Så det var tidlig opp, IGJEN. Denne gangen rakk vi det. Vi kom før noe som helt lys hadde tittet frem, og dro ikke før solen var langt oppe på himmelen. Det er en av de vakreste soloppgangene jeg har sett, og jeg forstår endelig hvorfor alle er så forelsket i Byron Bay. Ikke bare er solen over havet vakker nok i seg selv, men naturen, med kaniner og delfiner tar det hele enda ett hakk opp. Så definitivt verdt forsøk nummer to.

Siden vi ikke var klare for å kjøre vekk, stoppet vi langs stranden for å slappe av og se på oldisene som surfet. Ja jeg mener oldisene. Gjennomsnittsalderen er vell rundt 60 for de som surfer, noe jeg finner så utrolig kult og fascinerende. Kunne nok sittet å sett på dem, gjennom kamera linsen min hele dagen, men videre måtte vi. Så vi tok oss en liten power nap og la ut på landeveien.

 

Neste stopp var da Surfers Paradise. Jeg har vært her en del ganger før, men var Annas første gang, så vi måtte nyte det. Ikke at vi var så heldige med været (som alltid). Det var så utrolig mye vind at vi kunne ikke svømme.. Ikke at vi hadde så lyst heller, for det var fullt av magneter, så ikke helt vår greie. Vi prøvde å ligge å slikke litt sol, men igjen vinden var så sterk at vi så ut som sandmonstre da vi reiste oss. Så vi gav opp, vandret rundt omkring i byen. Fikk spist litt mat, som ikke var nudler og grønnsaker, som var fantastisk.

Resten av kvelden tok vi ganske så rolig. Vi hadde planer om å dra ut, men virket ikke helt som dagen for det, og vi er ganske så slitne. Døgnrytmen vår er som solen for tiden. Vi våkner opp med solen, og er klare for å legge oss med en gang den går ned. Gir mening det, siden det er så mørkt når du ikke kan skru på noe lys. Eller vi kan, men da blir bilen fylt med mygg og andre hyggelige innsekter.

Så dagens lærepenge: vi må planlegge bedre, eller rettere sagt vi må starte å faktisk planlegge. Vi skulle til å legge oss, da vi innså at vi hadde helt gått glipp av et av stedene vi hadde planer om å dra, så i morgen må vi ta turen tilbake til Byron Bay.. Får se hvordan det går da, for å si det sånn. 

Vi startet dagen alt for tidlig, altså 5 på morgningen. Vi har fått med oss at tingen å gjøre her i Byron Bay er bading og soloppgangen i ved lighthouse. Så vi kom oss opp, parkerte bilen der vi fikk anbefalt og startet å gå. Vi kom litt under halvveis på gåturen i det vi innså at vi ikke hadde sjans til å rekke det. Så vår beste mulighet var å komme oss tilbake til bilen, og kjøre de 5 minuttene som var igjen. Selvfølgelig kom vi ikke frem i tide, mer 1 minutt for sent for solen var oppe. Så vi må dessverre komme oss opp like tidlig i morgen.

Så uten mål og mening med dagen, tok vi oss en lur, før vi bevegde oss mot det lokale søndagsmarkedet. Var kult nok det, men kanskje litt dyrt, med tanke på at vi bare har startet turen. Så det eneste jeg tok med meg var en liten gave til Joels mor. Blir nok bra det, nå har jeg bare 5 igjen..

Siden det var så umenneskelig varmt, tok vi turen videre til stranden. Bølgene i Australia er ikke noe i nærheten av hva vi opplever i Europa. De er så kraftige, at det har tatt meg en stund å venne meg til de sterke strømmene. Men selv med en god del erfaring ble vi dratt til siden, og da vi skulle opp av vannet tok jeg et par saltoer med bølgene. Kan vell enkelt og greit si at jeg så ut som et sand monster.

