Kapteinen på båten var sykt opptatt av at vi skulle være de første på øyen. Så vi ble vekt klokken 6 av et hode som tittet inn i det de kaller et rom. Passet oss egentlig veldig bra, for var på tide med en annen sjøsykepille. Vi alle stappet frokosten inn i magen, og kom oss i den lille robåten, for å komme oss til paradiset.

Regnet var selvfølgelig ikke på vår side, og det regnet mer enn vi har opplevd frem til nå. En skulle ikke tro at det var mulig, men det er det. Har aldri opplevd noe sånt før. Heldigvis er det ikke så veldig farlig å bli våte, siden alt vi har på oss er bikini og strandkjoler, så ikke den verste gåturen midt i mellom ting som vil drepe oss. Altså jeg mener det, tror virkelig alt her i Australia prøver å ta livet av oss. Har sett edderkopper som er større enn mitt hodet, og venter fremdeles på den dagen hvor jeg møter en av disse grusomme slangene.

Uansett vi vandret rundt mellom trærne, fikk en liten historie time, og kom til slutt til den vakreste utsikten jeg har sett og sikkert noen gang kommer til å se: Whitehaven Beach. Det er sikkert mange som har hørt en ting eller to om dette stedet, men det er den vakreste og hviteste stranden i verden.

Stranden består faktisk ikke av sand, men noe som heter silika. Det føles rett og slett ut som om du går på silke, det er så mykt og hvit at jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Men en ting er ganske sikkert, hvis du tror at sand er irriterende, tar silika det til nye høyder. Det ødelegger alt det kommer i kontakt med, klær, håndklær, kameraer, og vaskemaskiner. Men på en annen side, kan du pusse smykker, tenner (?), kropp og sjel, og komme ut av vannet som en ny person. Så er ikke bare dårlig det.

Selvfølgelig skulle vi ikke bare se på stranden, men vi måtte ta en tur ut i havet. Ikke fordi vi hadde så ufattelig lyst til å bade, men fordi vi var på vei til å fryse av oss føttene. Vanligvis hopper man i havet for å kjøle seg ned, men her holdt vi oss så lenge vi kunne i vannet for å varme oss opp. SIDE NOTE: Dette er dessverre ikke noe jeg føler jeg kan krysse av min kjære bucket-liste. Jeg må nesten ta akkurat samme turen, og satse på litt bedre vær.

Etter å ha rullet rundt i paradis, var de neste aktivitetene snorkling! Siden jeg begynte å få feber hadde jeg planer om å bli værende på båten. Men vår kjære kokk gav meg to alternativer: Go put on your sing-suit, or Ill throw you in the water in your bikini. Altså da ble det sting-suit og snorkling på meg (sting-suit: våtdrakt som beskytter deg mot brennmanetene som prøver og drepe deg).

Jeg er så ufattelig glad for at jeg faktisk dro ut, for det var helt fantastisk. Vi svømte rundt og så på de små fiskene (fant både Nemo og Dorry) og koralene som, lever livet i det blå vannet. Det kuleste var nok de store fiskene og da særlig George. De store fiskene var ikke redde for oss, så de kom mot oss for å svømme og bli klappet på magen. Utrolig kult, og hadde ikke lyst til å gå ut av vannet. Definitivt noe alle burde ha på bucketlisten før det er for sent!

Til slutt fikk vi da lykken litt med oss og SOLEN tittet frem. Så vi fikk badet litt i sol, mens vi blottet rumper og pupper til Spank-Me båten, startet kveldens sykeste fest, og bare koste oss. Jeg er så utrolig glad for at vi ikke var en av dem som lot været stoppe oss, og at vi ble med på dette utrolige eventyret.

Da vi våknet regnet det enda mer enn i går, trodde egentlig ikke det var mulig, men så feil kunne jeg ta. Så med haglende regn klarte vi å pakke sammen det lille vi trengte til turen, og komme oss til møte punktet for Whitsundays.

Det verste med alle disse turene er papir arbeidet! Ikke fordi det er stress og signere navnet ditt hundre ganger, men fordi du signerer vekk alle rettighetene dine. Hvis noe skjer med deg mens du er på turen, har verken du eller foreldrene dine, noen rettigheter. En av tingene du signerer er at hvis du synker til bunnen av havet, er det ingen som trenger å hente deg opp (de sa at de kom til å gjøre det, men at de ikke må). Syntes det er ganske så jævelig å gå med på alt dette, så da informasjon-damen, mistet dem syntes jeg det egentlig bare var veldig greit. Ganske så tydelig at alle tenkte det samme, for ingen gadd å hjelpen henne. Så disse papirene ligger fremdeles i en grop ett sted.

