ville ikke ha ost eller menneskemat, noe som er veldig uvanlig. Hun ville ikke på tur og sov hele dagen. Det som virkelig var skummelt var hvordan hun pustet samtidig som hun skalv. Det er rett og slett det rareste jeg hadde vært med på, så tok henne til dyrlegen, som trodde hun holdt på å dø, noe hun ikke gjorde i det hele tatt. Men andre ord satt jeg igjen med en hund jeg ikke kunne gå fra, som skalv, pustet og sultet seg i hjel. I starten tenkte jeg at jeg bare måtte være der for henne, men etter en lengre prat med dyrlegen, ble vi enige om at jeg skulle prøve og trekke meg mer og mer unna, og tvinge henne til å gå på tur. Etter mange lange netter (hvor hun gråt og gråt), begynte det å roe seg litt. Men det var fremdeles ikke nok. Hun nektet å gå på tur, bare la seg ned på bakken og gav opp. Men så startet jeg å bære henne på tur, noe jeg aldri har gjort (ser ikke poenget med at hunden skal se på deg gå på tur). For hver tur gikk hun litt og litt lengre, og ble mer og mer sulten. Og nå begynner hun å bli slik som hun var før. Det at hunder kan bli deprimerte  høres rart ut, og ingen av vennene mine trodde på meg, før de selv så det. Det er som med mennesker, forskjellige symptomer og resultater. Jeg tror det som hjalp oss mest var det tette forholdet med dyrlegen. Jeg kjenner hunden min godt, men det var vanskelig å skjønne hva jeg skulle gjøre for å hjelpe henne. Hun er heldigvis bedre nå og har en del år igjen utforske verdenen.