Etter stranden gikk turen tilbake til campingen, for å dusje og gjøre oss klare til å dra ut på kvelden. Men mens vi stod i dusjen hørte vi himmelen åpne seg. Så vi ble i bilen, redigerte bilder, og hørte på regnet. Etter å ha løpt gjennom og blitt klaskende våt, kom Anna på den fantastiske ideen om at vi kunne jo bare flytte bilden. Yippi, ble våt for ingenting, mens hun satte seg inn tørr igjen. Regnet sluttet vell egentlig aldri, så ble en stille og rolig kveld for oss. 

Så en liten og fin overraskelse midt på natten: det startet å regne. Så i søvneland måtte vi flytte på alt så det ikke ble knaskende vått. Ganske så irriterende, siden det gjorde det litt vanskeligere og komme seg opp i dag tidlig. Men opp måtte vi. Så vi gikk på do, spiste litt gresk yoghurt med mango, og la oss ut på tur.

Vi skulle ikke lengre enn 5 minutter, før vi fant Cape Byron Kayak. Dette var en av turene vi fikk gratis da vi booket turer for flere 1000 kr, så vi var ikke sikre på hva vi skulle tenke om det. Men vi startet med å strippe av oss alle eiendeler, for å så drasse med oss en kajakk ned til stranden. Litt sikkerhets orientering og vi ble dratt først ut i vannet. Det er en ting å sitte i en kajakk i en elv, og en helt annen ting i havet med gigantiske bølger. Det gikk et sekund før jeg var dekket med vann og nesten falt ut. Så turen forbi bølgene var ganske så røff.

 

Da alle hadde kommet seg litt ut i havet, startet vi å padle oss mot målet. Det var så mye tyngre enn jeg trodde det skulle være. Innen vi kom oss dit trodde jeg nesten at jeg skulle dø og bare la Anna ta seg av roingen, men det hadde vært dårlig gjort. Så sakte men sikkert kom vi oss frem. Må jo da også si at jeg syntes veldig synd på Anna som var stuck med meg. Hadde jo ikke peiling på hva jeg drev med, så halvparten av tiden klagde jeg på at hun ikke snudde, når det viste seg at det var jeg som tullet det til. Uansett guiden vår starter og fortelle oss litt om stedet og i det han forteller oss at vi må bare sitte å vente til vi ser delfinene, og peker på hvor de vanligvis dukker opp: hopper de frem. Det var helt sykt! Vi satt i flere timer og så på delfinene surfe i vannet og kose seg, mens vi sloss med bølgene som ville ta oss inn til klippene. Var helt fantastisk! Delfiner er seriøst noe for seg selv, og særlig når de får være i sitt eget hjem, gjøre det de vil og være frie.

Hadde egentlig ikke fått nok av dem da vi la om for å dra tilbake, men på en annen side var jeg utslitt av roingen, tørst etter alt saltvannet jeg hadde drukket og litt båtsyk av bølgene. Så var ganske så greit at det var ferdig. På vei tilbake var vi også heldige nok til å klare å se flere skilpadder kravle langs havbunnen. Utrolig.. Tror nesten det er det eneste ordet som kan beskrive hele turen. Utrolig.. Så det og komme seg ut hadde ikke vært lett, så vi viste at veien tilbake til stranden kom til å være minst like ille. Yes da, vi var de siste som var heldige nok til å ro oss inn. Vi kom oss nesten til stranden før kanoen veltet og vi var ute i vannet. Helt ærlig var jeg ganske så stolte av oss, siden vi klarte faktisk å surfe med bølgene, noe som knakk alle før oss.

Etter den syke opplevelsen var vi ganske så ødelagte, så vi satte oss godt til i bilen, meg i forsetet, Anna i sengen og tok oss en liten dags lur. Var utrolig deilig. Vi viste egentlig ikke hva vi skulle gjøre med oss selv hele dagen. Vi har tusenvis av bilder og filmer å redigere, så det var på agendaen. Men å gjøre det i en varm bil, i flere timer er ikke så gøy, så vi gjorde ferdig dagens video og la ut på veien igjen. Eneste grunnen til at vi bestemte oss for å kjøre isteden for å gå, var at vi måtte lade telefonene våre. Ganske kjipt faktum, med tanke på miljøet, men vi gjorde det beste ut av det.