Anyways, båten vi tar valgte vi av en grunn: en chille og solbåt på dagen, men party på kvelden. Utrolig bra og akkurat som de reklamerer for: NÅR DET ER SOL! Altså når himmelen har åpnet seg og regnet faller ned, er ikke en solbåt helt tingen. Det var ingen steder å gjemme seg, med mindre du takler bølger og kunne gå ned i det lille kjøkkenet. Så vi satt der da, midt i regnet, og så havnen forsvinne sakte men sikkert.

Heldigvis var det ikke regn hele veien, vi fikk kanskje 5 minutter med litt opphold, hvor vinden tørket klærne litt, for vi ble kliss våte igjen. Altså litt av en opplevelse. Men regn eller ikke regn, vi alle var innstilte på å ha den beste turen, og mannskapet på båten klarte å fire oss opp for det meste, så skal ikke si at dette var mislykket. Vi kom oss ut i havet for å hilse på fisker og koraler, så diverse øyer, og hadde et lite party på kvelden,

Jeg og Anna har også vært heldige nok til å få et privat rom. Det vil si at vi får en liten luke på enden av båten, hvor vi så vidt får plass, hvor vi kan ta kvelden. Da vi endelig fikk lagt oss hadde regnet selvfølgelig satt i gang igjen, men vi lot det regne ned på oss, for å få litt luft. Sånn kan det gå med andre ord.

Heldigvis gjorde vi mesteparten av kjøringen å går, så vi kjørte bare en times tid før vi kom til Whitsundays gateway: Airlie Beach. Vil vell ikke si at stranden er noe særlig å skyte av, men vi har kanskje sett litt for mange strender de siste ukene, til å kunne sammenligne dem. MEN byen i seg selv, er utrolig koselig. Definitivt et backpacker stop, og tror ikke det er så mange over 30 i området, men der igjen er vi i aldersgruppen som passer inn her. Det er an haug med små butikker, hvor du kan finne alt du kan tenke deg til en ganske så rimelig pris (for vi backpackere sparer på hvert eneste øre, hvis vi kan).

Vi gjorde vell egentlig ikke så mye. Det var opphold på dagen, så vi fikk sjekket inn med Oz Sail, kjøpt de tingene vi trengte og tok en ganske så tidlig kveld, siden vi skal opp med solen i morgen. Skulle vell mest ønsket at solen skinte hele tiden, men vi satser på at dette blir bra.

 

Er ikke så mye og si om dagen i dag.. Vi kjørte i nesten 7 timer, og kom ikke engang dit vi skulle. Så siden det startet å bli mørkt og vi er alt for slitne, har vi stoppet på det første og det beste vi kunne finne. Spennende dag med andre ord.

Så ikke hadde vi frokost da vi våknet eller vann. Så vi pakket opp så fort vi kunne, for å kjøre til nærmeste matbutikk (15 min unna). Det var nesten så vi ikke klarte å vente og vi gjorde oss klare til å løpe inn for å få oss mat, da vi innså at IGJEN har jeg klart å miste skoene mine. Så da kunne vi ikke gjøre annet enn å kjøre hele veien tilbake til campingen og tilbake til butikken. Altså disse skoene er noe herk, halvparten av tiden går jeg bare uten, så når jeg først trenger dem er de ikke noe sted.

Uansett, så det var jo en bra nok start i seg selv, men det bare fortsetter. Vi skulle 300 meter ned veien, og BOM, vi smalt inn i en annen bil.. Joda, det skjedde. Så vi måtte jo da styre i timevis med å finne ut av hva vi skulle gjøre, om noen måtte se på den, eller hva som ble greia. Og etter å da ha sittet på et bibliotek i noen timer, og er klare for å legge ut på landeveien, så vi en lekkasje under bilen. Så da ble vi stående enda en stund for å vente på at veihjelp skulle ta en titt. Vell og merke måtte vi krangle for det også, for de ville at vi skulle vente til dagen etter.

