Igjen ble vi vekket av høy pumpende musikk, som skulle jage oss ut av teltene. Guiden vår Danny var klar for en ny dag, noe jeg syntes var ganske så utrolig med tanke på tilstanden hans kvelden før. Men vi kom oss opp, spiste frokost, og i stil med alle backpacker steder måtte vi selvfølgelig rydde og vaske hele campingen. Er egentlig så utrolig rart å tenke på hvordan det funker. Siden vi alle vil ha det billigst men mest mulig, kan de få oss til å lage vår inkluderte mat, vaske leiebilene og camping og egentlig gjøre det meste selv. Men helt ærlig så gjør det de fleste ingenting. Ikke den beste starten å våkne med Goon-over og koste støv i 30 grader, men det er ikke for mye å be om heller.

Så siden vi skal tilbake til sivilisasjonen betyr det at det ikke var mange stopp på listen i dag. Vi dro først til en sanbowl (noen som vet hva det er på norsk). Det var en 1 times tur til toppen av fjellet, og midt mellom de lange sanddynene lå det en liten dam. Var ikke den kuleste vi har sett, men etter å ha gått oppover i en time var vi alle klare for å hoppe i det grønne vannet. De fleste hoppet ut like fort, siden fiskene i vannet definitivt var sultne, de bet oss her og der, og vi ble litt bekymret for at de større skulle komme for en matbit.

Heldigvis startet det å dryppe akkurat i det vi pakket opp for å gå tilbake til bilene. Vi går jo rundt i bikini og var våte, så alt regnet gjorde var å gjøre det lettere å gå oppover i sanden og kjøle ned temperaturen litt. Så perfekt timing fra vær-gudene.

Det skjedde ikke så mye mer, vi dro og spiste en siste lunsj, kjørte gjennom den umulige sanden, fylte bensin, vasket bilene, sa hadet til alle sammen, og kom oss til Harvey Bay. Bra dag, så klar for å være ikke være på en øde øy, men samtidig skulle jeg ønske det aldri tok slutt. 

Vi våknet av at Danny hadde satt på den diverse musikk for å få oss ut av teltene. Varmen, solen og fyllesyken med musikk i tillegg ble for mye til at noen klarte å bli liggende. Heldigvis var planene etter frokost den perfekte kuren for alle våre problemer: Eli Creek.

Vi viste ikke helt hva vi kom til, men var enda et OMG moment. Det rant en liten elv med akkurat det samme klinkende klare vannet, som vi kunne vasse nedover, eller flyte ned med baderinger. Tror virkelig Fraser Island har alle svarene, og skulle ønske jeg kunne bo der for resten av livet mitt. Denne gangen var det heller ingen tidsfrist på hvor lenge vi kunne være der. Så vi gikk opp og ned noen ganger, før vi ble igjen på bunden og kastet noen baller frem om tilbake.

Neste stopp var lunsj på Campingen, også Indian Head. Det er ikke sånn at du faktisk kan bade i sjøen her, siden det kommer til å være det siste du gjør i livet. Som om ikke strømmene er nok, er vannet fylt med diverse lite koselige hajjer. Så Indian Head er det perfekte stedet for å se på dem leve livet, og surfe i bølgene. Men må vell si med en gang, at jeg delfiner er så mye bedre.

Etter det var det siste stoppet Champagne Pools. En liten gåtur i varmen, og du kommer ned til det eneste saltvannet du kan bade i. Vi alle var så slitne at vi brukte vell mesteparten av de 2 timene vi fikk til å sove. Hele gjengen lå på stranden og gjorde oss klare for kvelden, og gikk bare ut i vannet for å kjøle oss ned, når det nærmet seg døden.

På kvelden ble det full fest igjen, en gåtur ned til stranden for å se på stjernene, og leggetid for alle som ikke følte for å feste mer. Jeg og Anna vant jo selvfølgelig feste-prisen, ikke fordi vi holdt oss våkne, men rett og slett fordi vi gikk og la oss, og 3 timer senere våknet vi og fortsatte festen. Var alt for varmt å være i teltene, så vi gav opp søvnen og var litt sosiale den siste kvelden.