Kjørte litt ut av byen, bort til den neste stranden, som var ubeskrivelig vakker. Tok oss en lang gåtur i området og fikk alle de fantastiske bildene jeg legger ut her, og kom oss tilbake til campingen. Planen for morgendagen er å stå opp før lyset, så må komme oss i seng veldig tidlig. For se hvordan det går, men nå er det tid for mat. 

Siden vi måtte holde oss våkne så utrolig lenge i går kveld kom vi oss ikke ut så tidlig som vi hadde planlagt. Vanligvis ville det ikke gjort oss noe, men vi hadde en litt lengre tur i dag, så skulle gjerne ha startet tidligere og vært litt mer opplagt enn det vi var. Turn i dag gikk fra Port Macquire til Byron Bay. Først måtte vi stoppe i byen for å kjøpe med oss noen få ting vi manglet, som energi drikke og diverse til Annas GoPro.

Med en gang bestemte vi oss for å ta en turist vei, men vi merket fort at vi ikke var helt i form til å hoppe ut og stoppe over alt. Vi så utrolig mye kult og det meste var strender, så vi elsker bare livet mens vi kjørte rundt i ingen steder. Det eneste som var mega kjipt var at etter å ha brukt 3 timer på den ene omveien fant vi ut at vi hadde kjørt i en sirkel og endte opp i Port Macquire igjen. Så 3 timer senere på samme startpunkt.

Etter det bestemte vi oss for at med mindre det så ut som noe skikkelig kult skulle vi droppe det. Så vi kjørte noen timer før vi så et skilt til noe lookout. Så veien tok oss opp, opp og til evigheten. Gjennom avokado og banan plantasjer, gjennom en skole gull og grønne skoger. Men til slutt kom vi til toppen, og det er noe av det kuleste jeg har sett så langt. Vi hadde utsikt over hele området, havet og fjellene bak oss. Så vi åpnet en pakke med Duritos og satt og så på utsikten, før vi la ut på veien igjen.

Det var den siste rund-turen vi tok. Etter det var det strake veien frem. Eller hvert fall til vi endelig så levnende kenguruer.  Vi har så langt sett 15 døde, så var på tide å få se noen som ikke lå flate med tungen ut. Ikke at det var helt trygt det vi gjorde. Vi stoppet på siden av en 120km i timen motorvei, for å gå ut å hilse på dem. Vi kunne kjenne lastebilene dra oss etter dem langs veien, men var nesten verdt det, bare så særlig Anna kunne si at hun hadde sett dem. Hun var også ganske så overasket over hvor dumme de ser ut. Se for deg et rådyr som kan stå på to ben og se på deg. Jepp, de ser ganske så forvirret ut og skjønner ikke bæret av hva du vil fra dem.

I dag var vell også den første gangen vi har vært nødt til å kjøre i mørket. Vi har før vi dro blitt advart av de fleste om nattekjøring langs disse øde veiene. Det er ingen lys så du kan se hvor du kjører og alt for mye trafikk til å noen gang kunne skru på fjernlysene. Så den siste timen satt jeg bak rattet, blendet, og håpet at hjulene fremdeles var på veien.

Men vi kom oss trygt frem da (noe dette innlegget er bevis på). Byron Bay er veldig mye dyrere enn de andre stedene vi har vært. Vi har ligget på rundt 15$ for camping, mens her var det 45$. Så istedenfor å være her 4 netter slik vi hadde planlagt, har vi bestemt oss for å kutte det ned til 3. Tror ikke det gjør oss så mye, men vi får se. Planen er å få tatt igjen litt på både redigering og søvn i natt, men vi får se hvordan det går. Opp tidlig så kan ikke være oppe for lenge. 