Så vi kom oss ikke ut på veien før 8 på kvelden, og vi skulle kjøre 3 timer. Regn, strak landevei og mørke, er aldri en god kombinasjon. Da vi endelig kom frem til Seventeen Seventy, var det ingen steder å parkere, ingen dekning, og bare flom over alt. Våre trøtte hoder måtte derfor kjøre enda lengre, for å komme oss til neste by. For å si det sånn spilte vi What?s your favourite.. i to timer, mens vi kjørte i 50km/t på en 100km/t vei. YAAS, mega bra dag for å si det sånn.

Igjen ble vi vekket av høy pumpende musikk, som skulle jage oss ut av teltene. Guiden vår Danny var klar for en ny dag, noe jeg syntes var ganske så utrolig med tanke på tilstanden hans kvelden før. Men vi kom oss opp, spiste frokost, og i stil med alle backpacker steder måtte vi selvfølgelig rydde og vaske hele campingen. Er egentlig så utrolig rart å tenke på hvordan det funker. Siden vi alle vil ha det billigst men mest mulig, kan de få oss til å lage vår inkluderte mat, vaske leiebilene og camping og egentlig gjøre det meste selv. Men helt ærlig så gjør det de fleste ingenting. Ikke den beste starten å våkne med Goon-over og koste støv i 30 grader, men det er ikke for mye å be om heller.

Så siden vi skal tilbake til sivilisasjonen betyr det at det ikke var mange stopp på listen i dag. Vi dro først til en sanbowl (noen som vet hva det er på norsk). Det var en 1 times tur til toppen av fjellet, og midt mellom de lange sanddynene lå det en liten dam. Var ikke den kuleste vi har sett, men etter å ha gått oppover i en time var vi alle klare for å hoppe i det grønne vannet. De fleste hoppet ut like fort, siden fiskene i vannet definitivt var sultne, de bet oss her og der, og vi ble litt bekymret for at de større skulle komme for en matbit.

Heldigvis startet det å dryppe akkurat i det vi pakket opp for å gå tilbake til bilene. Vi går jo rundt i bikini og var våte, så alt regnet gjorde var å gjøre det lettere å gå oppover i sanden og kjøle ned temperaturen litt. Så perfekt timing fra vær-gudene.

Det skjedde ikke så mye mer, vi dro og spiste en siste lunsj, kjørte gjennom den umulige sanden, fylte bensin, vasket bilene, sa hadet til alle sammen, og kom oss til Harvey Bay. Bra dag, så klar for å være ikke være på en øde øy, men samtidig skulle jeg ønske det aldri tok slutt. 

Vi våknet av at Danny hadde satt på den diverse musikk for å få oss ut av teltene. Varmen, solen og fyllesyken med musikk i tillegg ble for mye til at noen klarte å bli liggende. Heldigvis var planene etter frokost den perfekte kuren for alle våre problemer: Eli Creek.

Vi viste ikke helt hva vi kom til, men var enda et OMG moment. Det rant en liten elv med akkurat det samme klinkende klare vannet, som vi kunne vasse nedover, eller flyte ned med baderinger. Tror virkelig Fraser Island har alle svarene, og skulle ønske jeg kunne bo der for resten av livet mitt. Denne gangen var det heller ingen tidsfrist på hvor lenge vi kunne være der. Så vi gikk opp og ned noen ganger, før vi ble igjen på bunden og kastet noen baller frem om tilbake.

Neste stopp var lunsj på Campingen, også Indian Head. Det er ikke sånn at du faktisk kan bade i sjøen her, siden det kommer til å være det siste du gjør i livet. Som om ikke strømmene er nok, er vannet fylt med diverse lite koselige hajjer. Så Indian Head er det perfekte stedet for å se på dem leve livet, og surfe i bølgene. Men må vell si med en gang, at jeg delfiner er så mye bedre.

Etter det var det siste stoppet Champagne Pools. En liten gåtur i varmen, og du kommer ned til det eneste saltvannet du kan bade i. Vi alle var så slitne at vi brukte vell mesteparten av de 2 timene vi fikk til å sove. Hele gjengen lå på stranden og gjorde oss klare for kvelden, og gikk bare ut i vannet for å kjøle oss ned, når det nærmet seg døden.