Var en helt fantastisk dag og kveld, og jeg kan ikke tro at vi ikke skal være her lengre. Hadde vi hatt råd til det hadde vi nok gjort samme truen sekundet vi kommer tilbake. Men det er vell noe av det vakre med å reise, se nye steder du aldri vil forlate, treffe nye mennesker du vil bli bedre kjent med, og finne steder du vil utforske igjen.

Endelig var det tid for Fraser Island! Helt sykt hvor mye vi har gledet oss til dette! Vi våknet med solen, og helt forvirret tok jeg turen til stranden for å se på soloppgangen. Skjønte jo ikke hvorfor vi ellers torturerte oss selv med å våkne så grusomt tidlig. Så etter at Anna hadde lett en stund kom jeg tuslende tilbake, og hun dro meg til Pippies Beach House, hvor eventyret skulle starte.

Vi satt på benkene en stund og sa noen små ord til hverandre, før vi ble vist frem til bilen vår. Kanskje litt stereotypisk, men alle vi jentene bli litt skremt etter sikkerhetsorienteringen, og var ikke så keen på å kjøre (med en gang). Så gutta satte seg i for setet, og la ut på veien som bil nummer 4.

Turen til båten og selve båten gikk greit og fort. Men med en gang vi startet å kjøre på de løse sand-dynene skjønte vi hvorfor det var så mange regler. Bilene sklei rundt, og ingen følte seg trygge. Alt var rett og slett kaos, og over radioen hører vi guiden vår Danny, le seg i hjel. Man må være 21 for å kjøre på Fraser, så Anna var heldig nok til å kjenne meg, og slapp derfor og sitte i mindreårig bilen, som bare koste seg på sanden.

Var rett og slett helt sykt å kjøre, og alt vi tenkte på var bilen som hadde vært i en ulykke for to dager siden. Det hadde vært en jente som kjørte, og da det kom en bølge (kjør over, ikke rundt), hadde hun svingt og hele bilen hadde rullet rundt et parr ganger og ødelagt alles tur. Så vi sa våre bønner og holdt fast mens den skotske gutten holdt livene våre i hans hender. Heldigvis gikk det utrolig mye bedre, siden han skjønte seg mer på både bil og tilstandene.

Første stopp var Lake McKenzie! OMG! OMG! OMG! OMG! OMG! OMG! OMG! OMG! Jeg har aldri sett noe lignende. OMG! Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive dette, og det jeg sier, bildene og alt er ikke noe i nærheten av hvor OMG det er. Den fineste sanden i verden, klinkende klart regn vann, blått, og bare rett og slett himmelen. Se for deg et mega rent basseng, men av rent ferskvann ikke kor, så når du åpner øynene under vann kan de se menneskene som er 200 meter foran deg. Var bar helt ubeskrivelig vakkert! Dessverre har det seg slik at de vil at det skal forbli det vakreste og reneste stedet på jorden, så du har ikke lov til å være der i lengre enn en time. Så hvert eneste sekund ble nytet til de grader, før vi måtte forlate paradiset.

Neste stopp var for å gi oss litt av øyens historie, og litt mer sikkerhet, siden vi ikke hadde gått over det nest farligste på øyen (kjøring er litt farligere): Dingos. Altså de ser jo ut som sulte, søte hunder. Men så spiser de av deg hånden hvis de får sjansen, og jogge tempoet (som vi fikk opplevd) er på rundt 45 km/t. Så møter du på en alene, uten en pinne er du ganske så død. Er vell som norske ulver, hold deg unna. Det er også en av grunnene til at mat kontrolleres til de grader på øyen, du kan ikke ha noe i nærheten av deg, og ikke et mais korn kan bli værende etter at du har dratt. Men ja, vi klarte selvfølgelig å møte på en på vei til campingen, som holdt følge med oss til hun ble lei.

Utenom det gjorde vi ikke så veldig mye mer som jeg vil dele på bloggen. Vi fikk teltene våre, spiste middag og startet og drikke. Litt fest, men tok en utrolig tidlig kveld, siden vi alle var så klare for en ny dag på denne øyen. 