Vi var våkne og opplagte nesten 1 time før alarmen skulle gå av. Vi sov utrolig godt, men før solen tittet frem var det lyst nok til at vi måtte våkne. Så vi tuslet ned til stranden for å få med oss soloppgangen. Litt geografi facts for de som ikke fulgte så godt med i timen (jeg var en av dem til tider). Solen står opp i øst og går ned i vest og siden vi kjører langs øst kysten av Australia vil vi kun få med oss soloppgangen (med unntak av Byron Bay, som er litt spes). Uansett var deilig og komme seg ut av bilen, som var overraskende enkel å sove i, og strekke litt på bena før vi la ut på tur igjen.

I dag gikk turen fra Newcastle til Port Macquire. Det virker kanskje ikke som de lengste kjøreturene i verden hvis du bare ser på distansen, men langs hele motorveien finner du turist drives, som vil si at du kjører en lang omvei enten opp langs fjellene eller standen. Så når du legger dem til kan du nesten triple avstanden, som vil si at i dag kjørte vi litt over 735 kilometer. Ikke at det gjør oss noe i det hele tatt. Det å kjøre langs stranden er helt utrolig, vi er bare omringet av strender og vakker natur. Mange steder er det ikke et eneste menneske å se, kilometer etter kilometer med sand og blått hav.

Det eneste negative med å være så langt unna sivilisasjonen er nok faktumet at vi er så langt unna. Vi tok oss en av disse omveiene og innså at vi ikke hadde planlagt det helt riktig og kom til å gå tomme for bensin. Det hadde nok vært det verste å stå på siden av veien og kanskje vente dager for noen kjørte forbi. Men heldigvis har vi nok av vann og mat til og overleve ganske så lenge. Heldigvis klarte vi å spørre noen som viste om et lite sted hvor vi kunne fylle på for en litt dyrere penge.

Vi hadde noen bommerter for å si det sånn i dag. Vi trodde vi hadde begitt oss ut på en av disse turist turene, så vi fulgte skiltet til noe national park. Med en gang kommer vi til dirt roads, noe som var helt greit tenkte vi. Vi fant en ku som hadde kommet seg ut, og jeg lærte at man skulle si ifra til bonden, noe vi gjorde. Så bra ting gjort i dag.

Tilbake til veien, så grusen og gjørmen sluttet aldri, og ikke hadde vi dekning for å se hvor vi var. I 2 timer kjørte vi i gjørme og sand omringet av trær og ingenting. Viser seg at det bare var en skog vi hadde forvirret oss inn i, så vi gjør ikke det igjen, særlig ikke med denne bilen. Det lille gode var at vi hadde kommet oss opp på toppen av et fjell og fikk se ufattelig vakre utsikter. Så skal ikke si det var en helt bommert.

Men etter mange timer med kjøring, rare samtaler, vakker natur, strender og feil-kjøringer kom vi oss til Port Macquire. Vi satte opp bilen så vi kunne legge oss etter mat, skrudde på gasskokeren, spiste nudler med grønnsaker.

Vi satt ikke mer enn 5 minutter før det begynte å sprute ned. Etter noen minutter kommer vi på at forhenget vi har på bilen, kanskje ikke var så vanntett. Vi satt en liten stund og spiste for vi tenkte at det ikke kom til å gjøre noe, men selvfølgelig da vi endelig kom oss ut og dro alt fra hverandre, var det for sent. Det var rennende vått, og madrassen var det ikke mulig å sove på. Så bra jobbet. Vi satt oppe i noen timer og snakket, ventet på at det skulle tørke, før vi endelig fikk dra til drømmeland. 