På kvelden ble det full fest igjen, en gåtur ned til stranden for å se på stjernene, og leggetid for alle som ikke følte for å feste mer. Jeg og Anna vant jo selvfølgelig feste-prisen, ikke fordi vi holdt oss våkne, men rett og slett fordi vi gikk og la oss, og 3 timer senere våknet vi og fortsatte festen. Var alt for varmt å være i teltene, så vi gav opp søvnen og var litt sosiale den siste kvelden.

Var en helt fantastisk dag og kveld, og jeg kan ikke tro at vi ikke skal være her lengre. Hadde vi hatt råd til det hadde vi nok gjort samme truen sekundet vi kommer tilbake. Men det er vell noe av det vakre med å reise, se nye steder du aldri vil forlate, treffe nye mennesker du vil bli bedre kjent med, og finne steder du vil utforske igjen.

Endelig var det tid for Fraser Island! Helt sykt hvor mye vi har gledet oss til dette! Vi våknet med solen, og helt forvirret tok jeg turen til stranden for å se på soloppgangen. Skjønte jo ikke hvorfor vi ellers torturerte oss selv med å våkne så grusomt tidlig. Så etter at Anna hadde lett en stund kom jeg tuslende tilbake, og hun dro meg til Pippies Beach House, hvor eventyret skulle starte.

Vi satt på benkene en stund og sa noen små ord til hverandre, før vi ble vist frem til bilen vår. Kanskje litt stereotypisk, men alle vi jentene bli litt skremt etter sikkerhetsorienteringen, og var ikke så keen på å kjøre (med en gang). Så gutta satte seg i for setet, og la ut på veien som bil nummer 4.

Turen til båten og selve båten gikk greit og fort. Men med en gang vi startet å kjøre på de løse sand-dynene skjønte vi hvorfor det var så mange regler. Bilene sklei rundt, og ingen følte seg trygge. Alt var rett og slett kaos, og over radioen hører vi guiden vår Danny, le seg i hjel. Man må være 21 for å kjøre på Fraser, så Anna var heldig nok til å kjenne meg, og slapp derfor og sitte i mindreårig bilen, som bare koste seg på sanden.

Var rett og slett helt sykt å kjøre, og alt vi tenkte på var bilen som hadde vært i en ulykke for to dager siden. Det hadde vært en jente som kjørte, og da det kom en bølge (kjør over, ikke rundt), hadde hun svingt og hele bilen hadde rullet rundt et parr ganger og ødelagt alles tur. Så vi sa våre bønner og holdt fast mens den skotske gutten holdt livene våre i hans hender. Heldigvis gikk det utrolig mye bedre, siden han skjønte seg mer på både bil og tilstandene.

Første stopp var Lake McKenzie! OMG! OMG! OMG! OMG! OMG! OMG! OMG! OMG! Jeg har aldri sett noe lignende. OMG! Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive dette, og det jeg sier, bildene og alt er ikke noe i nærheten av hvor OMG det er. Den fineste sanden i verden, klinkende klart regn vann, blått, og bare rett og slett himmelen. Se for deg et mega rent basseng, men av rent ferskvann ikke kor, så når du åpner øynene under vann kan de se menneskene som er 200 meter foran deg. Var bar helt ubeskrivelig vakkert! Dessverre har det seg slik at de vil at det skal forbli det vakreste og reneste stedet på jorden, så du har ikke lov til å være der i lengre enn en time. Så hvert eneste sekund ble nytet til de grader, før vi måtte forlate paradiset.

Neste stopp var for å gi oss litt av øyens historie, og litt mer sikkerhet, siden vi ikke hadde gått over det nest farligste på øyen (kjøring er litt farligere): Dingos. Altså de ser jo ut som sulte, søte hunder. Men så spiser de av deg hånden hvis de får sjansen, og jogge tempoet (som vi fikk opplevd) er på rundt 45 km/t. Så møter du på en alene, uten en pinne er du ganske så død. Er vell som norske ulver, hold deg unna. Det er også en av grunnene til at mat kontrolleres til de grader på øyen, du kan ikke ha noe i nærheten av deg, og ikke et mais korn kan bli værende etter at du har dratt. Men ja, vi klarte selvfølgelig å møte på en på vei til campingen, som holdt følge med oss til hun ble lei.

Utenom det gjorde vi ikke så veldig mye mer som jeg vil dele på bloggen. Vi fikk teltene våre, spiste middag og startet og drikke. Litt fest, men tok en utrolig tidlig kveld, siden vi alle var så klare for en ny dag på denne øyen.