Så… Vi hadde klart og komme oss til Rainbow Beach. Var ikke helt sikre hva vi skulle finne på hele dagen, men vi hadde EN plan: stop opp med solen, og mate definer. Vi har hørt litt rundt, og mange har fortalt oss at hvis man har tid burde man ta turen til Tin Can Bay, for å mate delfiner. Utrolig mye bra som sies om stedet, men virket ikke som et must. Siden vi hadde mye tid, kom vi oss opp (litt sent), og kjørte den lille halvtimen for å sjekke ut hva alle snakket om.

Vi skulle egentlig være der 7, men kom rundt 20 minutter for sent, og fikk derfor ikke mate delfinene. I starten skjønte vi ikke så mye, men han sa at siden vi bare får se på, betaler vi bare halvparten, noe som ikke gjorde så mye (var 5$ hver). Vi fant senere ut grunnen, og var bare super fornøyde med forklaringen:

Det har seg slik at delfiner er fredet (ikke noen ny informasjon). Men dette programmet ble startet for å passe på at de ville delfinene fikk i seg nok mat. Så hvis de har gått alt for lenge uten noe hell (med fisk), kan de alltid komme med soloppgangen og få noen fisk at menneskene der. Det er helt opp til dem om de vil komme eller ikke. Det er også opp til dem om de vil være der presise eller komme noen timer senere.

Så i dag når vi møtte opp var det bare 3 som kom inn i vannkanten for litt fisk. En ung mannlig delfin, en mor og hennes barn. Siden man skal være så forsiktige med å lære delfiner til å bli avhengige til mennesker, og ikke vil ødelegge forholdet mellom moren og barnet, har vi ikke lov til å mate dem. De profesjonelle mater moren, som der igjen mater ungen sin. Så derfor har de bare en viss kvote med fisk som kan mates til den ungen mannen, og da en viss kvote mennesker som får mate den. Utrolig kult system, så er veldig fornøyd med at de oppholder reglene og ikke lot oss få være med på moroa. Kan vell skrive et helt innlegg om hvor kult jeg syntes opplegget var, og hvor fantastiske delfiner er, men lar det være med det jeg har skrevet til nå.

Grunnen til at vi tilbringer en dag her i Rainbow Beach er at vi har et sikkerhets møte for Fraser Island, som vi måtte være med på. Vi skal være klare 7 i morgen, så litt for tidlig å gå igjennom kontakter og filmer, så da gjøres det helle kvelden før. Så vi måtte finne på noe annet å gjøre.

Det vi gjorde var å sitte en time på biblioteket og loke, for å så ta oss en tur rundt i området. Litt opp fra hoved stranden, fant vi en sand-dyne. Var så utrolig gøy. Skulle trodd at vi var lei av stand og sand, men vi koste oss så utrolig mye at folk ble med på å leke i den 1000 lange sandkassen. Da vi endelig kom oss vekk, var vi dekket med sand, og måtte nesten rett i dusjen for å prøve å bli rene igjen. Vi har hørt at Fraser Island kommer til å være like sandete, så var ikke helt krise da vi ikke fikk det ut av hodebunnen.

Så var det videre til sikkerhetsmøtet på Pippies Beach-House. Var rett og slett 2 timer med kontrakter og historier som skremte livet av alle sjåførene. Litt videoer, om hvordan vi skal håndtere sang, dingoer, og diverse som lever på øyen, og vi møtte gruppen vi skulle være med. Ganske så gøy, fordi for første gang har jeg møtt en Norsk jente (Stine), som skal sitte i samme bil som oss. Utrolig gøy å få snakket norsk igjen, og gleder oss helt sykt til å våkne i morgen og starte turen. 

Skjedde vell egentlig ikke så mye i dag, så et lite stopp på en bensinstasjon var bra nok til å bli overskriften. Sånn må det jo også være noen dager, hvis ikke hadde det nok blitt alt for mye. Uansett, vi stod opp ganske så tidlig, alle med fyllesyke og dårlige mager. Det er dessverre litt for billig og derfor litt for populært og drikke noe som heter Goon. Altså det er bare en UTROLIG billig og dårlig vin, som gjør deg fort full, men gir deg de verste dagene derpå. Men man kan i være backpacker i Australia uten å teste det.