Vi startet dagen mega tidlig, siden vi skulle kjøre ned fra fjellet og til byen. Til tross for at vi hadde lagt inn 1 time ekstra til kjøring var vi 1 time for sent. Altså jeg og Joel satt i bilen i 3 timer. Med veiarbeid, regn og den rareste blokaden jeg har sett tok det sin tid. Selv om det fikk meg til å stresse var det herlig å få en time ekstra med han.

Var bitter-sweet og se hadet da vi endelig kom frem til Spaceships (de vi leier bil av), skrev under kontrakter og flyttet våre eiendeler inn i bilden. Vi skulle ikke så langt i første omgang, ganske så nærme faktisk: Luna Park. Alle på jobb så rart på oss da vi kom gående inn, men jeg har ikke hatt mulighet til å tømme skapet siden jeg har vært så syk, så vi måtte stoppe innom. Koselig å se dem en siste gang uansett. Neste stopp var Newcastle hvor vi skulle bo for natten.

Det var faktisk ikke så ille å kjøre med både gir og bil på feil side. Skrudde på blinklysene et par ganger ved et uhell og diverse små ting, men ingen nær livet opplevelser. Har nok hjulpet en del å ha vært her så lenge, så vi er ganske så vandt til at alt er feil, til tross for at vi har fått hakket inn i hjernen at alt skjer den andre veien. Stoppet et par steder for å få tak i nødvendigheter, men utenom det kjørte vi ganske så rett dit. Vi hadde brukt så lang tid på å i det hele tatt komme oss på veien, så var ikke så mye igjen av dagen.

Når det kommer til bilen er den ganske så stor. Større enn en skulle tro. I baksetet har vi to bokser, en med kjøleskap og alt av kjøkkenutstyr, og en stor boks til koffert og klær. Skulle trodd at med begge våre eiendeler ville det tatt mer plass, men gjorde ikke det. Skal også være sagt at jeg har en liten koffert (altså en du tar med inn på flyet størrelse) og Anna har en ryggsekk. På toppen av begge boksene er sengen. Eller det er en madrass delt i tre som vi setter sammen hver kveld. Så ikke gæli det.

Newcastle er like fint som på alle bildene man søker opp. Vi endte opp på en camping rett ved stranden, så hele natten kunne vi ligge å høre på havet skylde inn mot stranden. Stranden strekker seg så langt man kan se, og er nesten like vakker som de du finner i Sydney. Når jeg sier nesten, er det fordi du går ikke opp klipper som du kan falle av for å finne stranden, men den bare strekker seg så langt du kan se. Anyways, lang dag for oss her på veien så vi må nesten legge oss til å dø. Får se hvordan denne natten kommer til å gå.

Da var alt pakket og klart, kameraet ladet og klemmene gitt. Fremdeles litt syk, men kan ikke stoppes for det. Om noen timer skal vi hente vårt nye hjem, og legge ut på en  5 ukers kjøretur! Gleder meg sykt! Håper det ikke blir for tøft å kjøre på feil side av veien, men hvor vanskelig kan det være. Eller jeg har prøvd manual her, og det går på ingen måte, men de må vell gi oss automat. Så hvis det ikke er et nytt spennende innlegg her på bloggen i løpet av morgendagen, kan dere anta at vi kjørte på feil side og styrer med komplikasjonene. 

SaveSave

En ganske så bitter dag. Jeg kom hjem fra jobb i går med høy feber, varmeutslett og det føltes ut som om jeg var døende. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde influensa, men fy faen det var helt forferdelig. Joel, snill som han er, gav meg jobbforbud, så jeg får ikke dratt på jobb og sagt hadet til de siste få. Ganske så kjipt å vite at jeg må nå bare ligge hjemme og dø, men må bli frisk til turen.

Men.. Jeg har tatt farvel med (nesten) alle jeg har blitt kjent med i løpet av de siste vaktene, tatt farvel med jobben jeg har forelsket meg i, og de utrolig flinke sjefene jeg har hatt. Det er har vært 5 måneder med tungt arbeid, latter, glede, sorg, utmattelse, fortvilelse, lærdom, og ikke minst har vi skapt så mange minner. Jeg har jobbet der over 60 timer i uken, og på et tidspunkt så jeg ikke annet enn innsiden av Crystal Palace. Men i dag var min (og Annas) siste dag. Jeg har lært så mye om både yrket og meg selv i løpet av tiden jeg har vært her, og hvis du skal til Sydney er det en jobb jeg anbefaler for alle.

Det er noe helt annet enn å jobb på Rema eller Dressmann. Det er en jobb hvor du står på bena i 7 timer, med 10 andre, og polerer glass, eller bestikk, du dekker på bord og fyller på glass. Du er i bakgrunnen av menneskers viktigste dag. Du serverer dem mat og går tilbake på kjøkkenet for å snakke om den kjekke gutten på bord 11, eller drittsekken på bor 20. Jeg har spist så utrolig god reste mat, hørt utallige med DJer og bands or skjenket nok av mennesker. Så takknemlig for alle mulighetene jeg har hatt, og kommer aldri til å glemme opplevelsene jeg har hatt her. 

SaveSave

Du kan se Bucketlisten min HER

De fleste som har vært rundt meg har på et eller annet tidspunkt lest bucketlisten min. Og det viser seg at dette funker ganske så negativt i mot meg (ikke egentlig negativt, men ja overdriver). Pappa klarte å få meg med på fallskjermshopping i sommer, Lina fikk meg til Bali, og i dag fikk hun meg til en spåkone: Bare fordi det var på den rare listen jeg skrev da jeg var 16. Nå skal jeg ikke si at jeg ikke er mega fornøyd med listen og aktivt jobber med å få ting krysset av. Er så utrolig gira på å få gjort alt, men noen av tingene var nok skrevet bare fordi jeg tenkte det var noe man burde ha med, men ikke helt ville, slik som spåkone.

Lina var selvfølgelig kjempe gira, mens jeg var ikke helt sikker på hva jeg tenkte om det. Vi fikk selvfølgelig ikke gjøre det sammen, siden det ville ødelegge energien i rommet, men det er jo forståelig. Lina som var så spendt kom ut ganske skuffet, siden hun hadde jo bare sagt det samme som alle vennene hennes hadde sagt til henne i flere måneder. Hun må dra på utveksling, være positiv til nye opplevelser, men hun la til at hun kom til å finne seg selv på turen.

Så det første som skjedde var at du fikk en kortstokk, så mens du stokket skulle du tenke på noen spørsmål. Jeg hadde da ikke peiling på hva jeg skulle spørre om, og bare spurte om jeg var på riktig spor i livet. Men neida, hun ville snakke om Joel. Så hun la ut om hvordan vi har en hard tid foran oss (er jo ganske så på spikeren, med langdistansen), men at bare tiden vil vise hvordan det kom til å gå. Hun sa at jeg endten kom til å måtte velge mellom han, som er min store kjærlighet, eller drømme jobben, som ikke er relevant i forhold til hva jeg studerer. Uansett kom jeg til å ha et utrolig fint og rikt liv. Jaja, hun sa mye mer enn det, men føler vell ikke for å dele det helt med noen.

Følte at mye hun sa gjorde meg ganske så opprørt. Hun sa først at jeg og Joel kom til å slå opp, for så å endre mening. Når jeg tenker tilbake endret hun mening ganske så ofte, når jeg svarte på spørsmålene hennes. Vet ikke helt om jeg tror på at hun fant ut av fremtiden min, men hun var hvert fall utrolig god til å lese mennesker. Glad for at Lina dro meg med på opplevelsen, men ikke noe jeg kommer til å gjøre igjen. Uansett om det hun sa kommer til å skje eller ikke. Jeg liker å ta livet som det kommer, ikke få svarene før jeg har kommet frem til dem selv. Jeg skjønner godt hvorfor jeg har det på listen, er utrolig glad for at jeg ble med og anbefaler alle å prøve, men vær forsiktig og bruk ditt eget vett samtidig. 