Tilbake til dagen, vi stod opp, sa hadet til alle vi hadde blitt kjent med, og satte kursen mot Rainbow Beach. Var ikke den verste kjøreturen så langt, men alt vi ville var vell bare og komme oss dit for å så krype i seng. Så passer bra at vi ikke gjorde særlig og at bloggen ikke trenger og oppdateres mer enn dette, for nå er det virkelig legge tid for oss. 

Skulle egentlig komme oss ut i elven igjen, men det skjedde jo ikke. Vi våknet til regnsprut og flom over alt. Vi så på hverandre i ett sekund, lo og la oss til å sove igjen. Da vi endelig våknet skjønte vi at alle hadde gjort det samme, og ingen hadde planer om å komme ut av verken telt eller bil. Så vi ble der noen timer og så på noen filmer, før solen bestemte seg for å titte frem.

Smarte som vi var, bestemte vi oss for å dra til Noosa, og ta en tur langs gatene og på stranden. Det skjedde jo da ikke.. Vi kom 200meter før himmelen åpnet seg igjen, og vi startet å svømme langs gaten. Rareste er nok at det er den beste dusjen jeg har hatt på en stund, regnet var så varmt, men regner med at det var ganske så skittent. Så da vi endelig kom oss til bilen, tørket og skiftet midt på parkeringsplassen, gav vi opp og satte kursen mot Gagaju igjen.

Regnet stoppet ikke etter det. Vi alle samlet oss på kjøkkenet for å spise middag og ha en ordentlig siste kveld. Men det var vell det. Lært så mange drikkeleker de tre siste kveldene, og ble nok litt for mye på meg, men alltid gøy det. Så vi gikk og la oss igjen i regnet, også var det legge tid for store og små. 

Beklager dårlig kvalitet på bilder, kameraet mitt døde.

Så vi alle stod klare ved resepsjonen klokken 7 på morgen, for å komme oss ut i det herlige vannet. Til vår trøtte fortvilelse, måtte kjøkkenet og stuen vaskes, før vi kunne ta kanoene på tur i vannet. Men for å være helt ærlig fortjente vi den lærepengen, tro meg de fleste vil heller rydde etter noen drinker, enn å våkne klokken 7 for å gjøre det.

Jeg og Anna er ganske så kjente for å ha mye tålmodighet, og vi er også kanskje litt for hardtarbeidende til tider. Men vi var så heldige å få en tredje person inn i kanoen vår.. Vi hadde snakket en del med henne på kvelden, og tenkte at det bare kom til å være gøy. Så feil kunne vi ta… Denne jenta nektet å dra sin egen vekt. Fra sekundet hun satte seg inn i båten hørte vi bare klaging. Det var for tungt, hun hadde det ikke noe gøy, når skal vi stoppe, når skal vi spise, hvorfor, jeg vil ikke! Hadde så lyst til å sette på høretelefoner å få negativiteten ut av hodet, men ikke sånn det fungerer. Så hun satt der, rodde ikke, og bare var negativ. Kanskje ikke så hyggelig, men hun var jo ikke det letteste mennesket i gruppen heller. Da hun hoppet ut i vannet, og lot oss ro i land, flydde båten til den andre siden...

Litt kjipt å havne med noen som er så negative og gjorde det så vanskelig for oss, men vi kom oss gjennom det, oppførte oss og prøvde å gjøre det beste ut av dagen. For det var tross alt en helt fantastisk opplevelse.

Beklager dårlig kvalitet på bilder, kameraet mitt døde.

Av en eller annen grunn forsvant tiden fra oss i dag. Vi våknet som alltid, alt for tidlig. Så siden vi ikke skulle møtes før 1, for å kjøre til Bush Camp, tenkte vi at vi hadde all verdens med tid. Tok det rolig, ryddet bitte litt (bilen var helt kaos), spiste frokost, og da vi endelig så på klokken igjen hadde det gått 3 timer, og vi hadde 5 minutter til check-out. Vi skjønner fremdeles ikke hvordan vi klarte å rote bort tiden.