Da jeg ankom Australia fikk jeg streng beskjed om og holde av noen dager hvor vi skulle til RTX. Så 7 mnd sener, kom endelig dagene. Joel har gledet seg noe helt sykt, mens jeg har ikke hatt peiling på hva det var vi skulle. Jeg har skjønt at det er youtube og videospill som er på agendaen, men hadde egentlig ikke peiling på hva det var jeg skulle begi meg ut på. Selv om jeg bare skriver ett innlegg var det både i går og i dag (så skriver vell litt om hverandre).

So: vi kom litt senere enn planlagt, siden det var litt for vanskelig å få meg opp av sengen. Ikke at det gjorde noe, for køen var like lang. I mitt hode tenker jeg, OMG skal jeg så i kø i 4 timer, midt i solen. Ikke 2 min senere enn vi hadde kommet dit poppet alle cosplay-mennesken opp. Har aldri vært i en så interessant kø. Sett Big Bang Theory? Ja, var akkurat sånn.  Helt syke kostymer og de kuleste menneskene noen gang.

Utenom å se på alle de forskjellige menneskene som vandret inne på området, brukte vi mesteparten av tiden i kø. Det var helt galskap, 10 minutter etter at vi stilte oss i en kø, for et av panelene, ble køen stengt. Det var hele to timer før det startet. Så vi gikk glipp av en del siden vi måtte stå så tidlig i kø. Men vi fikk med oss det viktigste og morsomste. Jeg elsket virkelig bare panelene hvor de snakket om alt og ingenting. Viste aldri hva som kom til å skje: På et av dem var plutselig to fra publikum dratt opp for å sloss, en i rullestol som skulle være Trump og en kom kenguru. Litt av noen dager med andre ord.

Joel klarte jo også å vinne bursdagsgaven sin.. Litt surt for meg siden jeg ikke har peiling på hva jeg skal gi han nå, men utrolig kult. Det var stasjoner med indie-games, altså spill som ikke er laget eller slippes av de store firmaene. Så siden jeg var i sulten og klage modus satte vi oss ned ved spillet jeg ville spille. Det var så sykt kult og gikk ut på at du skulle passe på en haug med barn og passe på at de ikke døde. Altså så mye lettere sagt en gjort, for barna var bestemt på å drukne i sandkassen. Så jeg gikk begge dagene rundt og snakket om hvor kult spillet Killing the Children var. Rart navn sant? Joda har funnet det på helt selv! Han prøvde så mange ganger å forklare at det her Saving the Children, men det gikk bare ikke inn i hjernen min.

Så det var en konkurranse på Twitter hvor du skulle legge ut et bilde av favoritt spillet og en liten tekst. Han la selvfølgelig ut det bilde og fortalte hvor på trynet jeg var. Alle i panelet hadde syntes at det var ufattelig morsomt og valgte han. Så den nye stolen måtte han bære med seg gjennom hele byen. Hvis du har meg på SnapChat har du nok fått med deg, hvor morsomt det var.

Joel hadde også klart å tulle det litt til, så han måtte gå alene for å få autografene. Eller jeg fikk komme på slutten og ta bildene og snakke med dem, men fikk ikke gjøre det selv. Så hva skulle jeg finne på i en verden med dill-dall og spill. Jeg spilte litt Fifa, Killing the Children, gikk litt rundt, VR, og til slutt gav jeg opp og stillte meg i den lengste køen jeg kunne finne. Viste seg at det var til den nye Nintendo Switch: and OMG im in love. Knuste alle de profesjonelle i både melking av ku og cowboy greia. Utrolig kul teknologi skal de ha, men tror både skjermen og kontrollene er for små til hverdagslig bruk. Hvis jeg kunne sløst bort penger og hatt den som en reise ting (på fly, i bil og diverse turer) så hadde jeg definitivt brukt pengene.