Så siden vi prøver å få blogget hver eneste dag, gikk turen til det lokale biblioteket. Hvor vi først pakket det vi kom til å trenge, ryddet bilen, og satte oss ned til å både redigere og skrive. Det er jo rett og slett umulig å få lastet opp disse videoene på Youtube. Vi satt der i rundt 2 timer, og kom ingen vei. Det går så sakte, og stresser oss så mye, at vi har vell egentlig gitt litt opp hele ideen. Kan heller poste dem når vi faktisk har internett og legge dem inn i innleggene senere. Så etter å ha brukt litt tid på ingenting, gikk turen til Noosa Junction, hvor vi skulle møte buss-sjåføren, han skulle fortelle oss hva vi trengte å kjøpe, og følge oss til Gagaju. Det var så utrolig varmt, og alle var så utrolig trege at vi holdt nesten på å dø. Tror egentlig vi var noen minutter unna solstikk. Så igjennom videoen, og vi har nesten 20 minutter hvor vi bare sitter å svetter og ikke klarer å holde en samtale med hverandre. Jeg snakker om en ting og Anna svarer meg med en helt annen samtale, og ingen av oss skjønner at den andre snakker om noe annet. Ganske så sykt egentlig, hva varmen gjør med kropp og hodet.

Uansett, vi kom oss da til campingen, og det var da virkelig en Bush Camp. Midt ute i skogen, med falleferdige hytter og telt finner du denne lille campingen. Vi ble vist rundt, fikk en sikkerhets orientering (siden det er skogen, og da også ville dyr), spiste middag og satte oss ned for å ha en hyggelig kveld. Er den første kvelden jeg og Anna faktisk har orket å være sosiale med andre, så utrolig gøy. Hun ble nok litt for full, men bare gøy, og en utrolig bra start på Bush Camp.

En av de beste dagene så langt. Vi tok det ganske så rolig da vi stod opp, siden vi allerede er i byen vi skal, og ikke har noen spesielle planer. Så vi dusjet, kledde på oss og la kursen 15 minutter unna til nasjonalparken. Må helt ærlig si at jeg skjønner godt hvorfor dette er et så populært stopp for alle. Det er som Byron Bay, bare mye billigere og litt varmere faktisk.

Parkering var et lite mareritt, vi brukte kanskje 10 minutter på å finne et boligområde hvor vi kunne stå (da vi kom tilbake var det helt krise og folk sloss for vår plass, så heldig at vi var så tidlig). Så vi la oss ut på vår første lengre gåtur: Noosa Costal Walk. Det er disse havturene jeg elsker med Australia. Jeg har aldri opplevd naturen og turene du kan finne her. Du får rett og slett rett ved vannet, og kan bare hoppe ut når du føler for det, samtidig som du tar inn den vakre naturen rundt deg.

Vi kom kanskje halvveis før vi måtte snu og gå tilbake (ca 2 timer). Det er så utrolig varmt og tørt, at man blir dehydrert og slitne med en gang. Alt blir nedsvettet og du føler nesten at du kveles. Så selv om vi egentlig ville gå hele turen, hadde vi ikke nok vann til å kunne komme oss tilbake uten ambulansen.

Så planen vår var vell egentlig og komme oss til bilen, dra til Main Beach, bade for så og sette oss på en kaffe og gjøre litt blogging. MEN, det er jo nesten umulig å si nei til alle strendene du tusler forbi. Så vi gav opp kanskje halvveis og hoppet ut i vannet, for å kjøle oss ned.

Utrolig rart, siden jeg ville aldri gjort det i Sydney, med mindre det er en livvakt tilstede. Strømmene og bølgene i Australia er helt syke, og ikke noe vi er vandt til å kjempe mot. Som regel klarer jeg alltid å drukne meg selv, enten på vei inn eller ut av vannet. Men her i Noosa er det klinkende stille noen steder. Det var ikke så mange på de fleste strendene, men de få som var der var barnefamilier, hvor ungene badet fritt. Så det var det som fikk oss til å innse at det kanskje ikke var så ille.

Så etter noen få turer i havet, sa vi oss ferdige, satte oss på en kaffe, for så å bare dø på campingen. Ikke at det gjorde oss noen ting, møtte noen surfere, hørte på musikk og fikk redigert litt her og der.